Gjestekom.: Krittstreken

Så er det tid for statsbudsjett igjen og også kampen om krittstreken - den som bestemmer hvor mye oljepenger vi bør bruke nå og hvor mye vi bør legge til side. Ingen kan si presist hvor grensen går, men de aller fleste er enige om at man ikke bør tråkke over den. De fleste ville nok helst trekke den streken selv. Det er mange strategier i sving og vi vil helt sikkert få se flere nye i høst.

Statsbudsjettet skal tjene flere formål. Det skal balansere hensynet til temperaturen i økonomien opp mot de løpende behovene for å bruke av felleskassen. Ingen av delene er lett å måle. Statens økonomiske opplegg må også ta hensyn til våre fremtidige behov, som de voksende pensjonsforpliktelsene, veid opp mot de behovene vi har her og nå. Måleproblemene er ikke mindre her.

I tillegg til sin oppgave i stabiliseringspolitikken, det vil så å jevne ut svingningene i økonomien, har statsbudsjettet også viktige fordelingsmessige virkninger. Kuttene svir og de koster også stemmer. Derfor går det så å si lett politikk i finanspolitikken.

Det er vanligvis langt mindre oppmerksomhet rundt hensynet til de langsiktige utfordringene, men det betyr ikke at det er tilsvarende mindre viktig. Media er på sin side også mest opptatt av «vinnere» og «tapere» i budsjettet enn de lange linjene. Det er også en enklere oppgave for politikerne å kapre stikk på denne arenaen enn å gi seg til å veie frem og tilbake om våre fremtidige forpliktelser og risikoen for at de skal vokse oss over hodet. Det kan heller økonomene få gjøre -de har uansett ikke særlig popularitet å tape.

De nevnte måleproblemene betyr altså at det vil være en god del skjønn med i bildet, og da må man også vente at mange vil melde seg på i kampen om krittstreken. Den vanligste strategien har vært å vise til usikkerheten i de økonomiske anslagene og argumentere for at økonomien i virkeligheten tåler mer pengebruk enn Finansdepartementets prognoser tilsier.

Andre vil si at vi egentlig burde stramme inn mer, for eksempel fordi man ønsker å bytte til seg lavere renter med et strammere grep om pengesekken. Dette synet har økt betraktelig i popularitet etter hvert som rentene har steget.

Noen vil prøve å styre etterspørselen i retning av sektorer med høyt importinnhold fordi de regner med at presset på innenlandsk produksjonskapasitet i så fall blir lavere. Vi har også sett strategien med å døpe om pengene, for eksempel ved å skille ut egne småfond til kulturformål, distriktsformål, eller annet.

Atter andre trekker i tvil de spillereglene de fleste tross alt er enige om og vil gjerne saldere med å akseptere økt inflasjon.

Det kan også være en fristende strategi for en sittende regjering å definere hva som er permanente og hva som er poster av mer ekstraordinær karakter på en måte som er mest fordelaktig for en selv, slik Bondevik-regjeringen ble anklaget for i fjor. Dette er en variant av omdøpingen av penger.

Alle leirene kan om nødvendig trekke frem en eller annen støvete økonom for å finne støtte til sitt syn.

Det er en god ting at disse spørsmålene diskuteres, det er tross alt folk som eier disse pengene, men risikoen for at vi setter pengene over styr er også høy. Det er derfor et flertall blant politikerne aksepterer idéen om at vi må ha en krittstrek. Den enkleste krittstreken å forholde seg til er den som går gjennom null. Man trenger ikke være ekspert for å vite forskjell på underskudd og overskudd. Men på grunn av oljeformuen er det ikke lengre slik at et statsbudsjett i balanse gir den beste rettesnoren for pengebruken. Lenge hadde vi den såkalte olje- rente- og aktivitetskorrigerte budsjettindikatoren, som skulle være et mål på hvordan statsbudsjettet påvirket resten av økonomien. Økonomene diskuterte villig om 0,25 eller 0,5 var for mye og 0,75 var i hvert fall for mye og da skulle i alle fall rentene opp til jul og så videre, mens folk flest bladde raskt over til sporten og boligannonsene. Et annet problem med denne indikatoren var at det dannet seg et inntrykk, feilaktig, av at det ikke ble brukt oljepenger i det hele tatt og at det omtrent ikke ville bli brukt noe i fremtiden heller. Dette skjedde samtidig som oljeinntektene på statsbudsjettet virkelig tok av. Det er slikt man kaller en pedagogisk utfordring for en finansminister.

Den gamle budsjettindikatoren tok heller ikke hensyn til hvordan oljepengene skulle fases inn i økonomien. Til erstatning fikk vi så i fjor en ny krittstrek som går under navnet «handlingsregelen,» sannsynligvis etter en navnekonkurranse i Finansdepartementet. Ideen er å ta hensyn til både stabiliseringspolitikk i dag og å fordele pengebruken over tid slik at vi ikke må begynne å bygge ned offentlige velferdstilbud i fremtiden fordi vi har brukt opp alle pengene. Vi skal, litt omtrentlig sagt, kun bruke rentene. Det er et prinsipp som burde være greit å forstå for alle med bankkonto selv om det fortsatt vil være åpent for mye debatt om eksakt hvor grensen går.

En av NRKs redaktører sa nylig på radioen at denne handlingsregelen var så komplisert og uforståelig at folk flest ikke skjønte noe av den, så da kunne man like godt kassere hele greia. I stedet burde man bruke mer fantasi i håndteringen av oljepengene, mente hun. Hun blir helt sikkert bønnhørt.