Gjestekom.: Kan lykke kjøpes for penger?

At lykken ikke kan kjøpes for penger har vært slått fast gjentatte ganger, blant andre av mange popsangere (en gruppe som inkluderer noen av klodens rikeste mennesker). Men har de hatt noe belegg for påstanden? Nå er det kanskje håp, ettersom de presumptivt mer tallkyndige økonomene er blitt interessert i problemstillingen.

Hva bør være målet med den økonomiske politikken? Kanskje lav arbeidsledighet og inflasjon, høy og stabil produksjon og så videre slik økonomene ofte foreslår. Men om en oppfyllelse av slike mål vil gjøre oss lykkeligere har ikke vært noe tema for andre enn psykologer. Det vil si, inntil den økonomiske lykkeforskningen kom på banen mot slutten av 90-tallet. I et nylig arbeide argumenterer f.eks Bruno Frey og Alois Stutzer (Universitetet i Zurich, Working Paper No 80) for at det er atskillig økonomene kan lære av lykkeforskningen.

Det er et paradoks at selv om realinntekten i USA steg med en faktor på 2,5 i perioden 1946-1991, finner en studie at folk i gjennomsnitt ikke ble lykkeligere. Dette er et resultat som vi også finner hovedtrekk av i Europa. I enkelte land kan det tvert imot se ut til at folk er blitt litt mindre lykkelige over tid. Nå vet vi jo ikke hvordan folk flest ville hatt det dersom det f.eks ikke hadde vært inntektsvekst i perioden, men likevel.

Sentralbanksjef Svein Gjedrem har fått mye kjeft nylig fordi han innretter politikken strengt etter et inflasjonsmål mens arbeidsledigheten stiger. Vektleggingen er feil hevder noen. Det er en trade-off mellom inflasjon og arbeidsledighet i den forstand at det kan være vanskelig å dempe inflasjonen uten å akseptere at arbeidsledigheten stiger. Selv om mange vil innvende at dette bare er en kortsiktig trade-off, så er det likevel en ubehagelighet beslutningstakerne må forholde seg til i den løpende utformingen av politikken. Spørsmålet er hvor kraftig økning i ledigheten man kan akseptere for å få inflasjonen ned.

Noen fester sin lit til en elendighetsindeks (misery index) som ganske enkelt er summen av arbeidsledighetsraten og den årlige inflasjonsraten. Jo høyere sum, desto større elendighet. Eller: Får vi bare inflasjonen ned med ett prosentpoeng, så er det også ok at arbeidsledigheten stiger med ett prosentpoeng. Lykkeforskningen forteller oss, basert på data fra 12 europeiske land i perioden 1975-1991, at et prosentpoengs høyere ledighet på marginen må kompenseres med 1,7 prosentpoeng nedgang i inflasjonen, altså at økt ledighet svir mer for den som rammes enn i det minste noen tror.

Et typisk funn er at arbeid for de fleste har en verdi i seg selv, ut over det at man mottar lønn hver måned. Dette er noe som mange sikkert vil hevde at de visste fra før, men det er ikke standard lærebok-teori. Lykkeforskningen har for eksempel påvist at selv om man skulle motta samme lønn som man hadde i jobben, så tynger arbeidsledigheten følelsen av velvære for folk flest betydelig. Det er med andre ord ikke bare pengeinntekten som betyr noe.

Institusjonelle forhold viser seg også å være viktig: Forskning fra 49 land på 80 og 90-tallet viser at det er betydelige gevinster for folks følelse av velvære å hente i forhold som lav korrupsjon, effektive og hensiktsmessige lover, stabile og handlekraftige regjeringer og så videre. Det gjør folk lykkeligere å vite at landet er i de beste hender.

Et spørsmål med betydelig filosofisk interesse er om man blir lykkeligere av å være rikere. De fleste økonomer vil vel si at høyere inntekt gir økt lykke men det finnes vektige utfordrere til dette synet, også blant økonomene. Hva sier så den empiriske lykkeforskningen? Svaret er at på et gitt tidspunkt og innenfor et gitt land, er folk med høy inntekt lykkeligere enn dem med lav inntekt. Så penger kan kanskje kjøpe lykke likevel?

Mnja, over tid øker ikke lykken systematisk med inntekten i de vestlige landene, som vi var inne på innledningsvis. Kanskje fordi aspirasjonene øker med inntekten. Det betyr at det ikke nødvendigvis er en god strategi for den enkelte å forsøke å øke inntekten for derigjennom å kjøpe seg mer lykke.

For å vende tilbake til den norske sentralbanken, så mener økonomene der at ikke bare har lønnsveksten vært for kraftig her i landet: Spredningen er også et problem. Når lønnsveksten er sterkere hos noen grupper enn hos andre vil det utløse nye lønnskrav i neste runde. Hva sier lykkeforskerne til bankens resonnement? Studier viser at det ikke bare er inntektsnivået som gjelder, det er ikke engang nødvendigvis viktigst: Folk kan vise seg å være mer fornøyd med å tjene f.eks 300.000 hvis de andre tjener 250.0000 enn om de tjente 350.000 der de andre tjente 400.000. Folk sammenligner seg også med naboen. (En liten digresjon: Forleden rapporterte media at av de 140 som mistet jobben i Jordan, hadde en av dem vunnet fire millioner i lotto uken etter. Vedkommende ble antakelig lykkelig. Men hvordan følte de øvrige 139 det da de ikke bare mistet jobben, men attpåtil oplevde at naboen ble mangemillionær?)

Økte lønnsforskjeller kan kanskje gi et mer effektivt arbeidsmarked, men det gjør altså ikke nødvendigvis folk lykkeligere. Spørsmålet kompliseres av at de som måtte bli arbeidsledige på grunn av et ineffektivt arbeidsmarked, som vi har sett blir svært ulykkelige.