Gjestekom.: IOC - en hellig allianse

Norsk næringslivs «wonderboy», Kjell Inge Røkke, har fylt sitt jetfly med gamle idrettshelter, kokk og mediekjendis på gratistur til Salt Lake City for å oppleve OL-eventyret. Da jeg reiste til OL i Albertville i 1992, var flyet fylt av ansatte i Ali Kaffe og forsikringsselskapet Gjensidige. De hadde fått frynsegoder mot å forplikte seg til å være heiagjenger for de utøvere firmaene sponset. Idretten og næringslivet har for lengst kommet i et avhengighetsforhold, og IOCs makt er tuftet på slike allianser. Men vi som er interessert i å se på sport - massen - er også viktig og medansvarlige på godt og vondt. Vi er med i en moderne «hellig allianse» som jeg skal forsøke å skissere med mine tilmålte 850 ord.

De klassiske olympiske leker var først og fremst et religiøst ritual med guden Zevs, gresk etnisk identitet og kroppsdyrkelse som hovedelementer. De moderne olympiske leker er det sosiologer kaller et «verdslig ritual». Den franske baron Pierre de Coubertin hadde en visjon om å bruke idretten som uttrykk for, og middel til, å skape et fredelig verdenssamfunn – med olympismen som overordnet ideologi.

Fra første stund allierte han seg med næringslivet - i form av verdensutstillingene. Vitenskapen ble også mobilisert. IOC ble stiftet ved Sorbonne-universitetet og rektorene ved Princeton- og Harward-universitetet var støttespillere. Fransk medisinsk forskning brukte syklister som forsøksdyr i fysiologiske eksperimenter. Ledende kunstnere, bl.a. komponisten Gabriel Fauré, bidro med den rituelle dekor under stiftelsesmøtet. Hele tiden skulle den olympiske bevegelse og ideologi være upolitisk - d.v.s. konservativ og tilpasningsdyktig. De fleste ideologier og regimer har man kunnet samarbeide med. Coubertin sammenlignet sitt livsverk med kameleonen - og var stolt av det.

Etter vel hundre år med «ups and downs» er den olympiske bevegelse i dag en av de mektigste globale institusjoner. Konger og statsministre kjemper kontinuerlig om retten til å være vertskap for verdens største og dyreste verdslige ritual. Og like sikkert som lekene arrangeres, kommer forsiktige kritiske røster til orde. Doping, sløseri og korrupsjon oppfattes som moralsk utglidning som det er lett å peke på i bevegelsens historie. Nå er den kritikken blitt så sterk at organisasjonen selv må ta litt rev i seilene – og tilpasse seg det åpne, mediestyrte samfunn. Men når noen hevder at IOC nå skal neddimensjonere seg, er det i strid med den olympiske ideologi. Valgspråket «hurtigere, høyere, sterkere» er ikke bare IOCs motto, men uttrykker rituelt essensen i den moderne industrikapitalisme, understøttet av grensesprengende vitenskap og avantgardistisk kunst. En dypere og systemkritisk forståelse av IOCs makt kan bare utvikles ved å se hvilke maktkilder bevegelsen er tuftet på.

Idretten er, for det første, basert på det felles menneskelige behov for lek, spenning og konkurranse. Underholdningsaspektet er i ferd med å ta luven fra det mer trauste sunnhetsperspektivet. For det andre, forbrukerne er den kjøpekraften de multinasjonale selskaper konkurrerer om. De har innsett verdien av toppidretten som arena for reklame. I det olympiske museum - IOCs «tempel» - har de multinasjonale konserner fått hver sin granittstein med logo og firmanavn stablet oppå hverandre som selve «alteret» i museets store hall. Utstyrsindustrien - en av de store vekstnæringer i dag - står sterkt i den olympiske bevegelse. Adidas-direktør Robert Dreyfus, en mektig mann i IOCs nettverk, ble av redaktøren i Olympic Magazine spurt om sin største sportsopplevelse, og han svarte: «En boksekamp der Muhammed Ali virvlet rundt i ringen med et par Adidas-sko dekorert av Salvador Dalí»!

Medieindustrien er i de siste tiår blitt IOCs viktigste medspiller og motspiller i kampen om massene - de som ikke har råd eller anledning til å være til stede på arenaene. I stigende grad er tilskuerne her også industriens og sponsorenes folk. Men ved TV-skjermene sitter sportsinteresserte klistret og bidrar dermed til kommersialiseringen av idretten og IOCs makt.

For det tredje representerer idretten en viktig karrierestige i det moderne samfunn. Den er trolig mer åpen enn de øvrige stiger i næringslivet, vitenskapen, kunsten og politikken. Olympisk gull er toppen på noe som begynte med et kretsmesterskap. Mange idrettsledere kan også klatre i det organisatoriske hierarki, selv om kampen er hard om medlemskap i IOC. Idrettsstatus er også meget konvertibel til de øvrige karrierebaner.

Endelig spiller IOC en stor rolle for de ulike nasjoner og etniske grupperinger som ønsker å manifestere seg i det internasjonale bildet. Da FN markerte sitt 50-års jubileum, var Samaranch invitert til å holde tale i generalforsamlingen. Å få IOCs aksept som selvstendig nasjon under lekene, er nesten like viktig som å bli medlem av FN. Etter OL på Lillehammer var det sterke røster i Norge som talte for en demokratisering av IOC. Noen mindre kosmetiske endringer har forekommet, men IOC vil aldri kunne bli en demokratisk organisasjon. Den er og blir et konsern i hellig allianse med de sterkeste krefter i den moderne verden. Det spektakulære og megalomane vil derfor alltid være typisk for IOCs formspråk. At man driver prosjekter i u-land, er selvsagt prisverdig, men det rokker ikke ved institusjonens primære binding til den internasjonale kapitalisme. En kritikk av IOC og annen kommersialisert toppidrett som skal ramme grunnstrukturen, må derfor også være en modernitetskritikk på linje med det som skjer i bevegelsen Attac og andre alternative politiske bevegelser. Den norske moralistiske IOC-kritikk retter seg mot overflatesymptomer, ikke mot selve grunnstrukturen.