Gjestekom.: Innvandring lønner seg?
Motstand mot innvandring bunner ofte i økonomisk bekymring for velferdsstaten. Men hva skjer når markedet roper på arbeidskraft?
De vest-europeiske landene - rike, med en raskt aldrende befolkning, en lav fødselsrate, og en stigende vegring mot enkelte typer fysisk arbeid - har blitt presset til å revurdere «innvandrings-stoppen» som har eksistert siden 70-tallet. Også i Norge setter nå arbeidsmarkedet dagsorden på en ny måte i forhold til velferdsstaten og økonomien generelt: Knapphet på arbeidskraft fremstår som en bremsekloss på vekst og utvikling. Demografiske og økonomiske fremskrivninger tyder på at vi i årene som kommer vil få et vesentlig underskudd på både faglært og ufaglært arbeidskraft, særlig i helse- og omsorgs-sektoren, men også innen bygg og anlegg, deler av industrien og i varehandelen.
I Norge er dette et fremmed budskap etter mange år med samling om en streng innvandringspolitikk. 1980- og 90-tallets klima så innvandring som en potensiell trussel mot velferdsstatens bærekraft. Etter «innvandringsstoppen» kom stort sett grupper som, i hvertfall på kort sikt, var en belastning på offentlige budsjetter - flyktninger, asylsøkere og deres familier. Velferdsstaten, som ikke skal forskjellsbehandle mellom innfødte og nykommere, men som kan undermineres ved for stor belastning, nødvendiggjør en streng inntakspolitikk.
Så lenge den nasjonale arbeidsstyrken langt på vei tilfredsstiller etterspørselen i markedet, er det naturlig med restriksjoner i forhold til arbeidsinnvandring, sett med statens og arbeidstakerorganisasjonenes øyne. Når det nasjonale tilbudet av arbeidskraft ikke er tilstrekkelig derimot, spørs det om velferdsstats-premisset holder. Det kan se ut som om den dominerende flyktning-innvandringen de siste 15 årene har farget synet på innvandring generelt: Nemlig at innvandrere ligger staten til byrde. Naturlig nok er flyktninger en netto utgift for det offentlige i den første etableringsfasen, men mye tyder på at botid avhjelper dette. I den store sammenheng tyder internasjonal forskning på at innvandring lønner seg rent økonomisk. Rekruttering av utenlandsk arbeidskraft til konkrete ubesatte jobber er neppe noen stor risiko i samfunnsøkonomisk sammenheng.
Men dette er kontroversielt stoff. Sentrale spørsmål vil være: Hva slags arbeidskraft skal man åpne for? Hvor mange får komme, på hvilke vilkår? Og ikke minst, får man dem man etterspør?
Typen innvandring som dominerer er i sterk grad påvirket av den politikken mottakerland fører, men ofte i form av uintenderte konsekvenser. Når hoveddøren stenges for noen typer innvandrere, vil andre dører prøves, så lenge mottakerlandene blir betraktet som attraktive når det gjelder arbeidsmarked og velferd. Avskjærer man arbeidsimmgranter, vil mange med stor sannsynlighet prøve seg der det finnes lovlige åpninger, som for eksempel blant asylsøkere, eller de vil ta seg inn i mottakerlandet utenom lovlige kanaler.
Norge står i likhet med andre vest-europeiske land overfor en motsetningsfylt og paradoksal situasjon: Det er knapphet på arbeidskraft, og den har overraskende nok vist seg vanskelig å skaffe internasjonalt - dels pga. stivbeint lovgivning, men også pga. konkurranse mellom vestlige land. Myndighetene står under press fra næringslivet for å liberalisere arbeidsinnvandrings-politikken. Samtidig øker asylsøkerstrømmene og etterfølgende familieinnvandring de fleste steder, til mottakerlandenes store bekymring. Selv om arbeidsmarkedet er prinsipielt irrelevant som faktor når myndighetene skal vurdere asylsøknader, er det på sikt avgjørende å få integrert aksepterte flyktninger nettopp i arbeidsmarkedet - av hensyn til dem selv og samfunnet. Man står overfor en mismatch mellom tilbud og etterspørsel. De som kommer er ofte ikke dem man vil ha ut fra arbeidsmarkedsbetraktninger: Enten har de feil kvalifikasjoner i forhold til etterspørselen, eller - om de skulle matche - kan man ofte ikke beholde dem i landet fordi søknaden om asyl ikke blir innfridd. En tredje kategori - de uregistrerte som har tatt seg ulovlig inn i landet - kan være i fullt arbeid, men på det svarte markedet. Hvis de oppdages, skal de sendes ut. Man får ikke dem man helst vil ha, og dem man får, har man problemer med å sette i produktivt arbeid av ulike grunner.
Det er dette motsetningsfylte bildet norske myndigheter må forholde seg til i det nylig startede arbeidet for å revidere utlendingsloven. Det finnes imidlertid ingen enkle håndgrep for å løse flokene. For det første har mange av dem som faktisk kommer gjennom lovlige kanaler - for eksempel asylsøkerne - legitime krav på beskyttelse mot vold og forfølgelse i henhold til internasjonale konvensjoner. Dessuten er det ikke gitt at om man åpnet for arbeidsinnvandring i tråd med etterspørselen i markedet, at asylsøkerstrømmen og den illegale innvandringen ville avta, slik det har vært argumentert.
Paradoksene og fellene man står overfor som resultat av den strenge innvandringsreguleringen, har fått amerikanske forskere til å foreslå at man simpelthen aksepterer arbeidsinnvandring som et faktum, og heller forsøker å kanalisere strømmene inn i produktiv virksomhet. Dette forslaget ville raskt møte motstand i norsk sammenheng, der velferdsstatens egen logikk og LOs grunnfestede motstand mot en «lønnstrykkende arbeidskraftreserve» setter stopper for grenseåpninger av denne typen. Men også ikke-økonomiske hensyn spiller inn i innvandringsdebatten. Frp er det partiet som sterkest har spilt på nasjonale strenger: Kjerneverdiene trues av for store innslag av folk fra andre kulturer. Med NHOs påstand om et forestående udekket behov på 200.000 arbeidstakere i norsk økonomi, er det duket for sterke brytninger i tiden som kommer.
