Gjestekom.: Hval i sikte!

Årets statsbudsjett står for døren. Som vanlig forekommer det lekkasjer, men når dette skrives, (13.9) forbausende få. Budskapet som er lekket er grovt sett at budsjettet blir stramt, begrunnelsen er bl.a. at dette er nødvendig for at det skal bli rom for fremtidige rentenedsettelser. Normalt er lekkasjene størst der hvor nyhetene er gode, politikerne lekker som et ledd i partibyggende arbeid. Typisk nok er det en god nyhet til huseiere fra finansministeren. Hvis dette er alt, kan det neppe være mye å bygge parti på i det kommende budsjett.

Enn så lenge baler norske husholdninger med Europas høyeste rentesatser.

Innenlands har vi ikke råd til noe som helst, vi lar samfunnsstrukturen forvitre av redsel for inflasjon, og derav følgende påståtte ulykker. Verdens rikeste land øker sin utenlandske sparing i raskt tempo, fordi oljeprisene øker. Hvorfor denne selvplaging?

Er skrekkvisjonene virkelige, er plaging nødvendig?

Slett ikke, i stedet for å tenke selv, har våre politiker pålagt seg selv stadig flere mentale selvbindinger med ulike etiketter, for eksempel «handlingsregelen». Som hypnotisert av kaptein Ahab Gjedrem seiler de bort fra rikdommen på jakt etter sin Moby Dick, en fremtid preget av stabilitet, orden og problemer som er løst. For at disse målene skal nås, må vi alle lide i dag.

Like lite som Ahab kommer de til å nå sine mål. I stedet for å la dem fortsette å jakte på Moby Dick burde vi sende våre politikere til avhypnotisering. Når de er kvitt sine tvangstanker bør vi sette dem til det politikere bør gjøre i et demokrati, skape forutsetningene for et kvalitativt stadig bedre samfunn.

Hva folk ønsker er ganske klart, lavere skattenivå, bort med en del særavgifter, lavere rente. Ingen klussing med pensjonene, sykelønnen eller helsevesenet og ellers begrense reformene.

Det er helt klart at alt dette kan oppnås gjennom å sluse mer av «oljepengene» inn i offentlig konsum og investering. Alle er enige om at de oljeinntektene vi har er så store, at vi ikke kan bruke alt vi tjener løpende. Problemet er å finne ut hvor meget resten av økonomien kan absorbere uten skadevirkninger. En fornuftige måte å skaffe seg kunnskap om dette kunne være å prøve hva økonomien tåler.

Et eksempel. Man kunne leie inn utenlandske firmaer til på anbud å bygge Ringeriksbanen, 4-felts motorveier til Svinesund og Larvik. Når slike prosjekter er ferdige har man få innenlandske stemmeberettigede lønnstakere man må finne nye oppgaver til.

Et annet forslag. Prøv å fjerne en avgift eller to, for eksempel dokumentavgiften på eiendomstransaksjoner og årsavgiften på biler. Vil verden gå under?

Hvis det skjer ulykker forårsaket av demokratisk fattede vedtak er det for øvrig ikke så vanskelig å reversere politikken.

I dag ser vi tilbake på årene fra 1992 til 1996 som preget av vekst og stabilitet. Dette skjedde fordi man fra 10.12.92 førte en politikk som var riktig. Den dagen slapp man bindingen av kronen til høy kurs, valutakursen sank 4 prosent, renten sank fra 16 prosent til 6 prosent, alle de skrekkvisjonene om den elendige fremtid som ville følge av å slippe kronen fri, viste seg å være spøkelser. I årevis hadde de fleste norske husholdninger vært pålagt en kollektiv straff i form av dobbelt så høye renteutgifter som nødvendig (noen fikk riktignok dobbelt så høye inntekter som rimelig var, men de var i mindretall). I lang tid hadde eksportindustrien tapt markeder på grunn av høy valutakurs, aksjemarkedet var nede, gjeldsslavene ynglet.

Da jakten på Moby Dick (den gang under dekknavnet fast kronekurs) opphørte, ble brått alt dette borte, og «tingene gikk meget bedre» i mange år. Unødvendig å si kanskje, men ingen ansvarlig politiker ba om unnskyldning for de plager folk ble påført. Men dessverre, Moby hadde bare gjemt seg, da oljefondet begynte å vokse fikk han navnet «inflasjonsmålet» og «handlingsregelen». Politikerne har på ny latt den folkelige fornuft i stikken til fordel for en ny hvaljakt. La det være klinkende klart: Den beste måten å sikre pensjon på er ikke fondsoppbygging, men til enhver tid få flest mulig i arbeid. Sparedillaen truer nå med å føre til arbeidsløshet. Hvordan kan man stoppe politikerne?

Punkt 1 ser ut til å være å forstå at sentralbanksjef Ahab Gjedrem har skrevet et mandat for seg selv som gjør at han med god samvittighet kan si at han setter Stortingets vilje ut i livet. Hvorfor antar jeg at han har skrevet det selv? I realitetenes verden er det oftest slik. Byråkrater, NOU-komiteer, osv. skriver sine mandater selv. Som regel er formuleringene omhyggelig valgt slik at de skal kunne tolkes i retning av å gjøre det man selv ønsker. Like omhyggelig formulerer man seg for at politikerne ikke helt skal skjønne hva de vedtar, i hvert fall må formuleringene være løse nok til at de etterpå kan si at det var ikke dette vi mente, hvis det skulle gå galt.

Når Ahabs tolkning av mandatet fører til at arbeidsplasser i industrien forsvinner i raskt tempo, må politikerne ta tak i problemene ved å angripe det ved roten. Ikke lulle seg inn i troen på at løsningen går gjennom selvpisking, frelse og himmelfart en gang i fremtiden.

Punkt 2: Løsningen er riktig politikk nå! Fjern derfor hele mandatet, og instruer Gjedrem om å foreta rentenedsettelse til euronivå nå. Var det for øvrig ikke markedet som skulle bestemme den slags? Hvorfor i all verden har vi da overlatt den økonomiske politikken til en stedig byråkrat? Er det derfor vi kalles den siste Sovjet-stat?

Politikerne må gjøre mytteri og stoppe Ahab før den hvite hvalen renner hele skuta i senk!