Gjestekom.: En oljet økonomi
Lønnsoppgjøret i år tegner til å bli blant de feteste på lenge, brannmenn kan få opptil 50 000 kr per år i tillegg og spesialsykepleiere rundt 40 000 kr. De fleste av oss vil få tillegg i lønnen som kan gi grunnlag for mange runder på byn.
I motsetning til i de fleste årene etter at Norge ble en oljenasjon, har staten siden 1996 vært i stand til å sluse oljeinntekter inn i et fond investert i utlandet. Politikere med en horisont som ikke strekker seg så veldig langt utover neste valgperiode, har lyktes med å få folk flest til å tro at Norge er et land med et høyt og uforløst inntektspotensial. «Staten er rik og har penger på bok i utlandet og det er bare å stå på krava og få tak i pengene», ser ut til å være manges oppfatning. I knappe 35 år har Norge vært en oljenasjon, men bare i de aller siste fem, seks årene har vi klart å investere kontantstrømmen fra Nordsjøen til en formue som kan gi en varig fremtidig avkastning. Likevel er det mange som vil at denne synliggjorte oljeformuen skal bidra til dekning av løpende forbruk.
Det er riktig at Norge er et rikt land og det er riktig at staten har penger på bok i utlandet. Men det er ikke riktig at det er et stort uforløst inntektspotensial i landet. Oljen og gassen i Nordsjøen er norsk formue holdt som naturressurser. Ved å pumpe opp oljen og gassen og la inntektene fra salget bli investert i internasjonale finansmarkeder omplasseres formuen. Alternative omplasseringer av olje- og gassformuen er i norsk real- og kunnskapskapital. Norge er et lite land med en begrenset evne til å øke landets real- og kunnskapskapital. Av den grunn kan og bør Norge utnytte muligheten til så å si utvide landets grenser ved å investere i andre lands real- og kunnskapskapital. Det er det vi gjør ved å investere kontantstrømmen fra salg av olje og gass i internasjonale finansmarkeder. Norges Bank er blitt gitt ansvaret for å foreta disse finansinvesteringene; en oppgave Norges Bank utfører til langt mindre kostnader enn om oppgaven skulle vært gitt til private norske finansmiljøer.
Oljeformuen er ikke inntekt. Det er bare avkastningen av denne som er inntekt. Later en som om formuen også er inntekt og bruker inntekten til å dekke løpende forbruk er det et tidsspørsmål før oljeformuen er brukt opp.
Anta at olje og gassen i Nordsjøen utgjør 3000 mrd. kr. I så fall er noe over en femdel plassert på bok i utlandet og resten er fremdeles ute i Nordsjøen. En realavkastning på 5 prosent innebærer at inntekten fra oljen og gassen kan gi permanent årlig inntekt på 150 mrd. kr per år. Dette er et betydelig beløp, men heller ikke mer enn at denne inntekten fra utlandet dekker om lag en tredel av norsk import. Følgelig trenger Norge en konkurranseutsatt sektor som kan finansiere de resterende to tredeler av importen. Årets lønnsoppgjør og dagens politiske strømninger peker i den forbindelse i gal retning.
Den høye lønnsveksten i Norge gjør at konkurranseutsatt virksomhet (eksport- og importkonkurrerende bedrifter) går tunge tider i møte. I tillegg styrer Norge som så mange andre land, etter et inflasjonsmål. Dersom inflasjonen overstiger et nivå på 2,5 prosent per år, setter Norges Bank opp renten for å få ned inflasjonen. Dette kan oppnås på grovt sett to måter. En høyere rente gir låntakere høyere gjeldsutgifter og de må skjære ned på andre poster. Etterspørselen i landet går ned og dermed også prispresset og inflasjonen. Den inflasjonsdempende virkningen av høyere rente er imidlertid ikke sterk. Den viktigste virkningen kommer gjennom den dempende virkningen på inflasjonen av økt arbeidsledighet. Ved å ta bort fradrag for renteutgifter kan virkningen av høyere rente på etterspørselen gjøres sterkere, og det må følgelig mindre renteøkninger til for å oppnå en viss reduksjon i inflasjonen. Den andre måten som høyere rente kan gi lavere inflasjon på, er ved at høyere rente gjør det mer attraktivt for pengeflyttere å plassere seg i norske kroner (bankinnskudd, obligasjoner). Etterspørselen etter norske kroner øker og kronen stiger i verdi; godt nytt for nordmenn som ferierer i utlandet, men dårlig nytt for konkurranseutsatt virksomhet. Med det lønnsoppgjør vi har bak oss er det all grunn til å vente betydelige renteøkninger. Hvor betydelige de blir, avhenger av hvor strengt inflasjonsmålet tolkes. Et alternativ til renteøkninger er en finanspolitikk som enten øker skattene og/eller reduserer offentlige utgifter. Men hvilke av dagens politikere vil foreslå dette, og hvis noen skulle tørre er jeg ganske sikker på at det vil komme TV-debatter hvor gjennomgangstemaet vil være at dette kan da ikke være nødvendig i et land som har en så rik stat.
Tiden er trolig allerede moden for en evaluering av inflasjonsmål og rente som det viktigste virkemiddel for å regulere aktivitetsnivået i landet. Jeg vil ikke bli overrasket om en slik evaluering vil konkludere med at god gammeldags løpende finanspolitikk og en pengepolitikk som tar sikte på en kontrollert utvikling av kronekursen, er å foretrekke fremfor dagens motepregete politikk.
