Gjestekom.: Demninger som brister

Norsk politikk har i hele etterkrigstiden skilt seg ut som usedvanlig påregnelig og forutsigbar. I løpet av noen få år er dette bildet radikalt endret. Våren 2002 ser det hele mer labilt ut enn noensinne. Det eneste sikre som gjelder spådommer om norsk politikk i dag - er at det meste er usikkert.

Det er mange spørsmål og få udiskutable svar. Hvorfor er Fremskrittspartiet igjen i ferd med å innta posisjonen som landets største parti. Vil Arbeiderpartiet som i dag tilsynelatende ligger med brukket rygg, kunne gjenvinne noe i nærheten av fordums kraft? Hvor lenge makter Kjell Magne Bondevik å holde seg ved Statsministerens kontor denne gangen.?

Velgerne vandrer som aldri før. Målinger like før valget sist høst viste at opp mot 50 prosent av velgerkorpset skiftet partivalg i løpet av kort tid. Valgforskere og kommentatorer har vist til velkjente historisk analogier. Særlig har man sammenlignet det gamle Venstres historiske vekst og fall med Arbeiderpartiets situasjon i dag. Venstre realiserte et stort politisk prosjekt ved innføring av parlamentarismen - deretter ble det som politisk kraft og statsbærende parti brutt ned over tid. Venstres historiske misjon var fullført. Nå er det angivelig Arbeiderpartiet som gjennomgår den samme nedbryting- fordi den historiske oppgaven er tilendebrakt. Velferdsstaten er bygget og holder i sin klassiske form på å gå ut på dato - heter det.

Mine egen faglige bakgrunn som historiker til tross; jeg har minimal tro på verdien av historiske erfaringer som grunnlag for å prolongere seg inn i fremtiden. Det eneste sikre historikerne kan bidra med er kunnskapen om at historien aldri gjentar seg.

Tony Blair, Gerhard Schrøeder og Göran Perssons partier har vært gjennom tøffe kriseperioder, som nesten synes glemt når de i dag er tilbake i godt gammelt slag. Det samme kan utmerket godt komme til å skje med Det norske Arbeiderparti et par år frem i tid.

På den annen side er det all grunn til å legge vekt på det unormale og det særegne i norsk politisk liv. Ingen andre land som vi naturlig sammenligner oss med har en så sterk statsfinansiell situasjon som Norge. Inntektene fra vår olje og gass og oppbyggingen av petroleumsfondet gjør at man i andre land etter hvert betrakter Norge som en litt bortskjemt rentenistnasjon.

I tillegg er Norge preget av samme type omstillings og endringskrefter som de fleste andre land. Globalisering, økt markedsorientering og nedbygging av nasjonal statsmakt er sentrale stikkord.

Disse forholdene fører åpenbart til et sterkere og annerledes press på de etablerte politiske institusjonene, partiene og normene enn tidligere. Ingen spiller friere og lettere i dagens politiske situasjon enn Frp og SV. Begge har voksende appetitt på politisk makt og gjennomslag. Begge bedyrer vilje til regjeringsmakt og til ansvar.

Men ingen av de andre partiene som selv har vandret inn og ut av regjeringskontorene, har på ramme alvor villet inkludere Frp eller SV som aktuelle regjeringspartnere. Derfor er ingen av disse besudlet med ansvar for noe som helst.

Det nye er at anklager om uansvarlighet og appeller til «ansvarlighet» som tidligere raskt satte frispillerpartiene sjakkmatt –ikke lenger virker. Da Jens Stoltenberg som statsminister i valgkampen i fjor høst appellerte til mobilisering mot Frp var han nøye med å understreke at; «Det er viktig å understreke at vi er imot Fremskrittspartiets politikk - ikke deres velgere». Dette gjorde han naturligvis klok av skade fordi det tidligere har utviklet seg en tendens til at hvis de «etablerte» partiene kjørte kritikken mot Frp for hardt, så fornærmet man også store velgergrupper som syntes at Carl I. Hagen slett ikke er så ille.

Den langsiktige utvikling i velgerbefolkningen viser at moralske eller ideologiske appeller om motstand mot fløypartiene i beste fall utløser likegyldighet. I verste fall forsterkes trangen til opprør mot «establishment».

Carl I. Hagen har det naturligvis aller lettest i det nye bildet. Han og hans partifeller har tilsynelatende masse friske penger å hente i statskassen eller i petroleumsfondet til mange aktverdige velferdsoppgaver. Hagens folk har samtidig høy troverdighet som partiet som vil kutte skatter, avgifter og upopulært byråkrati. Et såkalt æresdrap i svenske innvandrermiljøer minner i tillegg mange som tradisjonelt har sognet til Arbeiderpartiet, om at de i slike saker alltid har ment at Frp har hatt mer rett enn de andre partiene.

Da er det ikke noen lett match for Jan Petersen, Lars Sponheim eller Kjell Magne Bondevik som alle tvinges til å manøvrere i ansvarlighetens traurige «sentrum». Aller vanskeligst blir det likevel for Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland som fortsatt får hovedansvaret for den nesten halsbrekkende oppgave det er å skulle gjenreise Aps troverdighet som statsbærende parti og samtidig konkurrere i folkelighet som opposisjonsparti med Kristin Halvorsen og Carl I Hagen.

Politiske demninger brister som aldri før i norsk etterkrigstid. De lar seg kanskje heller ikke demme opp igjen. Ingen bør bli veldig overrasket om Fremskrittspartiet ved kommunevalget høsten 2003 befester en posisjon som landets største politiske parti. Faren for at det skjer er stor dersom ikke de andre partiene bedre løser den største pedagogiske nøtten; Hvordan troverdiggjøre og kommunisere for folk flest at det i det lange løp ikke er så lurt å bruke mye mer av oljepengene til helse og skattelette akkurat nå?