Gjestekom.: De gamle synder

Er det andre forslag? Avtroppende statsminister Odvar Nordli lar blikket gli rundt kaffebordet i den fasjonable toppleiligheten i Ullevålsveien 58. Den tilhører parlamentarisk leder Trygve Bratteli. Det er søndag 1. februar 1981

Møtet er uformelt, slik det må være når de berømte «noen» i Arbeiderpartiet snakker sammen. Saken som drøftes, er av historisk betydning. De tilstedeværende skal utpeke landets neste statsminister.

Nordli er sliten etter lang og bitter strid. Motvillig har han gått med på å trekke seg som statsminister. Han har fått problemer med øynene, og legen pålegger ham å ta det med ro.

Men det er ikke bare øynene som verker. Det politiske arbeidet volder ham også smerte, særlig har det siste året vært et helvete. Å bære fram Alta-utbyggingen og NATOs famøse dobbeltvedtak om atomraketter i Europa har vært alt annet enn lett. Den ulykksalige åpningen av kommunevalgkampen i 1979, der valgtoget sporet av på Otta i en blanding av brennevin og uheldige politiske utspill, klang heller ikke godt hos velgerne.

En annen verkebyll er likevel ømmere. I fem og et halvt år har Odvar Nordli vært en del av partiets delte lederskap. I fem år har han kjempet en tofrontskrig, mot velgerne på den ene siden, og partiets leder Reiulf Steen på den andre.

Ingen forsvarte lenger landsmøtevedtaket fra 1975. Å velge Reiulf Steen til leder av partiet etter Trygve Bratteli, samtidig som det utpekte Odvar Nordli til statsministerkandidat, hadde vist seg ødeleggende. Et Columbi egg, mente mange. Vel, egget var ikke sterkere enn andre egg. Det knuste i samme øyeblikk dirigenten sendte landsmøtedeltakerne hjem.

Striden foran landsmøtet hadde vært nådeløs. Nordli og Steen hadde hver sine heiagjenger, i partiet som utenfor. Gjennom den såkalte postkassa, et tremannsutvalg med Bratteli som leder, ble medlemmene oppfordret til å sende inn forslag på hvem de ville ha som ny sjef i partiet. Det førte til fordekte underskriftskampanjer i form av kjedebrev, og i den stadig mer forgiftede atmosfæren, fikk anonyme kilder friere spillerom. Akersgata opplevde sitt første virkelige politiske derby, der Dagbladet tok parti for Steen og Verdens Gang for Nordli. Det ble sagt at kampen stod om partiets sjel.

Der Nordli sitter i Brattelis hjem, er det som en mannsalder siden han sa ja til å gå i tospann med Steen. De andre «noen» rundt bordet er partiets mest fremskutte medlemmer. Foruten Bratteli, er også formannen i LO, Tor Halvorsen, til stede, sammen med partileder Steen, nestleder Gro Harlem Brundtland og partisekretæren Ivar Leveraas.

I tillegg er Rolf Hansen blitt bedt om å møte, og det i en spesiell hensikt, for det er ham Nordli foreslår som sin etterfølger. Hansen har fartstid som forsvarsminister og miljøvernminister fra Nordlis regjering. Han er også kjent som vaktmesteren av Youngstorget og som oppfinneren av det politiske bøttekott.

De to har selvfølgelig snakket sammen på forhånd, og Nordli fikk forståelsen av at Hansen var villig. Men Hansen er ikke villig. I et av Arbeiderpartiets mest velregisserte kupp har han til Nordlis fortvilelse et annet forslag. Han peker på Gro Harlem Brundtland som ny statsminister. Maktkåt og glad svarer hun straks ja.

I samme øyeblikk stod det klart at det bare var politiske ruiner igjen av Nordli, som ikke en gang fikk velge sin egen etterfølger, og av Steen, som omsider måtte erkjenne at også hans niende liv som politiker var ute, sjanseløs som han nå ville være på gjenvalg som partileder. På landsmøtet to måneder senere etter samlet Gro all makt på sin hånd. Arbeiderpartiet hadde fått nok av det splittede lederskap.

Av besynderlige grunner skulle det ikke gå mer enn elleve år før de gamle synder settes i spill på ny. På landsmøtet i 1992 erklærte Gro til alles overraskelse at hun ville gå av som partileder. Hun ville fortsette som statsminister, og så lenge hun ruget over parti og folk med sin landsmoderlige autoritet, ville ingen kunne gjøre henne rangen stridig. Men i det samme hun nedla ledervervet, la hun en bombe under arken, den bomben som nå har eksplodert.

Partiet har siden ikke klart å gjøre opp med seg selv om det er Thorbjørn Jagland eller Jens Stoltenberg det ønsker seg som frontfigur. I riktig gamle dager, den gang Einar Gerhardsen styrte landet, hadde partiet én kraft som kunne skyte når noen måtte dø, for å låne Jens Arup Seips velkjente formulering. I dag står det åpenbart dårlig til med den politiske skytekunst, og lar partiet Jagland og Stoltenberg kjempe lenge nok, vil også de bli liggende utmattet igjen på slagmarken, mens en eller annen tredje mann eller kvinne kan gjøre seg rede til rollen som fugl Fønix.

Og til den rollen kreves det i sannhet vinger, skal partiet igjen kunne løftes mot sky. Det hviskes om at den kommende frelser heter Trond Giske. I så fall gleder jeg meg til å bivåne tidenes politiske omvendelse, for skal han lede sosialdemokratene og samtidig være deres statsministerkandidat, må han ikke bare snu fra nei til ja i EU-saken, han må gjøre det med uangrieplig troverdighet i behold, og er det mulig?

Men vent å se, det kan komme andre forslag.