Gjestekom.: Carl I. Hagens dilemma
De profesjonelle gråtekonene, både på og utenfor Stortinget, har i flere uker uttalt sin misnøye om statsbudsjettet - i alle retninger. Som alltid er det for små bevilgninger til alle gode formål og for liten reduksjon i skatter og avgifter. Det kan indikere et brukbart kompromiss mellom det økonomisk mulige og det politisk ønskelige. Budsjettbalansen svekkes marginalt fra året før, mens realveksten i de underliggende utgifter er kun 2,6 mrd. kroner. Statens kjøp av varer og tjenester utenom petroleumsvirksomhet planlegges reelt redusert med nærmere 10 mrd. kroner vesentlig som følge av lavere investeringer og økt brukerbetaling, og dermed mindre skattefinansiering. Som i de foregående årene er det Folketrygden som representerer det meste av utgiftsveksten, og det er ikke alderspensjonen som drar. Antall alderspensjonister endres lite de kommende årene. Det er utgiftene til sykepenger, uførepensjon, rehabilitering og medisiner og utstyr som bidrar mest. Å snu trenden på dette feltet, som representerer den kanskje viktigste utfordringen i den økonomiske politikken, er som vanlig knapt på dagsordenen hos noe parti, antakelig fordi det er få stemmer å hente på å være knipen. Budsjettforslaget er stramt og antakelig strammere enn om regjeringen hadde hatt støtte fra et stortingsflertall. Det er med andre ord lagt inn noe å gå på. Alt i alt ville man kunne forsvart en rentenedgang på en halv prosentenhet før nyttår om budsjettet skulle bli vedtatt uendret.
Jens Stoltenberg har sagt at Arbeiderpartiet ikke ønsker regjeringsmakt nå. Tilsynelatende er det en gavepakke til Carl I. Hagen, fordi Bondevik må henvende seg til Fremskrittspartiet for å få vedtatt budsjettet i hvert fall i første omgang. Situasjonen kan også representere en møllestein rundt halsen på Hagen. Han liker å fremstå som ansvarlig statsmann, og som leder av landets største parti må han påta seg ansvar for å få vedtatt et forsvarlig budsjett og for at vi skal ha en fungerende regjering. Om Bondevik skulle stille kabinettsspørsmål og bli kastet. Hvem andre enn Bondevik skal da danne ny regjering. Han husker sikkert ennå meget godt hva som skjedde etter at han dannet regjering første gang høsten 1997, etter at Thorbjørn Jagland ga fra seg regjeringsmakten frivillig etter å ha gått på nederlag på sitt «kabinettsspørsmål til folket» om en oppslutning på 36,9 prosent ved forrige stortingsvalg. Den gang fikk Bondevik igjennom hjertesaker som innføring av kontantstøtte og økning på 1000 kroner i måneden til minstepensjonistene - med Høyres og Fremskrittspartiets stemmer. Han fikk imidlertid ikke flertall for inndekningen, fordi de forannevnte partier ikke ville ha skatteøkninger. Dermed overtok Ole Brumm og utgiftene kom på toppen av et allerede ekspansivt opplegg fra Jagland. Ved lønnsoppgjøret våren 1998 kokte det over i langt høyere lønnstillegg enn i konkurrentlandene i forhold til produktivitetsveksten. Solidaritetsalternativet ble begravet og siden har ingen sett noe til det. Overopphetingen av økonomien tiltok og Bobbysocks tok over («...la det svinge til du mister all kontroll...»). I et forsøk på å gjenvinne kontrollen doblet Norges Bank pengemarkedsrentene i august samme år.
Noe lignende vil Bondevik neppe risikere en gang til. Da går han heller av. Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet har lagt frem sin kravliste. Den innebærer en svekkelse av budsjettbalansen med om lag 10 mrd. kroner. Om det økte presset i økonomien dette innebærer skal motvirkes med renten krever det en renteøkning på rundt regnet en prosentenhet. Litt polemisk kan vi derfor si at de som støtter Fremskrittspartiet samtidig stemmer for et høyere rentenivå. Hvor mange av Fremskrittspartiets velgere er klar over det?
Frem til slutten av november vil det pågå en tautrekking om budsjettet i Stortinget. Det gjelder om å få æren for populære endringer og unngå å bli sittende med svarteper og få skylda for de upopulære. Det er en uoversiktlig spillsituasjon hvor ettergivenhet på ett felt kan hestehandles i uttelling på et helt annet. Alle endringer behøver ikke å svekke budsjettbalansen. For eksempel kan lavere brennevinsavgifter balanseres mot mindre penger til asylsøkere og u-hjelp. I dette spillet er det Kristelig Folkeparti som sitter på vippen og ikke Fremskrittspartiet, som er og blir et fløyparti. Om Bondevik skulle gå i allianse med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV har denne konstellasjonen parlamentarisk flertall, og Fremskrittspartiet vil være uten reell innflytelse kanskje for resten av Carl I. Hagens politiske levetid. Alt dette vet Hagen inderlig vel. Bondevik vil på sin side sette mye inn på å redde sentrum-høyrealternativet. Høyre vil antakelig måtte godta Kristelig Folkepartis valg. Høyres sjanse til å føre ytterligere høyrepolitikk er gjennom en flertallsallianse med Fremskrittspartiet. Dit er det fortsatt et stykke frem.
Jeg tror at Bondevik og Hagen finner sammen, og da nærmere Bondeviks budsjettbalanse enn Hagens. En indikasjon på at Hagen mener business er at hans kravliste virker overraskende moderat på bakgrunn av all støyen og retorikken fra det hold. 10 mrd. kroner av et samlet utgiftsbudsjett på vel 563 mrd. utenom petroleumsvirksomhet bør gi muligheter både for Bondeviks budsjettbalanse og for Fremskrittspartiets markeringssaker. Jeg tror at resultatet vedrørende sentralbankrentene blir at de blir liggende uendret over vinteren, og at det kommer en rentenedgang på en halv prosentenhet etter lønnsoppgjøret til våren.
Nils Terje Furunes er sjeføkonom i Gjensidige-NOR.
