Folk må jobbe mer for penga

Magre oppgjør i vente var en tittel i Aftenposten for et år siden. I disse dager er vi midt oppe i et lønnsoppgjør som kommer til å bli «historisk godt». For lønnstakerne. Har verden gått av skaftet? Misforstod kvalitetsavisen?

Eller var det bare nok en økonom som var ute og ropte ulv?

Bakgrunnen for den gamle overskriften var en OECD-rapport. Organisasjonen for samarbeid og utvikling hadde sett på hvor mye en ansatt produserer i timen, og også lagd beregninger for hvor mye denne produksjonen kommer til å øke i årene fremover. Konklusjonen var dyster. Økningen er spådd å bli under en prosent i året, mens OECD-landene i gjennomsnitt ville vokse med over to prosent. Norge kom ganske enkelt dårligst ut av alle de 30 industrilandene i undersøkelsen.

Årsak: For liten evne til å ta i bruk ny teknologi.

Tror du dette er ille fremstilt, så kan det raskt gjøres enda litt verre: For Norge er også et av de landene der utviklingen går feil vei. Produktivitetsveksten forventes å bli lavere i årene fremover enn den var i perioden 1995 til 2002.

Det er derfor ikke rart at OECD spår at det norske næringslivet utenfor oljesektoren kommer til vokse saktere i de nærmeste fem årene enn i de fleste land vi pleier å sammenligne oss med. Og det er heller ikke så vanskelig å forstå at dette før eller siden vil ramme bedriftenes evne til å betale stadig høyere lønninger. Derfor misforstod ikke Aftenpostens medarbeider denne gangen heller.

Har så verden (Norge, altså) gått av skaftet denne tariffvåren? Kanskje det. For et oppgjør som kan gi 3,5 prosent i reallønnsvekst i eksportindustrien (i offentlig sektor blir det mer), kommer på toppen av en stadig dyrere norsk krone.

Men kanskje det er investert mer i IT? Satset mer på forskning? Eller flyter det mer kapital til bedriftene slik at produktiviteten er i ferd med å ta seg opp på OECD nivå? Skal rentenivået ned? Kommer lønningene til å bli mer tilpasset den enkelte bedrifts lønnsevne?

Ikke det, nei. Da burde altså de «magre oppgjørene» komme på løpende bånd. De minst effektive bedriftene må legge ned, og deretter vil økende arbeidsledighet presse lønningene nedover igjen. Sier teorien.

Men når behovet for arbeidskraft innen helse og omsorg øker videre, tar dette lang tid. Når det først slår igjennom, kan det komme et ras. Det er nok fare for at nedbyggingen av norsk næringsliv blir mer effektiv enn effektiviteten på den enkelte arbeidsplass.

De fleste politiske ungdomspartiene snakker varmt om at oljefondet må spares for å betale fremtidens pensjoner. De burde være mer opptatt av at folk jobber mer. Og om de jobber mer effektivt. Hva som skjer med produktiviteten i næringslivet når fritiden øker og lønningene er høye, kommer til å påvirke deres velstandsnivå som gamle mer enn om oljeformuen står på bok eller ikke.

Viktigere enn en stor finansformue er det å bruke pengene til å redusere skatter og avgifter for å bedre konkurranseevnen, blant annet gjennom lavere lønnsvekst. Men i år kommer det for sikkerhets skyld skattelettelser i tillegg til sterk lønnsvekst. Det viser bedre enn noen gang hvor lite heldig de sentraliserte lønnsoppgjørene er blitt. Her vet ikke engang den ene hånden (staten) hva den andre gjør (LO/NHO).

Det er like vanskelig å forstå at ingen kobler mellom skattelette og lønnsnivå som at den økonomiske modellen i Norge har så sterk politisk oppslutning - de tre siste regjeringene har agert nærmest helt likt.

Men poenget er kanskje å gi folk i pose og sekk - og la næringslivet seile sin egen sjø?

Virkningen er imidlertid klar: Vi legger nå et løp for et Norge med syltynt næringsliv når oljen en gang tar slutt.

Men det ble også sagt for et år siden, og når mange økonomene har ropt ulv for mange ganger etter det, så er det vel ingen som bryr seg om hva som skjer om ti år?

Hvis ikke folk har tenkt å jobbe mye mer - og mer effektivt enn den jevne tysker.