Eventyret fortsetter

Den norske sokkelen er gjenoppdaget. Høye oljepriser har selvfølgelig bidratt. Men når landets toppsjefer snakker som om de var løftet på lystgass på en årviss petroleumsseanse, har det skjedd mer enn at vi er i ferd med å bli en gassnasjon. Det burde glede oss alle, ikke minst når myten om at vi egentlig ennå er småfattige, også ble drept med et velrettet hogg på Statoil-konferansen:
- Norge er rikt, absolutt og relativt. Noe annet er løgn, fastslo ECONs Kjell Roland.
Det var på tide. Debatten om bruken av oljepengene kan endelig starte på ordentlig.
Og hvilket utgangspunkt vi har fått her oppe blant gråsteinene. Statoil-sjef Olav Fjell la ikke fingrene imellom da bransjen som teller milliarder der andre gleder seg over millioner i pluss, igjen skulle selges i rosenrødt skjær.
- Det er optimistene som har fått rett på vår sokkel, og de har fått det til overmål, sa Fjell, som spådde at andelen av statens inntekter fra oljen ville øke frem til 2020. Denne glødende fremtidstroen næres av nye funn (som ikke er små!), billigere utbyggingsløsninger og stadig mer effektiv utvinning av reservoarene.
Før var det langt under halvparten av oljen som kunne hentes opp, nå utvinnes langt mer enn halvparten av det som er påvist. Ja, i noen tilfeller er det snakk om en fordoblet utvinningsgrad i løpet av noen tiår.
Og hva med denne: I 1973 trodde regjeringen at produksjonen skulle toppe seg i 1976! Nå spås det at vi om 20 år har produksjonsvolumer som er høyere enn på 90-tallet. "En enestående rekke av positive opplevelser i overoppfylte prognoser", ligger bak.
Dette er Norges viktigste næring, ble det gjentatt - og BI-rektor Torger Reve våget seg frempå med påstanden: vi blir filialland på alt annet enn olje & gass.

Vi skal altså være et oljeland i årtier fremover. Påpasselig nok hadde konferansen invitert mange skeptikere. De som mener oljerikdommen ikke er en velsignelse, snarere en fristelse som kan lede oss til økonomisk undergang. Så mange fikk si fra at selv finansminister Schjøtt-Pedersen ville vært fornøyd. Stanford-professor Terry Lynn Karl fortalte alarmerende historier fra fattige og udemokratiske land i Afrika, Sør-Amerika og Midtøsten.
Kort fortalt: Uendelige pengestrømmer kan eliminere et lands næringsstruktur, skape en parasittisk og autoritær overklasse som løser alle problemer med å kaste flere penger etter (de voksende) problemene. Disse regimene særpreges også av en grunnleggende motvilje mot å skattlegge egen befolkning - og helt sikkert ikke de rikeste.
Greie advarsler altså, men dessverre var det ikke all verden å lære for det første oljelandet som er høyt utviklet og er demokratisk rotfestet.
Nei, vi er stort sett alene om å finne ut hvordan vi skal bete oss. Det er lite å lære av andre som befinner seg på vårt utviklingsnivå, og det er kanskje ikke stort mer å hente i OECD, IMF osv.
Foreløpig aner vi ytterpunktene i den diskusjonen som har utviklet seg i et slikt kunnskapsmessig tomrom:
På den ene siden: Vi skal oppføre oss som Onkel Skrue - vi kan bade og glede oss i pengehaugen hver dag om vi vil, men vi skal ikke investere i virksomhet med norsk eierskap som kan bidra til verdiskapende virksomhet når oljen er på retur. Pengene skal stå på bok i utlandet. Og Statoil må ikke få hånd om mer enn strengt tatt nødvendig av de store oljeverdiene som staten eier gjennom Statens Direkte Økonomiske Engasjement (SDØE).
Eller på den andre siden: Pengene bør brukes fortløpende til store satsinger på norsk næringsliv, infrastruktur, topp utdanningssystem, bedre helse osv.
Skjønt det er det vel ingen som har gått så langt. Ei heller Frp.
Men den tidligere Statoil-sjefen Arve Johnsen målbærer den industrielle satsingen:
- Vi må tore å satse, sa Johnsen, som vil satse 10-15 milliarder av fondspengene på olje, havbruk og bioteknologi. Han ønsker seg store norske, nasjonale lokomotiver i en globalisert økonomi.
- Der hvor bedriftene har sitt hovedkvarter, der tas det også en rekke beslutninger som er vesentlig for vertslandet. Det er banal lærdom!
Og selv vil vi bare legge til: Med et langt oljeeventyr foran oss er den norske staten nødt til å bli viktigere som industriell eier. Det til tross for alle tabbene som politikerne tidligere har gjort nettopp som bedriftseiere.