Europas virkelige problem

Husker du da EU var lammet av krise? Jo, kanskje det. Men det var før ferien.

Politikere, byråkrater, lobbyister og journalister vender langsomt tilbake til EU-hovedstaden Brussel etter sommerpausen. Kelnerne løper seg varme når representasjonskonti fra alle Europas hjørner skal tømmes i restaurantgaten Rue de Boucher.

Etter skalldyr og hvitvin er det kanskje tid for en skummende øl og tid for å dukke ned i den politiske rykteflommen på en av uterestaurantene rundt Grand Place. Det er allerede en liten evighet siden et flertall i folkeavstemningene i Frankrike og Nederland sa nei til EUs nye grunnlov på forsommeren. Men sommerferien har kommet og gått uten at EU-samarbeidet ligger i grus av den grunn.

FRA KRISE TIL HVERDAG

De store visjonære planene som skulle ende i et Europas forente stater er foreløpig lagt på is etter at 55 prosent av franske velgere i mai stemte nei til forslaget til en egen EU-grunnlov. I juni gikk nederlenderne enda lenger. Der svarte 61 prosent nei. Noen uker senere stemte Luxembourgs innbyggere riktignok ja, men da hadde feriestemningen for lengst lagt sitt lokk over den politiske interessen.

Nå er det høst og EU er tilbake til hverdagen. Det handler igjen om dagligdagse direktiver for arbeidsinnvandring, kinesisk tekstilimport og elektronisk søppel. Selvfølgelig handler det også om store kontroversielle saker, som EUs inntekter og utgifter, styringsform og stemmerett. Men poenget er bare at dette er helt normale ting å diskutere i en demokratisk sammenheng - om det er i et borettslag, en kommune, et land eller EU. Den tiden da man fryktet at EU-samarbeidet kunne bryte sammen er over. Det står nå altfor mye på spill hos medlemsstatene til at de kan tillate seg langvarige kriser.

TONY TAR SAKEN

Det er Storbritannia og statsminister Tony Blair som har formannskapet det siste halvåret i 2005. Selv om britene har fått mye av skylden for at budsjettforhandlingene brøt sammen i juni, er de trolig blant de best egnede til å løse dem. Blair vant valget i mai og har gått inn i sin siste periode som regjeringssjef. Han har derfor ryggen mer fri. Hans fremste rivaler i kampen om hvilken retning EU skal ta er den franske presidenten Jacques Chirac og den tyske kansleren Gerhard Schröder. Men Schröder er politisk svekket og kan forsvinne allerede etter det tyske valget i september. Chirac ser også ut til å bli sittende som en «mann av i går» frem mot valget i Frankrike i 2007.

Blair får to hovedproblemer i fanget under formannskapsperioden i høst. EU må ha et budsjett og det må finnes en vei videre for å styre EU etter grunnlovens nederlag. Budsjettkrisen er det enkleste. Når pengekranen truer med å stanse, vil partene som regel bli enige, selv om noen vil få mindre enn før.

Blair vil modernisere EU ved å gi færre overføringer til landbruket, fornye offentlig sektor og med mer satsing på forskning og utvikling presse frem en raskere omstilling av næringslivet. Forslagene får støtte i nordiske, baltiske og små sentraleuropeiske EU-land fordi mange av disse landene har gjennomført disse reformene og profitert på dem.

LYSGLIMT I MØRKET

Motstanden er størst hos de tre store - Tyskland, Frankrike og Italia. Det er bare det at disse tre landene utgjør to tredeler av de 12 euro-landenes økonomiske styrke. Dessverre er de tre også EUs økonomiske sinker med sin blanding av Europas laveste vekst, høy ledighet, aldrende befolkning og urefomert byråkrati. Men det er vanskelig å reformere i motgang.

Det er denne misnøyen i EUs politiske og økonomiske tyngdepunkt som må endres hvis EU skal komme videre. Et positivt tegn er EUs egen prognose for vekst i siste halvår 2005. EU-kommisjonen håper på en kraftigere vekst mot slutten av året, kanskje over to prosent for året. Mest overraskende er Italias økonomiske oppblomstring i første halvår etter at landet i Europas finansmiljø har vært betegnet som Europas syke mann.

I Tyskland går eksportindustrien så det suser, mens det innenlandske forbruket fortsatt lar vente på seg. Men næringslivet tjener penger igjen og børsen stiger. Forbrukernes stemning kan bli enda bedre ved en politisk avklaring etter valget i september. Frankrikes nei til EU-grunnloven har satt en skrekk i politikerne der og åpnet øynene for hvor langt landet henger etter resten av Europa i reformer.

IMPORTBOOM I ØST

Trykket fra de 10 nye EU-medlemslandene i Øst- og Sør-Europa er merkbart. Den polske rørleggeren var fiendebildet og symbolet for østeuropeisk arbeidskraft i den franske folkeavstemningen. Men snart kan han bli et forbilde. Det er nemlig det gamle EU som for tiden profiterer mest på utvidelsen, ifølge en undersøkelse fra det tyske økonomiske instituttet DIW.

Landene i øst fortsetter å vokse med fire-åtte prosent i året, men det er likevel de som profiterer minst på østutvidelsen. De nye medlemslandene sender 80 prosent av sin eksport til EU. Men siden utvidelsen i fjor har de økt sine importandeler kraftig. 70 prosent av importen i det nye EU kommer fra EU. Det viser at det er det gamle EU som har profitert mest på utvidelsen det siste året.

De landene som har åpnet for arbeidsvandring, som Sverige, Storbritannia og Irland har også profitert mest på den økte arbeidsstyrken. I de nye EU-landene senker det arbeidsløsheten, men skaper en frykt for at de beste hjernene forsvinner.

NORGE PARKERT

Striden om hvordan et EU med 25 medlemsland skal styres etter en modell for 15 land vil ta det meste av politikernes tid fremover. Det vil gjøre EU mer innadvendt og i alle fall mindre interessert i nye medlemmer på en stund. Heller ikke Norge kan vente seg mye oppmerksomhet fremover.

For Norges del betyr det at EU-debatten kan parkeres på sidelinjen til fordel for norsk politikk. Det har allerede muliggjort et rød-grønt regjeringsalternativ under ledelse av Jens Stoltenberg. Det kan med tiden gjøre det lettere å finne et bredere alternativ på borgerlig side også. Etter at laksestriden ble løst i sommer kan Norges forhold til EU gå på autopilot fremover, så sant en eventuell rød-grønn regjering ikke bevisst søker konflikt, f.eks. i striden om EUs militære engasjement i form av såkalte innsatsstyrker.

De 25 EU-landene møter høsten i strid, men konflikt kan være bedre enn stillstand for å løse en strid. Men på nettet hersker det omsider EU-enighet. I oktober lanseres den nye nettadressen .eu etter at det har tatt syv år med forberedelser å skaffe til veie en felles nettadresse for EUs grenseoverskridende næringsliv. Så det går da fremover i Brussel.