Europa på et fat

Aldri er den europeiske bonden så lovpriset som før jul. November er den tradisjonelle slaktemåneden og desember er tiden for bordets herligheter. Men når gåsestek, rødvin og høstens frukter er fortært, kan det være bøndene som må ofres.

Høsten er tiden da mange av Europas borgere vender tilbake til sine kulinariske røtter. I Norge spiser vi pinnekjøtt, ribbe og lutefisk i lange baner. Fra Sverige og nedover til Danmark og Nord-Tyskland er det sprøstekt gås med grønnkål som gjelder. I Øst-Europa slurpes varmende supper med sopp og vilt. På de britiske øyer drømmer folk om plumpudding og kalkun, mens folk i Sør-Europa slår i hjel ventetiden med alskens søte lekkerier.

Skikkene rundt jul og nyttår varierer stort fra region til region i Europa. Og de vekkes til live midt i det globaliserte dagliglivet der hverdagen består av en frossenpizza, en gatekjøkken-kebab eller en hjemmelaget wok. Selv travle byfolk har behov for å vende tilbake til røttene og igjen nyte den maten våre forfedre spiste. Vi er villige til å betale for det også. Restaurantene har køer av firmaer og vennegjenger som betaler godt for å oppleve tradisjon rundt matbordet.

Dessverre klarer ikke Europas bønder å mobilisere denne betalingsvilligheten resten av året. Da skal det være billig og enkelt for enhver pris. Europeiske forbrukere trekkes fortsatt til billigkjedene for det daglige brød. EUs utfordring er å finne en politikk som gir folk det daglige brød og som likevel klarer å holde liv i Europas matkulturelle mangfold.

Bønder har alltid stått sterkt i EU. Da de første seks EU-landene la grunnlaget for det europeiske samarbeidet med Roma-traktaten i 1957, var det fortsatt matmangel og rasjonering i mange europeiske land. Matforsyning var et sikkerhetsspørsmål under den kalde krigen. Generasjonen som aldri ble mett fortsatte å ta den ekstra porsjonen hele livet. Det er den tidligere tyske kansler Helmut Kohl et levende bevis på.

Men dagens unge EU-borgere er opptatt av å spise minst mulig, holde figuren og leve sunt. Da er det absurd å ha et landbrukssystem som gir en enorm overproduksjon som må eksporteres til utviklingsland der det konkurrerer ut lokale produsenter.

Bønder er politikk - i EU som i Norge - fordi de utgjør viktige velgergrupper i landlige regioner. Men bøndene i EU utgjør faktisk bare to prosent av EUs befolkning. Likevel får de nesten halvparten (40 prosent) av EUs budsjett. Det nærmer seg raskt 100 millioner euro (770 millioner kroner). Det er også en myte at landbruksstøtten går til de små og fattige bøndene. 80 prosent av pengene går til den rikeste 20 prosenten.

Det er ikke bare nye matvaner og effektivitetskrav som legger press på bøndene. De nye EU-landene i Øst- og Sør-Europa gjør at dagens system ikke lenger er bærekraftig. EU kan ikke finansiere bøndene i Baltikum og Sentral-Europa på samme nivå som de gjør med de franske og spanske. Verre blir det for hver gang EU utvides.

Den britiske statsminister Tony Blair og det britiske formannskapet i EU mener også det er galt bruke så mye penger på matproduksjon når det Europa virkelig trenger er vekst og flere arbeidsplasser. Blair & co krever økt satsing på ny teknologi, bedre kommunikasjon og en mer næringslivsvennlig offentlig sektor.

- Tjue millioner av de 450 millioner borgerne i EU er arbeidsløse. En femtedel av dem er unge. Hvis EU hadde vært en delstat i USA, hadde den vært rangert på linje med Alabama, nummer 46 av 50 stater når det gjelder produktivitet, slår den britiske Europa-ministeren Douglas Alexander fast.

Mot britene står Frankrike med sin stolte landbrukstradisjon og president Jacques Chirac - den franske bondens fremste forsvarer. Han har ikke mye til overs verken for britenes industrilandbruk eller mattradisjon.

- Man kan ikke stole på et folk som har et så dårlig kjøkken, skal han ha vitset i interne samtaler.

Den 18. desember møtes Blair og Chirac igjen for å få på plass det fremtidige EU-budsjettet. Egentlig skulle dette skjedd under EU-toppmøtet i juni år, men der greide man ikke å bli enige. Både Chirac og Blair er politisk svekket siden sist, men det er Chirac som har størst problemer. De vedvarende opptøyene blant innvandrerungdom i franske drabantbyer har med all tydelighet vist at Frankrike har langt mer presserende problemer enn å bevare alle sine oster. Tungen på vektskåla kan bli den nye tyske kansleren, Angela Merkel. Hun har ennå ikke deltatt som regjeringssjef på noe EU-toppmøte, men vil neppe følge «kosekursen» overfor Chirac, slik hennes forgjenger Gerhard Schröder gjorde det. Merkel vil ha fart på tysk økonomi og hun har lite penger å dele ut. Tyskerne er EUs største netto betaler og vil ha mer igjen for pengene sine.

Da velger de trolig forskning og arbeidsplasser fremfor fortsatt bondestøtte. Blair må trolig betale mer i felleskassa til EU for å få kompromisset i stand. Chirac på sin side kan håpe på bredere EU-støtte i WTO-forhandlingene.

For den europeiske bonden betyr ikke mindre støtte nødvendigvis ruin. Men det betyr at noen vil produsere for det billige massemarkedet og at noen vil produsere for luksusnisjemarkedet - for eksempel tradisjonsrik julemat. Bøndene vil bli mer like resten av det moderne konsumentsamfunnet. Noen bønder vil konsentrere seg om å være masseprodusenter av billig mat.

Andre kan satse på dyrere nisjeprodukter eller bli markedsførere av opplevelsesproduktet «livet på landet». I flere europeiske byer kan familier allerede abonnere på «sin ku» eller «sine høner». Gardsturisme er allerede et populært alternativ til hotell i turisttråkkene.

Selv om julegåsen må bøte med livet før jul, er det fortsatt liv for den nyskapende europeiske - og den norske - bonden. Hvis de følger med i tiden.