Europa akkurat nå: Vann på alle kanter
Munkene i klosteret Lindisfarne må ha ant fred og ingen fare da en gjeng vikinger stormet i land i det Herrens år 793. De bodde på en vakker og isolert øy langt nord i England. Tidevannet beskyttet dem mot angrep fra land og fra havet kom det bare skitende måker. Klosterfolket var sin tids åndelige elite. Men ikke klokere enn at de ble svært overrasket da noen kom fra den andre siden av havet for å slå dem i hjel. Selv intellektuelle kan ikke tenke på alt.
Nå ble vikingene etter hvert mer av et handelsfolk og det ble stadig mindre blod i deres kjølvann. De grunnla bosettinger fra Irland til Russland, fant sjøveien til Amerika og seilte på pilgrimsferder inn i Middelhavet. De forsto at de som behersket havene, styrte handelen.
Noen hundre år etter Lindisfarne - kanskje en gang på slutten av 1200-tallet - kom de første hansakoggene til Bergen. Vikingfolket må ha ledd seg skakke av de klomsete handelsskipene. De kunne jo ikke måle seg med vikingskipene verken i smekre linjer eller seilegenskaper. Det var storhetstid i Norge og man var verdensmester i seiling.
Men koggene tok mer last. De brakte sammen fisk fra Lofoten, tømmer fra Østersjøen og salt fra Nord-Tyskland. Handelen brakte rikdommen til hansabyer som Lübeck, Hamburg og Rostock. Nedgangstiden langs norskekysten begynte og snart var sjøfartsnasjonen redusert til et lydrike med dårlig ferjerute til Danmark.
HansA-koggene vokste til galeaser, som etter oppdagelsen av Amerika og veien til India på slutten av 1400-tallet seilte inn nye rikdommer for handelsfolk fra det vestlige Europa. Nå var det sjøfartsland som England, Nederland, Frankrike, Spania og Portugal som dominerte verdenshavene.
Den engelske blokaden under Napoleons-krigene på 1800-tallet åpnet øynene for den norske sjøfartens avhengighet av andre. For Danmark var et kontinentalt land. Norge var en av Europas største befraktere, og langs kysten var det en velstand som ikke sto tilbake for det meste i Europa. Frihetsdrømmen i 1814 var ikke minst et ønske om økonomisk frihet for skipsfarten som leverte trelast og fisk til hele Europa.
Den nye unionspartneren Sverige var også en kystseiler - med blikket rettet mot Østersjøen. Striden om egne norske konsulater for skipsfarten ble til slutt saken som avgjorde folkemeningen om unionsoppløsningen. Skipsfarten vant igjen folket.
Det siste 50 årene har nordmenn flest sluttet å seile og blitt bilister og kontorister. Vi kjører på jobben, flyr på ferie og surfer på nett etter nytt fra fjerne land. Kanskje trenger vi ikke sjøen lenger? Kanskje er det nok å ha havblikk fra stuen?
EU er av en annen mening. De vil gjøre vannveiene til Europas nye ferdselsårer. Motorveiene på land er allerede overbelastede og tognettet er dyrt å bygge ut. Men havet ligger der med brede flater som EU i en av sine typisk luftige visjoner har døpt Motorways of the Sea.
Det handler ikke om å fjerne lastebilen og toget, men om å lede mer transport over på ruter der båter kan gjøre samme nytte. For det gjenåpnede Europa er som skapt for sjøtransport. Via hav, elver og kanaler kan man nå det meste av kontinentets viktigste industribyer. 20 av 25 EU-land har kystlinje, og kystregionene står for 40 prosent av EUs økonomi.
EU-kysten strekker seg 70.000 kilometer, fra Finskebukta i Østersjøen via Atlanteren til det indre av Middelhavet ved Kypros. Den norske kystlinjen er til sammenligning 25.148 kilometer, men på over 80.000 kilometer medregnet øyer. Norge er Europas største havstat og forvalter et havdomene som er seks ganger større enn landarealet.
Norskekysten ligger midt i et veikryss mellom øst-vest og nord. Skipsleden gjennom Skagerak og opp til olje- og gassrikdommene i Russland kan bli morgendagens boommarked for norsk skips- og havnenæring.
For vannveien har potensial. Få steder i Europa har man merket det bedre enn i den gamle hansabyen Hamburg. Etter jernteppets fall og EU-utvidelsen i øst, har havnen hatt en boom med årlig tosifret vekst på å bruke middelalderens gamle handelsveier til Østersjøen. Over Russland og Sibir går den raskeste veien til boomlandet Kina.
Cruise til Østersjøen og Nordsjøen er den raskest voksende turistnæringen i Nord-Europa. Sjøreisen - gjerne uten mobilforbindelse - har fått en renessanse for travle storbymennesker, og selv tåkedotten Hamburg bygger egen cruiseterminal.
I en tid da kystsjøfarten i Europa opplever en boom vil det norske rederiskatteutvalgets ha en slutt på det gammeldagse subsidierte sjølivet og avvikle de norske særordningene for skipsfart. Rederiforbundet og sjømannsforbundene protesterer og mener det blir den norske skipsfartens død.
Så ille er det neppe, men det er grunn til å spørre om klokheten i forslaget. Hadde Norge vært et fattig land som desperat trengte skatteinntekter, kunne man forstått behovet. Men for et land som strever med å plassere 1200 milliarder oljekroner er den drøye milliarden det koster å ha 12.000 sjøfolk på norske skip en lav pris å betale i påvente på EUs sjøfartsvisjon. Så lenge norske redere investerer i kunnskap og teknologi kan Norge leve med skattefrie sjøfolk i noen år til.
Verre er det at utvalgets leder, professor Guttorm Schjelderup, mener skipsfarten er en liten næring og at sjøfolkenes arbeidskraft kan brukes i andre bransjer. Det er nærsynt som en munk i Lindisfarne og arrogant som en viking som ser sin første kogg. For havet er mer enn skitende måker.
Norge har hatt turisme i drøye 100 år, vært oljenasjon i 30 år og på internett i ti. Fisken og skipstrafikken har vært der i over 1000 år. Uten livet langs kysten er det liten grunn til å bo i et iskaldt land som heter Noorwegen, Norway, Norwegen - og betyr veien mot nord. Med skip.
Nå ble vikingene etter hvert mer av et handelsfolk og det ble stadig mindre blod i deres kjølvann. De grunnla bosettinger fra Irland til Russland, fant sjøveien til Amerika og seilte på pilgrimsferder inn i Middelhavet. De forsto at de som behersket havene, styrte handelen.
Noen hundre år etter Lindisfarne - kanskje en gang på slutten av 1200-tallet - kom de første hansakoggene til Bergen. Vikingfolket må ha ledd seg skakke av de klomsete handelsskipene. De kunne jo ikke måle seg med vikingskipene verken i smekre linjer eller seilegenskaper. Det var storhetstid i Norge og man var verdensmester i seiling.
Saken fortsetter under annonsen
Men koggene tok mer last. De brakte sammen fisk fra Lofoten, tømmer fra Østersjøen og salt fra Nord-Tyskland. Handelen brakte rikdommen til hansabyer som Lübeck, Hamburg og Rostock. Nedgangstiden langs norskekysten begynte og snart var sjøfartsnasjonen redusert til et lydrike med dårlig ferjerute til Danmark.
HansA-koggene vokste til galeaser, som etter oppdagelsen av Amerika og veien til India på slutten av 1400-tallet seilte inn nye rikdommer for handelsfolk fra det vestlige Europa. Nå var det sjøfartsland som England, Nederland, Frankrike, Spania og Portugal som dominerte verdenshavene.
Saken fortsetter under annonsen
Den engelske blokaden under Napoleons-krigene på 1800-tallet åpnet øynene for den norske sjøfartens avhengighet av andre. For Danmark var et kontinentalt land. Norge var en av Europas største befraktere, og langs kysten var det en velstand som ikke sto tilbake for det meste i Europa. Frihetsdrømmen i 1814 var ikke minst et ønske om økonomisk frihet for skipsfarten som leverte trelast og fisk til hele Europa.
Den nye unionspartneren Sverige var også en kystseiler - med blikket rettet mot Østersjøen. Striden om egne norske konsulater for skipsfarten ble til slutt saken som avgjorde folkemeningen om unionsoppløsningen. Skipsfarten vant igjen folket.
Saken fortsetter under annonsen
EU er av en annen mening. De vil gjøre vannveiene til Europas nye ferdselsårer. Motorveiene på land er allerede overbelastede og tognettet er dyrt å bygge ut. Men havet ligger der med brede flater som EU i en av sine typisk luftige visjoner har døpt Motorways of the Sea.
Det handler ikke om å fjerne lastebilen og toget, men om å lede mer transport over på ruter der båter kan gjøre samme nytte. For det gjenåpnede Europa er som skapt for sjøtransport. Via hav, elver og kanaler kan man nå det meste av kontinentets viktigste industribyer. 20 av 25 EU-land har kystlinje, og kystregionene står for 40 prosent av EUs økonomi.
Saken fortsetter under annonsen
EU-kysten strekker seg 70.000 kilometer, fra Finskebukta i Østersjøen via Atlanteren til det indre av Middelhavet ved Kypros. Den norske kystlinjen er til sammenligning 25.148 kilometer, men på over 80.000 kilometer medregnet øyer. Norge er Europas største havstat og forvalter et havdomene som er seks ganger større enn landarealet.
Norskekysten ligger midt i et veikryss mellom øst-vest og nord. Skipsleden gjennom Skagerak og opp til olje- og gassrikdommene i Russland kan bli morgendagens boommarked for norsk skips- og havnenæring.
Saken fortsetter under annonsen
For vannveien har potensial. Få steder i Europa har man merket det bedre enn i den gamle hansabyen Hamburg. Etter jernteppets fall og EU-utvidelsen i øst, har havnen hatt en boom med årlig tosifret vekst på å bruke middelalderens gamle handelsveier til Østersjøen. Over Russland og Sibir går den raskeste veien til boomlandet Kina.
Cruise til Østersjøen og Nordsjøen er den raskest voksende turistnæringen i Nord-Europa. Sjøreisen - gjerne uten mobilforbindelse - har fått en renessanse for travle storbymennesker, og selv tåkedotten Hamburg bygger egen cruiseterminal.
I en tid da kystsjøfarten i Europa opplever en boom vil det norske rederiskatteutvalgets ha en slutt på det gammeldagse subsidierte sjølivet og avvikle de norske særordningene for skipsfart. Rederiforbundet og sjømannsforbundene protesterer og mener det blir den norske skipsfartens død.
Så ille er det neppe, men det er grunn til å spørre om klokheten i forslaget. Hadde Norge vært et fattig land som desperat trengte skatteinntekter, kunne man forstått behovet. Men for et land som strever med å plassere 1200 milliarder oljekroner er den drøye milliarden det koster å ha 12.000 sjøfolk på norske skip en lav pris å betale i påvente på EUs sjøfartsvisjon. Så lenge norske redere investerer i kunnskap og teknologi kan Norge leve med skattefrie sjøfolk i noen år til.
Verre er det at utvalgets leder, professor Guttorm Schjelderup, mener skipsfarten er en liten næring og at sjøfolkenes arbeidskraft kan brukes i andre bransjer. Det er nærsynt som en munk i Lindisfarne og arrogant som en viking som ser sin første kogg. For havet er mer enn skitende måker.
Norge har hatt turisme i drøye 100 år, vært oljenasjon i 30 år og på internett i ti. Fisken og skipstrafikken har vært der i over 1000 år. Uten livet langs kysten er det liten grunn til å bo i et iskaldt land som heter Noorwegen, Norway, Norwegen - og betyr veien mot nord. Med skip.
