Europa akkurat nå: Tyrkisk tilnærming

Min tyrkiske frisør har snart vært like lenge i Berlin som Tyrkia har ventet på medlemskap i EU. Han kom med bølgen av tyrkiske arbeidssøkende den gangen de het «Gastarbeiter» og skulle være i det forjettede Tyskland for en kort tid.

Da han var barn i Istanbul gikk fortsatt restene av det osmanske riket i gatene i form av evnukker. De var kastrerte tjenere som holdt orden i hoff og harem, men uten fare for sultanens arverekkefølge. Nå er min frisør snart pensjonist og snakker mer og mer om sitt lille hus på en fredelig øy utenfor hjembyen.

- Deutschland kaputt! Nichts mehr hier, sier han og rister på sitt velfriserte hode.

Nylig ble de 25 EU-medlemslandene omsider enige om å starte medlemskapsforhandlinger med Tyrkia. For de rundt tre millioner tyrkere og tyrkisk-ættede i Tyskland er det kanskje for sent. Mange føler seg allerede forbigått av Vesten. For dem har forhandlingene om medlemskap med EU vært et symbol på de europeiske landenes aksept av deres arbeid og menneskeverd. Men i et Tyskland og Europa preget av massearbeidsløshet føler de seg ikke lenger velkommen.

- Tyrkia trenger ikke EU! Ha, vi kan gjøre som Norge og bli utenfor, sier barberen og fnyser som en tyrk. Jeg lukker øynene når han tar frem den lynskarpe høvelen for å ta de strittende nakkehårene.

Striden om Tyrkia er europeisk og et mulig EU-land, deler kontinentet politisk på både høyre- og venstresiden. Spørsmålet var en viktig grunn til nei-seirene i folkeavstemningene om EUs grunnlov i Frankrike og Nederland i sommer. Men ved å akseptere medlemskapsforhandlingene forsøker EUs politiske elite nå å ta initiativet tilbake.

Kampen om hvor langt EU skal strekke seg mot øst og sør vil dominere debatten i de 25 medlemslandene de neste årene. Forhandlingene med Tyrkia er ventet å vare i minst en tiårsperiode. Men er det forsvarlig å la EUs grense gå mot det urolige Midtøsten? Kan Tyrkia bygge bro i striden mellom det kristelig dominerte Europa og den muslimske Orienten? Mye av problemene vi ser i dag kan være annerledes om 10 år.

Spørsmålet om Tyrkia er en del av Europa ville kanskje vært oppfattet forskjellig om man stilte et annet spørsmål: Bør Istanbul være en del av EU? For denne metropolen med 10 millioner innbyggere er Europas største by og har alltid hatt en historisk nøkkelrolle i Europa. Det er ikke mer enn 552 år siden de siste restene av det østromerske riket gikk til grunne her. De tyrkiske hærførerne som inntok byen i 1453 gjorde den til hovedstad i det osmanske rike.

I århundrene som fulgte var krigene i Det nære Østen (geografisk nærmest i forhold til Midtøsten og Det fjerne Østen) et evig tilbakevendende tema i europeisk politikk. Tyrkerne marsjerte videre helt til Wien, men ble slått tilbake. Russere, briter, franskmenn, italienere og tyskere blandet seg alle inn i maktkampen i det østre Middelhav.

Da det osmanske riket brøt sammen etter den første verdenskrig ble den asiatiske delen i Anatolia kjernen i det moderne Tyrkia. Grunnleggeren av den nye tyrkiske staten, Kemal Atatürk, flyttet hovedstaden til Ankara. Istanbul var for internasjonal, for kosmopolitisk og kanskje for europeisk.

Siden EU ble utvidet med 10 land i mai i fjor har den politiske stemningen i flere av de gamle EU-landene snudd seg mot ytterligere utvidelse.

Argumentene er de samme som i folkeavstemningene om EUs grunnlov i Frankrike og Nederland. Frykten for innvandring av billigere arbeidskraft, flytting av arbeidsplasser og et for stort og uoversiktlig EU er de samme argumentene som ble brukt mot EU-utvidelsen mot Øst-Europa. Men erfaringene fra øst-utvidelsen har vist at de nye medlemslandene gir mer økonomisk vekst i de gamle medlemslandene. Økonomisk burde det altså ikke være umulig å la tyrkerne bli medlem. Politisk har også de nye medlemslandene vært en berikelse med sine erfaringer med 40 års totalitært kommuniststyre.

Argumentet man da står igjen med er religiøst og kulturelt. Kan de mer enn 80 millioner tyrkerne, som er overveiende muslimer, selv om landet er en sekulær stat med klart skille mellom politikk og religion, være en del av EU?

En test kan være å ta en tur i Istanbuls moderne gater og se om denne byen er mer religiøs enn for eksempel Roma. I Tyskland som i Tyrkia og i Norge er religion for de fleste i dag en kulturell bakgrunn som de betjener seg av ved høytidelige anledninger.

Et annet viktig argument for å få Tyrkia med er det vestlige Balkan. 10 år er gått siden en slags fred senket seg over det borgerkrigsrammede tidligere Jugoslavia. Men lite har skjedd økonomisk og politisk.

- Kan vi tåle at Tyrkia snur ryggen til Europa og at det vestlige Balkan blir en ghetto midt i Europa, spurte EU-kommisær for utvidelsesspørsmål, Olli Rehn, i et intervju med ØR nylig. Han mener vi må gi landene i den nære orienten et perspektiv. I EU-sammenheng ser han Tyrkia som mer europeisk enn Norge.

Min tyrkiske barberer ville nok også ha hatt problemer med det norske prestestyret som snart er avviklet. For under bildene av vakre badedraktdamer og det italienske fotballandslaget har han et lite kjøleskap. Der har han kjølig champagne - i fall en av kundene hans skulle komme forbi med en kvinne han kan oppvarte.

Det har jeg til gode å se i utenforlandet Norge.