Europa akkurat nå: Tur-retur Tsjernobyl
Natten til 26. april 1986 kom reaktor 4 ved atomkraftverket i Tsjernobyl i Ukraina ut av kontroll. Noen av ingeniørene i verket hadde satt i gang et eksperiment som kom ut av kontroll. Katastrofen som fulgte var den hittil alvorligste ulykke ved noe atomkraftverk i verden.
Brannen, eksplosjonen og spredningen førte enorme mengder radioaktivitet ut i atmosfæren og rammet store områder i Europa - også i Norge. Tall for skadde og døde er fortsatt usikkert, men miljøorganisasjoner opererer med opptil 15.000 døde som følge av stråleskader i de ti første årene etter ulykken.
Tsjernobyl endret vårt syn på fremskritt og energiteknologi. Slik lignende katastrofer som passasjerskipet «Titanic» i 1912 og luftskipet «Hindenburg» i 1937 satte støkk i sin samtid. Da «Titanic» sank og «Hindenburg» brant, endret det rammevilkårene for bruken av datidens spissteknologi innen skipsfart og luftfart.
For kjernekraftindustrien var Tsjernobyl en tilsvarende katastrofe. Seks europeiske land besluttet på 90-tallet å fase ut kjernekraften. Det ble stadig vanskeligere å bygge nye kraftverk. Flere steder ble gamle reaktorer stengt eller fikk begrensninger på brukstiden.
Andre land, som Norge, ble enda sikrere på at de ikke skulle bygge nye atomkraftverk. I det gamle Vest-Europa var det på 90-tallet bare Frankrike, England og Finland som ville basere sin energiforsyning på kjernekraft.
For den grønne bevegelse var kampen mot kjernekraft en av 90-tallets viktigste saker. I land som Tyskland, Danmark og Spania ga den støtet til en ny satsing på fornybar energi. Moderniseringen av vindkraft og nyutvikling av sol- og bioenergi har i dag blitt en av Europas viktige moderne eksportindustrier.
Men 20 år etter Tsjernobyl begynner Europa å få et annet syn på kjernekraft. Den er ikke den mest miljøvennlige energien man har, men kan bli stadig viktigere i en situasjon der det truer større farer enn stråling.
Den kalde vinteren i Russland og Øst-Europa har gitt en forsmak på hva verden kan vente av klimaendringer om utslippet av klimagasser ikke reduseres. I dag er Europas energiforbruk sterkt avhengig av kull og olje, som er to av de verste utslipperne av klimagassen CO2. I forhold til gamle kullkraftverk virker moderne atomanlegg nå nesten miljøvennlige. Russernes klossete håndtering av gasskrisen med Ukraina gjorde også sitt for å spre energifrykt i EU i vinter. I de første januardagene av 2006 skrudde russerne av gassen til Ukraina for å få mer betalt. Det som skremte landene lenger vest, var at aksjonen rammet også dem fordi trykket falt i ledningene. Hele 80 prosent av russisk gass til EU går i dag gjennom Ukraina.
Midt i en av de kaldeste vintre på mange år måtte EU-land som Ungarn, Østerrike, Polen, Italia og Tyskland bekymre seg for om gassleveransene var trygge. EU så plutselig med nye øyne på sin energiavhengighet til den store naboen i øst.
Klemt mellom frykten for et nytt Tsjernobyl, kravene fra Kyoto-avtalen om reduksjon av klimagasser og erfaringene med russisk gassstopp forsøker EU å skaffe seg en ny energipolitikk. Men Brussel forsøker samtidig å holde farten oppe i en politikk som ble staket ut på det mer sorgløse 90-tallet: liberalisering av nasjonale markeder og mer grenseoverskridende handel med energi i EU.
Her går det sakte fremover. I den første store undersøkelsen av de europeiske energimarkedene som ble offentliggjort i Brussel i mars klager EUs konkurransekommissær Neelie Kroes over store mangler i det indre energimarkedet.
• Det er fortsatt sterk nasjonal konsentrasjon av energiselskap.
• Konsumentene får ikke velge fritt hvem de kjøper energi av.
• Det er liten virkelig konkurranse over grensene.
• Det er vanskelig for nye markedsaktører å få informasjon.
• Prisene settes ut fra andre vilkår enn konkurranse.
Allerede uken etter EU-presentasjonen fikk man se EUs manglende energimarked i praksis. Den tyske produsenten E.ons forsøkte å ta over en spansk konkurrent, Endesa. Det fikk spanske myndigheter til å heie frem den lokale gassleverandøren Gas Natural som en mulig hvit ridder.
Noen dager senere skjedde det samme i Frankrike. Forsyningskonsernet Suez ble lansert som en oppkjøpskandidat for italienske Enel, men franske myndigheter satte i gang et forsvar for å holde selskapet fransk. Den franske strømgiganten EdF og Gaz de France ble lansert som mulige nasjonale hvite riddere.
Europeiske politikere er fortsatt lite lystne på at selv nære utlendinger skal kontrollere tilgangen på noe så nasjonalt viktig som energi.
Tilbake til Tsjernobyl
Forsyningsusikkerheten og klimafrykten kan få europeiske regjeringer til å ta mer hensyn til nasjonale løsninger enn et effektivt energimarked. Snaue ti år etter at liberaliseringen begynte, er det egentlig bare Storbritannia, Nederland og de nordiske land som har åpne og fungerende markeder. I de fleste andre EU-landene dominerer store offentlig eide eller offentlig kontrollerte selskap de respektive hjemmemarkeder.
Ute i Europa kan nærheten mellom de offentlige kontrollerte energiselskap og disse selskapenes store produksjon av kjernekraft åpne for en oppblomstring av den utskjelte atomindustrien. Det trenger ikke være et problem, men det kan bli det.
Europa har i dag en blomstrende utvikling innen vind-, vann-, sol- og bioenergi. Det er bransjer som trenger tid - og noen ganger økonomisk støtte - til å etablere seg i markedene. Atombransjen fikk tilsvarende støtte på 70- og 80-tallet da de bygde ut sin infrastruktur rundt kjernekraftverkene. Faren er nå at Europa lar atomindustrien igjen få overtaket og hindre fremveksten av nye energiformer. Må det et nytt Tsjernobyl til for å se at atomkraften også har sine skyggesider?
Ifølge en undersøkelse fra Eurobarometer er folk fortsatt skeptiske til kjernekraft - kun 12 prosent ønsker mer kjernekraft i Europa. Det er også sterke nasjonale interesser i EU som presser på for mindre marked og mer bruk av energi og andre viktige økonomiske bransjer som melkeku for staten. Faren består i at disse tankene sprer seg til andre strategiske bransjer som transport, sikkerhet eller massemedier. For Europa er best tjent med et mangfold av næringsliv, åpne grenser og mer konkurranse.
Brannen, eksplosjonen og spredningen førte enorme mengder radioaktivitet ut i atmosfæren og rammet store områder i Europa - også i Norge. Tall for skadde og døde er fortsatt usikkert, men miljøorganisasjoner opererer med opptil 15.000 døde som følge av stråleskader i de ti første årene etter ulykken.
Tsjernobyl endret vårt syn på fremskritt og energiteknologi. Slik lignende katastrofer som passasjerskipet «Titanic» i 1912 og luftskipet «Hindenburg» i 1937 satte støkk i sin samtid. Da «Titanic» sank og «Hindenburg» brant, endret det rammevilkårene for bruken av datidens spissteknologi innen skipsfart og luftfart.
Saken fortsetter under annonsen
For kjernekraftindustrien var Tsjernobyl en tilsvarende katastrofe. Seks europeiske land besluttet på 90-tallet å fase ut kjernekraften. Det ble stadig vanskeligere å bygge nye kraftverk. Flere steder ble gamle reaktorer stengt eller fikk begrensninger på brukstiden.
Andre land, som Norge, ble enda sikrere på at de ikke skulle bygge nye atomkraftverk. I det gamle Vest-Europa var det på 90-tallet bare Frankrike, England og Finland som ville basere sin energiforsyning på kjernekraft.
Saken fortsetter under annonsen
For den grønne bevegelse var kampen mot kjernekraft en av 90-tallets viktigste saker. I land som Tyskland, Danmark og Spania ga den støtet til en ny satsing på fornybar energi. Moderniseringen av vindkraft og nyutvikling av sol- og bioenergi har i dag blitt en av Europas viktige moderne eksportindustrier.
Men 20 år etter Tsjernobyl begynner Europa å få et annet syn på kjernekraft. Den er ikke den mest miljøvennlige energien man har, men kan bli stadig viktigere i en situasjon der det truer større farer enn stråling.
Saken fortsetter under annonsen
Midt i en av de kaldeste vintre på mange år måtte EU-land som Ungarn, Østerrike, Polen, Italia og Tyskland bekymre seg for om gassleveransene var trygge. EU så plutselig med nye øyne på sin energiavhengighet til den store naboen i øst.
Klemt mellom frykten for et nytt Tsjernobyl, kravene fra Kyoto-avtalen om reduksjon av klimagasser og erfaringene med russisk gassstopp forsøker EU å skaffe seg en ny energipolitikk. Men Brussel forsøker samtidig å holde farten oppe i en politikk som ble staket ut på det mer sorgløse 90-tallet: liberalisering av nasjonale markeder og mer grenseoverskridende handel med energi i EU.
Saken fortsetter under annonsen
Her går det sakte fremover. I den første store undersøkelsen av de europeiske energimarkedene som ble offentliggjort i Brussel i mars klager EUs konkurransekommissær Neelie Kroes over store mangler i det indre energimarkedet.
• Det er fortsatt sterk nasjonal konsentrasjon av energiselskap.
Saken fortsetter under annonsen
• Konsumentene får ikke velge fritt hvem de kjøper energi av.
• Det er liten virkelig konkurranse over grensene.
• Det er vanskelig for nye markedsaktører å få informasjon.
• Prisene settes ut fra andre vilkår enn konkurranse.
Allerede uken etter EU-presentasjonen fikk man se EUs manglende energimarked i praksis. Den tyske produsenten E.ons forsøkte å ta over en spansk konkurrent, Endesa. Det fikk spanske myndigheter til å heie frem den lokale gassleverandøren Gas Natural som en mulig hvit ridder.
Noen dager senere skjedde det samme i Frankrike. Forsyningskonsernet Suez ble lansert som en oppkjøpskandidat for italienske Enel, men franske myndigheter satte i gang et forsvar for å holde selskapet fransk. Den franske strømgiganten EdF og Gaz de France ble lansert som mulige nasjonale hvite riddere.
Europeiske politikere er fortsatt lite lystne på at selv nære utlendinger skal kontrollere tilgangen på noe så nasjonalt viktig som energi.
Tilbake til Tsjernobyl
Forsyningsusikkerheten og klimafrykten kan få europeiske regjeringer til å ta mer hensyn til nasjonale løsninger enn et effektivt energimarked. Snaue ti år etter at liberaliseringen begynte, er det egentlig bare Storbritannia, Nederland og de nordiske land som har åpne og fungerende markeder. I de fleste andre EU-landene dominerer store offentlig eide eller offentlig kontrollerte selskap de respektive hjemmemarkeder.
Ute i Europa kan nærheten mellom de offentlige kontrollerte energiselskap og disse selskapenes store produksjon av kjernekraft åpne for en oppblomstring av den utskjelte atomindustrien. Det trenger ikke være et problem, men det kan bli det.
Europa har i dag en blomstrende utvikling innen vind-, vann-, sol- og bioenergi. Det er bransjer som trenger tid - og noen ganger økonomisk støtte - til å etablere seg i markedene. Atombransjen fikk tilsvarende støtte på 70- og 80-tallet da de bygde ut sin infrastruktur rundt kjernekraftverkene. Faren er nå at Europa lar atomindustrien igjen få overtaket og hindre fremveksten av nye energiformer. Må det et nytt Tsjernobyl til for å se at atomkraften også har sine skyggesider?
Ifølge en undersøkelse fra Eurobarometer er folk fortsatt skeptiske til kjernekraft - kun 12 prosent ønsker mer kjernekraft i Europa. Det er også sterke nasjonale interesser i EU som presser på for mindre marked og mer bruk av energi og andre viktige økonomiske bransjer som melkeku for staten. Faren består i at disse tankene sprer seg til andre strategiske bransjer som transport, sikkerhet eller massemedier. For Europa er best tjent med et mangfold av næringsliv, åpne grenser og mer konkurranse.
