Europa akkurat nå: Kyss en grønn frosk

De nye grønne bor helst i byene - også i Norge. For eksempel i Oslo, der Venstre i år gjorde et kjempevalg. Mange analytikere undret seg over at det tidligere mikropartiet opplevde rundt 10 prosents vekst og nådde nærmere 20 prosent av stemmene i valgkretser på beste Oslo Vest. Men det er ikke nytt at de som virkelig har penger og status synes Høyre er for strebere og Fremskrittspartiet for oppkomlinger. Dannede mennesker fra møblerte hjem velger nå Venstre.

Det er noe nytt i Norge når tobakksarving Johan H. Andresen blar opp for Venstres valgkamp sammen med millionærvenner som Kristen Sveaas, Stein Erik Hagen og Ola Mæle.

Men i Hamburg er det ingen som overraskes over at den intellektuelle tobakksarvingen Jan Philipp Reemtsma sponser de tyske grønnes valgaktiviteter av milliardene hans far tjente på å selge helsefarlig røyk. Det er heller ikke rart når det dukker opp en nyrik vindmølle-millionær eller en adelig biobonde på miljøpartiets valgvake. I tyske storbyer har de grønne mange steder opp mot 30 prosent oppslutning.

I Norge har flere partier prøvd seg på miljøprofilen - både SV, Senterpartiet og Venstre har lekt med fargen. For SV og Sp er grønn en fin kamuflasjefarge. Den kan dekke over ekkel fortid som SVs historiske flørting med sosialistiske folkerepublikker og den brune fortiden til Senterpartiets forgjenger Bondepartiet. Men egentlig er den kommende norske rød-grønne regjeringen ikke en ekte utgave. For de europeiske grønne som vokste frem i Tyskland på 1980-tallet og senere spredte seg over hele Europa, har ikke denne totalitære ballasten.

Koalisjonen av Arbeiderpartiet, SV og Sp er heller ikke noen ulv i fåreklær som vil skape budsjettkrise og rentesjokk. Den er snarere et får i ulveklær og mye mindre farlig enn den ser ut. For i det politiske dagliglivet vil Sp fortsette med å redde norske bønder og SV hjelpe norske lærere. De europeiske grønne derimot er verken nasjonalistiske subsidiejegere eller solidariske sofasosialister. De vil endre verden - ikke konservere den.

De grønne i Europa er i dag alt fra velmenende skoleelever opptatt av at bilene bråker til forretningsfolk som tjener gode penger på vindmøller, solceller og frittgående høns. I Tyskland har de grønnes velgere den høyeste gjennomsnittsinntekten av alle partier. Men for en godt voksen grønn er ikke penger så viktig i seg selv.

Det er viktigere hva du kan bruke dem til. I Norge har denne tradisjonen lenge vært borte i næringslivet og det har vært mer status å telle antall doer på hytta. Men nå kan den nye samfunnsansvarligheten dukke opp igjen. Når Fred. Olsen begynner med bølgekraft, er det både business og miljø det handler om. Når Bellona jobber tett med næringslivet, er det fordi de finner folk der som har penger og er handlingsdyktige. De kan få ting gjort.

De grønne er i ferd med å finne tilbake til en liberal tradisjon som var sterk for 100 år siden - sist gang verden opplevde urolige tider med rask globalisering, utvandring av arbeidskraft og kamp om råvarer. Da fantes også den samfunnsengasjerte gründeren som hadde et hjerte for samfunnets svake.

I den norske skolen forteller lærerne mye om hvordan Arbeiderparti-politikeren Einar Gerhardsen fikk Norge ut av fattigdommen etter krigen med sin stramme velferdsstat. Men de sier lite om at Norge 50 år tidligere var et ganske rikt land etter datidens forhold. Det var liberale skipsredere og industrigründere i det borgerlige Venstre som drev landet. Høyre var for byråkrater og embetsmenn.

Noen har kanskje hørt om Christian Michelsen som drev gjennom unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Men de færreste vet om Gunnar Knudsen som styrte Norge i over 10 år. Han loste landet utenom 1. verdenskrig og ga det konsesjonslovene og syketrygd - saker som i dag holdes høyt i hevd av «de grønne» i Sp og SV. Både Michelsen og Knudsen var næringslivsfolk med hjerte til venstre og lommeboka til høyre.

Når orkanene feier inn over klimagassynderen USA, når oljeprisen stiger til uante høyder eller fugleinfluensaen truer fra øst, da er det økologiske og økonomiske løsninger som etterspørres. Skatteletter eller fordelingspolitikk virker smålig.

Produksjon av solceller og vindmøller er blant de raskest voksende industrier i Tyskland og domineres av små gründerbedrifter. Økologisk mat, parfyme og klær selger som aldri før. Internett og digitalisering av kunnskap har skapt en enorm trafikk, helt uten bilkøer.

Det grønne politiske prosjekt er i ferd med å bli en tredje revolusjon. Slik arbeiderbevegelsen bygget velferdsstaten på 50- og 60-tallet og høyrebølgen slanket stat og skatt 80- og 90-tallet, vil de grønne revolusjonere måten vi lever på. De er for tiden mer radikale enn både høyrefløy og venstrefløy.

I Tyskland er de grønne for lengst over trassalderen, og deres første ledere nærmer seg pensjonsalderen. De har regjert med venstresiden nasjonalt i syv år og styrer flere kommuner med de konservative lokalt. Er det noe deres tidligere sosialdemokratiske partnere frykter, er det at borgerskapets barn hos de grønne skal finne tilbake til sine røtter og danne allianser med en mer samfunnsengasjert og moderat høyreside.

Etter det uklare valget i Tyskland denne måneden er de grønne i ferd med å finne sin posisjon på vektskålen mellom markedsliberale høyrepartier og en radikalisert arbeiderbevegelse. Den røde og den blå fløyen kappes om å kysse den grønne frosken. Det er en lignende rolle de grønne partiene får i Norge ved neste valg om Høyre og Fremskrittspartiet danner en blokk mot Arbeiderpartiet og SV. Kanskje finner de prinsen i Holmenkollåsen.

Fra innsiden: ØRs Dag Yngland tar tempen på EU.