Europa akkurat nå: Julenissens dilemma

Julenissen bor ikke på Nordpolen, men heller ikke så langt unna.

- Nei, men se der kommer den rike nordmannen med de feite oljepengene sine, sier min engelske journalistkollega. Han er hjertelig og ironisk på sitt folks vis. Vi tar en øl på hjørnepuben og jeg spør hvordan det står til med oljeskattene på britisk side av Nordsjøen.

- Nei, de pengene har jeg ikke sett noe til.

- Ikke jeg til mine heller, svarer jeg. Men det hjelper ikke.

Norge - det er rikt, mener han. Stinkende rikt! Han har jo selv sett hvordan nordmenn lar kredittkortene hvine gjennom luften på handletur. Tellet hvor mange øl de tyller i seg i runde på runde på puben. Nistirret på de skandinaviske damene som feier rundt med siste mote i shoppingbagen.

Er det ikke nordmenn på tur overalt kanskje - i Londons varehus, langs Middelhavets strender og i Alpenes skikøer? Det er også nordmenn utenfor Systembolaget i Strømstad og Arvika. De er litt traustere og har reist dit for å handle litt billigere enn i Europas dyreste land. Men kostnadsflyktningene i nordmenns fremste handleby har engelskmannen aldri sett.

Bildet av Norge i utlandet er ikke alltid det bildet nordmenn har av seg selv. Mange nordmenn pleier fortsatt myten om det nøkterne folket av tidligere bønder og fiskere som nøyer seg med to kalde skiver brød til lunsj.

Men sett utenfra er Norge et fabelland. Det topper stadig nye indekser for gode levekår, effektiv forvaltning og lønnsomt næringsliv.

De drøye fire millioner menneskene som bor der har over 1000 milliarder kroner på bok - en ufattelig oljeformue på størrelse med statsgjelden i et middels stort europeisk land.

Europeiske journalister på besøk forteller om veier som varmes opp med dyr strøm om vinteren. Europeere i boligkø hører om gigantiske eneboliger der flere rom står tomme i fall det kommer noen - kanskje til jul. Selv må jeg stadig forklare hvorfor nasjonalretten pizza koster 300 kroner (ti ganger så mye som hos meg i Berlin) og hvordan en øl til 50 kroner kan regnes som billig.

Nordmenn er stadig oftere sett på som rike fettere fra nord. Det er ikke alltid like greit for folk som er oppdratt til naiv og nøktern fremferd.

På gateplan er det fristende når en gjeng med profesjonelle lommetyver i Prahas turiststrøm ser en velfødd gubbe med det norske flagget stikkende opp av ryggsekken. Da vet de at siste nytt i mobiler og en haug kredittkort er innenfor rekkevidde. I ferjehavna Kiel i Tyskland har butikkene sendt sine ansatte på norskkurs for bedre å forstå de velhavende norske pensjonistene på handletur med Kiel-ferja.

Pensjonspenger på kontoen og en kjøpeglad «ut på tur - aldri sur»-holdning gjør nordmenn til superkunder. Tyskerne kan bare minnes den gangen de selv reiste rundt med sterke D-mark og følte seg som kontinentets rikinger.

På de greske øyer smiler båtskippere og tavernaverter i skjegget når norske ungdommer kommer på sol- og varmebesøk. Ja, de bråker og drikker som ville vikinger, men penger har de i lomma. Selv om de sovner fra regninga.

Det er en ny følelse for nordmenn å være både omsvermet og forfulgt. For nordmenn er ikke vant med å se på seg selv som «de rike». Men det er de i andres øyne. Mange nordmenn liker også å bli oppfattet som snille. Å være snill er viktig i Norge. Men liker verden egentlig snille moralske rikinger som avtroppende statsminister Kjell Magne Bondevik?

Norge gir mye, og det er bra. Men en milliardær som gir litt av en stor pott får ikke samme mottakelse som en som gir sin siste skjorte. Er det noen som hyller Bill Gates for at han deler av sin milliardformue? Nei, han får klager over at han burde ha gitt mer og startet tidligere. Dessuten beskyldes han for å ha tjent pengene på en tilnærmet monopolsituasjon.

Norge har det enda verre. De har vunnet sine milliarder i et klimafiendtlig oljelotto. Norske politikere får det ikke mye lettere som fremtidige forvaltere av det mytiske oljefondet. Det er nå et av verdens største aksjefond og har tyngde og makt som noen av verdens største kapitalistiske aktører - amerikanske og europeiske pensjonsfond. Den norske stat er dermed en av verdens superkapitalister. Det er penger nordmenn egentlig ikke trenger, men som vi med høy oljepris og oppadgående børser lar yngle i et heseblesende tempo.

Til nå har oljefondets forvaltere holdt en lav profil. De kjøper opp aksjer i verdens ledende konsern, men har til nå nøyet seg med å tjene mest mulig rene penger. Men i takt med at eierandelene stiger, må de snart begynne å ta stilling til det de eier. For de får mer og mer økonomisk makt i selskapene. Men er staten klar for å stemme for nedleggelser av arbeidsplasser i Tyskland, Storbritannia og USA?

Når formuen stiger, blir det stadig vanskeligere for norske politikere å fortelle andre hva de bør gjøre. Kan Norge be Tyskland med gjeldskrise og sine fem millioner arbeidsløse om å slette sin utestående gjeld hos fattige land i Afrika når Norge lett kunne gjøre det med sine egne milliarder - uten at nordmenn ville merke det engang?

Om Norge forhandler med handelsorganisasjonen WTO, EU eller Russland, vet alle forhandlere at vi har råd til å kjøpe oss ut av problemene. Derfor vil vi stadig få trøbbel med å opprettholde landbrukstoll, få markedsadgang for fisk og velge ut post-sovjetiske miljøprosjekter.

De nordiske land har lenge vært rollemodell for intellektuelle som søker en middelvei mellom verdiskapende kapitalisme og sosial trygghet. Danmark, Sverige og Finland er foregangssamfunn for mange som søker fleksible, kunnskapsbaserte samfunn med sosial sikkerhet. Norge er også et slikt land, men oljeformuen kaster lengre skygger og gjør oss mindre og mindre relevante som forbilder.

Den tyske venstreorienterte avisen Frankfurter Rundschau beskriver situasjonen etter det norske valget slik:

- Politikk handler ofte om hvordan man fordeler penger man ikke har. I Norge er det omvendt. Der handler det om hvordan man ikke roter bort pengene. Rødgrønn på norsk er et luksusprosjekt, skriver avisen.

For det er ikke lett å være idealistisk julenisse når de fleste ser mest på sekken med gavene.