Europa akkurat nå: Hvorfor liker ingen EU?

Her om dagen hadde jeg besøk av en ung slektning i Berlin. Han kom fra utenfor-EU-landet Norge på kredittkort. Passet hadde han lagt igjen hjemme. Trenger ikke det i EU ... trodde han. Men da vi skulle videre til Praha og EU-landet Tsjekkia trengte han pass til utenfor-Schengen-landet Tsjekkia. Siden han ikke er EU-borger, måtte han ha id-kort. For norske borgere er det pass.

På den norske ambassaden i Berlin var de hyggelige en tidlig lørdags morgen. Men nesten hver helg har de samme problem. De må utstede nye pass til unge nordmenn som tror at EU allerede er blitt grenseløst. Ofte tar vi det for gitt hvor langt det moderne Europa har kommet. Særlig nå når varmen kommer, vi er i godt humør og legger ut på besøk til hverandre.

Det er ikke alltid vakkert. For eksempel når britiske hooligans rølper seg gjennom gatene blant europeiske kunstskatter i Praha eller Krakow. Men det er EUs liberalisering av luftfarten og billigflyene som gjør det mulig. Fri flyt av varer og tjenester gir både nye fotballvenner og rivaler en på trynet. Noen ganger er det omstridt. Som når unge mennesker i Øst-Europa bruker sin EU-rett til fri flyt av arbeidskraft. Når polske og baltiske ungdommer søker til boom-byer som Barcelona, Dublin og Oslo for å jobbe i hotell og på byggeplasser, er det liberaliseringen av EUs arbeidsmarked som gjør det mulig. Fagbevegelsen frykter konkurranse, men det er lett å glemme at jobbmigrasjonen også gir de unge impulser til å utvikle politikk og næringsliv i egne land. Det er ikke tilfeldig at Norge med god lønn og ryddige arbeidsforhold er et populært mål for jobbsøkende. Det burde fagbevegelsen være stolt av.

Noen ganger er det kjekt. Når skandinaviske besteborgere spenner av seg ski og pulk på våren for å studere slott og kafeliv i Roma og Madrid, mimrer de kanskje over sin gammelradikale EU-motstand over et glass rødvin. Mens en polsk håndverker pusser opp badet hjemme. Kanskje ringer de sine tenåringsbarn og sier at de ikke må sitte klistret til TV-skjermen for å se på engelske fotballag og deres hooligans. Kom dere ut i norsk natur! Det er EUs liberalisering av telemarkedene som gjør det billig å ringe - og å være norsk på bortebane. Kanskje vurderer de å kjøpe seg en leilighet i Syden for å tilbringe sine eldre dager i sol og varme. I så fall er det EUs frie flyt av kapital og innføringen av euro som har skapt rammebetingelsene for at et huskjøp utenlands i dag er en smal sak.

Europeisk integrasjon er altså kommet ganske langt i dagliglivet. Likevel er det ikke lett å begeistre europeere flest for byråkrater og politikere i Brussel. De neste ukene er det folkeavstemning om EUs nye grunnlov i flere viktige EU-land. Grunnloven skal gjøre det lettere å styre et EU med 25 land, kanskje over 30 land om noen få år. Frankrike er først ute, den 29. mai, og følges av Nederland den 1. juni. Så følger Luxembourg, Danmark, Polen, Portugal, Irland, Belgia og Tsjekkia utover høsten og våren. Men stemningen i Frankrike og Nederland er negativ og motstanderne av grunnloven har lenge hatt en ledelse i meningsmålingene.

Det som bekymrer EU-toppene mest er at motstanden mot deres visjonære planer har nådd sentrale EU-land. Frankrike og Nederland har alltid vært positive til mer integrasjon. Men nå reagerer folk likevel. Venstresiden og fagbevegelsen er redd for enda mer konkurranse på arbeidsmarkedet. Høyresidens nasjonalister er redd for nye utvidelser til Tyrkia og det tidligere Sovjetunionen. Men det som kanskje irriterer mest er måten grunnloven er laget på. Den er konstruert av selvvalgte europeiske politikere under ledelse av eks-president Valery Giscard d’Estaing. Folk flest ble ikke spurt eller bedt om å velge sine representanter. Det var en typisk fransk «dirigiste»-inspirert måte å styre på.

Sier det franske folk nei til en ovenfra-og-ned-inspirert grunnlov, er det ikke det verste som kan skje. Da presses nemlig EUs ledere nærmere folket. Europas grunnlov burde vært laget av folkets valgte representanter. Erfaringene viser at når folk føler de får ansvar i EU-sammenheng bruker de også sin stemmerett.

Forhåpentligvis begraver et fransk nei også de store franske EU-visjonenes tid og gjør det lettere med en mer britisk-skandinavisk «à la carte»-tilnærming til integrasjon og utvidelse. Det kan være en vel så europeisk konstruksjon.

La de som vil samarbeide mer gå sammen. La de som har reservasjoner få vente. En slik utvikling vil også gjøre det lettere for Norge en gang å bli medlem. Så får det heller være at vi må huske pass i noen år ennå.

Fra innsiden: ØRs Dag Yngeland tar tempen på EU.