Europa akkurat nå: Generasjon uten mot
Det var vår i Paris og brosteinen var løs. Jeg husker ikke lenger hva det sto på parolene - bare at demonstrantene som bar dem var mye mer elegante enn husflidfolket som den gang holdt til på universitetet på Blindern.
De kalte seg 86-erne og ville endre verden i lakksko og smarte skjørt. Men på de 18 årene som var gått siden siste revolt var kravene betydelig redusert. Mens 68-erne ville endre verden og kapitalismen ville 86-erne endre reglene på universitetet. 20 år senere kommer 06-erne og krever retten til å beholde jobben - om de får en.
OK, det er ikke lenger så lett å være ung og rebelsk - og slett ikke i gamle Europa. I 1968 var det kulturrevolusjon i Kina, USA satt fast i en krig i Vietnam og Sovjetunionen slo ned Praha-våren i Øst-Europa. I Paris førte studentenes protester til at president Charles de Gaulle gikk av.
Nå er Kina kapitalistisk, USA har en president de fleste ler av og Sovjetunionen er borte. Stridens kjerne i Paris i 2006 var å hindre den franske regjeringens forsøk på å liberalisere reglene for oppsigelser for ungdom under 26. Målet er å få flere unge i jobb.
Det kan se ut som de unge er blitt de gamle i dagens Europa. Den gamle revolusjonshelten fra 1968, Daniel Cohn-Bendit, er ikke nådig. Dagens studenter «er redde for fremtiden», har en «negativ innstilling» og «handler defensivt», sier den grønne politikeren Cohn-Bendit til Financial Times.
Hans egen ungdoms opprørsbevegelse var derimot preget av en «positiv visjon for fremtiden», sier han. De som har opplevd 68-ernes turbokapitalister vet hva han mener. De lærte å begeistre og selge et budskap - enten de ble en Steve Jobs med Apple IPod eller en Ingebrigt Steen Jensen som snakker om Ona Fyr.
Men 68-erne hadde en fordel. De var mange i et stort ungdomskull og preget derfor sin samtid. Dagens unge 06-generasjon i Europa blir stadig færre i forhold til resten av befolkningen. I dag er det de eldre i Europa som igjen tar over makten. Det gjelder både i antall og i politisk tyngde.
68-ernes 06-barnebarn kan ta mange av de valgene unge europeere ønsket i 68. De har politisk, økonomisk og seksuell frihet, men de vet ikke hva de skal gjøre med den. Alt er gjort før. Mulighetene sperrer dem inne og de velger seg selv. Det antyder i alle fall undersøkelser som Shells ungdomsstudie fra 2002 og den tyske høyskole-undersøkelsen fra 2005. Tre av fire tyske studenter er lite interessert i å «forbedre samfunnet».
De nye konservative 06-erne reagerer på sin måte i kampen om oppmerksomheten med sine selvbevisste hippie-besteforeldre og sine kravstore jappe-foreldre. Selv reklamen og programmene i TV rettes i stadig sterkere grad inn mot de kjøpesterke eldre gruppene enn mot den klassiske kjernegruppen på 14-49 år. De unge risikerer å bli en randgruppe.
Den unge europeer er også stadig oftere enebarn. I Tyskland får parene i gjennomsnitt 1,38 barn. Det vil gi en nedgang i befolkningen i EUs folkerikeste stat fra dagens 82 millioner til 70 millioner om utviklingen fortsetter frem til 2050. I Østerrike, Italia, Spania og Hellas er fødselsratene enda lavere enn i Tyskland.
Færre unge ser ut til å skape langsommere samfunn. Det er ikke uvanlig at unge akademikere bor hjemme til man er nærmere 35 - eller dropper familie helt og holdent. Denne utviklingen er sterkest i landene med lave fødselstall.
Land med færre unge har merkelig nok ofte høy ungdomsledighet - som Spania og Italia - eller Frankrike.
De gode offentlige jobbene innehas allerede av de etablerte i samfunnet, og de har trukket opp stigen etter seg. I næringslivet blir det mindre nyskapning og mer fokus på hva man har. Det er noe galt når 50-åringene streiker for pensjon fra 55 eller 20-åringene for fastjobb fra 25 og det likevel er arbeidsløshet på rundt 10-15 prosent.
Erfaringene fra Norden, Øst-Europa og de britiske øyer viser at de land som bevisst lærer kontinuerlig omstilling - helst med en sosial trygghet i bunn - også er de landene med best sjanser til å skape jobber. Utkantlandene Finland, Estland og Irland er Europas mest moderne - ikke de trege kolossene Italia, Frankrike og Tyskland.
Så i 2006 - mens studentene i Paris streiker for å beholde retten til sitt trygge liv, er det det etablerte i næringslivet og politikerne som er blitt de revolusjonære.
På EUs toppmøte 23. mars var næringslivet for første gang invitert til å adressere EU-landenes regjeringssjefer - mange av dem selv gamle 68-ere. Den europeiske næringslivsorganisasjonen UNICEs president, Ernest-Antoine Seillière, sa ikke nei. Han talte om behovet for å si ja - til mer frihet og mer konkurranse i Europa.
Med seg hadde han den europeiske fagforeningslederen Candido Méndez og presidenten i den europeiske sentralbanken, Jean-Claude Trichet. Samfunnets støtter - representantene for arbeid og kapital - så ut til å være enige om at det er ungdommen det er noe galt med.
Man kan lure på hvem som skal ta EU videre når de politisk engasjerte 68-erne omsider tar pensjonen og frister den evige hippietilværelsen i India eller Sør-Afrika? Kan 80-tallets platesamlere eller 90-tallets japper bringe Europa videre? Neppe.
EUs politiske håp ligger i øst. Mens studentene i Paris gikk på gaten for seg selv, våget studenter i Hvite-Russland sin fremtid for noe de fleste i vest tar for gitt. Politisk frihet, likhet for loven og broderskap i forretningslivet. Det er fra øst og sør EUs fornyelse vil komme - politisk, økonomisk og kulturelt. Der er det folk som fortsatt verdsetter frihet høyere enn en lenestol.
De kalte seg 86-erne og ville endre verden i lakksko og smarte skjørt. Men på de 18 årene som var gått siden siste revolt var kravene betydelig redusert. Mens 68-erne ville endre verden og kapitalismen ville 86-erne endre reglene på universitetet. 20 år senere kommer 06-erne og krever retten til å beholde jobben - om de får en.
OK, det er ikke lenger så lett å være ung og rebelsk - og slett ikke i gamle Europa. I 1968 var det kulturrevolusjon i Kina, USA satt fast i en krig i Vietnam og Sovjetunionen slo ned Praha-våren i Øst-Europa. I Paris førte studentenes protester til at president Charles de Gaulle gikk av.
Saken fortsetter under annonsen
Nå er Kina kapitalistisk, USA har en president de fleste ler av og Sovjetunionen er borte. Stridens kjerne i Paris i 2006 var å hindre den franske regjeringens forsøk på å liberalisere reglene for oppsigelser for ungdom under 26. Målet er å få flere unge i jobb.
Det kan se ut som de unge er blitt de gamle i dagens Europa. Den gamle revolusjonshelten fra 1968, Daniel Cohn-Bendit, er ikke nådig. Dagens studenter «er redde for fremtiden», har en «negativ innstilling» og «handler defensivt», sier den grønne politikeren Cohn-Bendit til Financial Times.
Saken fortsetter under annonsen
Hans egen ungdoms opprørsbevegelse var derimot preget av en «positiv visjon for fremtiden», sier han. De som har opplevd 68-ernes turbokapitalister vet hva han mener. De lærte å begeistre og selge et budskap - enten de ble en Steve Jobs med Apple IPod eller en Ingebrigt Steen Jensen som snakker om Ona Fyr.
Men 68-erne hadde en fordel. De var mange i et stort ungdomskull og preget derfor sin samtid. Dagens unge 06-generasjon i Europa blir stadig færre i forhold til resten av befolkningen. I dag er det de eldre i Europa som igjen tar over makten. Det gjelder både i antall og i politisk tyngde.
Saken fortsetter under annonsen
De nye konservative 06-erne reagerer på sin måte i kampen om oppmerksomheten med sine selvbevisste hippie-besteforeldre og sine kravstore jappe-foreldre. Selv reklamen og programmene i TV rettes i stadig sterkere grad inn mot de kjøpesterke eldre gruppene enn mot den klassiske kjernegruppen på 14-49 år. De unge risikerer å bli en randgruppe.
Den unge europeer er også stadig oftere enebarn. I Tyskland får parene i gjennomsnitt 1,38 barn. Det vil gi en nedgang i befolkningen i EUs folkerikeste stat fra dagens 82 millioner til 70 millioner om utviklingen fortsetter frem til 2050. I Østerrike, Italia, Spania og Hellas er fødselsratene enda lavere enn i Tyskland.
Saken fortsetter under annonsen
Færre unge ser ut til å skape langsommere samfunn. Det er ikke uvanlig at unge akademikere bor hjemme til man er nærmere 35 - eller dropper familie helt og holdent. Denne utviklingen er sterkest i landene med lave fødselstall.
Land med færre unge har merkelig nok ofte høy ungdomsledighet - som Spania og Italia - eller Frankrike.
Saken fortsetter under annonsen
De gode offentlige jobbene innehas allerede av de etablerte i samfunnet, og de har trukket opp stigen etter seg. I næringslivet blir det mindre nyskapning og mer fokus på hva man har. Det er noe galt når 50-åringene streiker for pensjon fra 55 eller 20-åringene for fastjobb fra 25 og det likevel er arbeidsløshet på rundt 10-15 prosent.
Erfaringene fra Norden, Øst-Europa og de britiske øyer viser at de land som bevisst lærer kontinuerlig omstilling - helst med en sosial trygghet i bunn - også er de landene med best sjanser til å skape jobber. Utkantlandene Finland, Estland og Irland er Europas mest moderne - ikke de trege kolossene Italia, Frankrike og Tyskland.
Så i 2006 - mens studentene i Paris streiker for å beholde retten til sitt trygge liv, er det det etablerte i næringslivet og politikerne som er blitt de revolusjonære.
På EUs toppmøte 23. mars var næringslivet for første gang invitert til å adressere EU-landenes regjeringssjefer - mange av dem selv gamle 68-ere. Den europeiske næringslivsorganisasjonen UNICEs president, Ernest-Antoine Seillière, sa ikke nei. Han talte om behovet for å si ja - til mer frihet og mer konkurranse i Europa.
Med seg hadde han den europeiske fagforeningslederen Candido Méndez og presidenten i den europeiske sentralbanken, Jean-Claude Trichet. Samfunnets støtter - representantene for arbeid og kapital - så ut til å være enige om at det er ungdommen det er noe galt med.
Man kan lure på hvem som skal ta EU videre når de politisk engasjerte 68-erne omsider tar pensjonen og frister den evige hippietilværelsen i India eller Sør-Afrika? Kan 80-tallets platesamlere eller 90-tallets japper bringe Europa videre? Neppe.
EUs politiske håp ligger i øst. Mens studentene i Paris gikk på gaten for seg selv, våget studenter i Hvite-Russland sin fremtid for noe de fleste i vest tar for gitt. Politisk frihet, likhet for loven og broderskap i forretningslivet. Det er fra øst og sør EUs fornyelse vil komme - politisk, økonomisk og kulturelt. Der er det folk som fortsatt verdsetter frihet høyere enn en lenestol.
