Europa akkurat nå: Europa på vandring

EUs fire friheter har gitt stadig friere flyt av varer, tjenester og kapital siden det indre marked ble innført i 1993. Men arbeidsmarkedet har forblitt statisk. Nå er det noe på gang.

Kjører du den tresporede motorveien over det nordeuropeiske slettelandet mellom Berlin og Brussel, har du en endeløs kolonne fra det nye EU til høyre for deg.

Lastebiler - så langt øyet rekker - kommer fra Baltikum, Polen eller Tsjekkia og bringer maskindeler, byggevarer, mat og øl til det gamle EU.

Ved Hannover går EUs viktigste transportåre mellom øst og vest inn i et gigantisk veikryss. Her møter øst-vest-trafikken trafikkåren mellom sør og nord, der norsk fisk går sørover og italienske viner nordover.

Køene av varebiler mellom Spania og Estland og fra Irland til Hellas durer frem i alle retninger og er synlige bevis på at det indre varemarked for 400 millioner mennesker fungerer.

Like fri som varehandelen, er flyten av kapital som gjør det mulig å kjøpe råvarer, bygge fabrikker og sende lastebiler med varene til kundene i de 25 landene.

Men det skorter på EUs to andre friheter - frihet for bevegelse av tjenester og frihet til å etablere seg med næring i andre EU-land. Dette er EUs store utfordring de neste årene om regionen skal holde tritt med USA, Kina og India i globaliseringen.

Problemet er blitt mer aktuelt etter at EU ble utvidet fra 15 til 25 land i fjor og fikk et stort inntektsgap mellom øst og vest. Det har øket flytteviljen betraktelig.

Det handler om fremtidens arbeidsplasser - tjenester utgjør to tredeler av EUs økonomi, og andelen er stigende. Men arbeidstakerne er ikke alltid der hvor arbeidet er, og arbeidsplassene er ikke der hvor folk bor. Det som er en selvfølge i USA, stor mobilitet innad i økonomien, er fortsatt et problem i EU på grunn av ulikheter i språk og kultur og politiske barrierer.

EUs politikere betoner stadig nødvendigheten av reformer for å møte globaliseringen. Men ofte er det de som snakker mest som gjør minst.

- Europa kan ikke stå stille mens dets konkurrenter stormer frem. Vi må styrke vår tro på et sterkt Europa med vekst og jobber som styrker oss, sa Frankrikes president Jacques Chirac i forbindelse med EU-toppmøtet i Hampton Court i Storbritannia nylig.

Men slik tåketale hjelper lite for EU-borgere som vil jobbe i landet hans. En polsk rørlegger må fortsatt gå en omstendelig vei for å søke om jobb i Frankrike. Franske myndigheter tillot bare 737 polakker jobb i de ti første månedene etter EU-utvidelsen. Likevel var frykten for den polske rørlegger et av de heteste argumentene i sommerens folkeavstemning der et flertall i Frankrike sa nei til EUs nye grunnlov.

På den andre siden av Kanalen - i Storbritannia og Irland - tas den nye arbeidskraften imot med åpne armer.

- På to vanlige arbeidsdager tar britene imot like mange polakker som franskmennene på ti måneder, skriver avisen New York Times.

I 2005 har det kommet 16.000 østeuropeere per måned til Storbritannia. I det første året etter EU-utvidelsen, i mai 2004, hadde landet 232.000 arbeidssøkende fra de åtte øst-landene Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Litauen, Latvia og Estland.

Britiske myndigheter sier likevel at de fortsatt trenger 600.000 til. De trenger arbeidskraft innen transport, helse og bygg.

Lille boomende Irland, som er på størrelse med Norge i folketall, hadde 128.000 østeuropeere som arbeidssøkende etter 14 måneder med fri flyt av tjenester og etablering.

Da blir selv Norge forsiktige selv om vi tar imot over halvparten av de østeuropeiske arbeidssøkende til Norden. Norge hadde drøye 1300 polske innvandrere i 2004, mens 5000-6000 polakker har kommet til landet på kortvarige jobbopphold siden EU-utvidelsen. Mobilitet er ikke bare en trussel, men også et gode. Norske utkantkommuner som Utsira, Åmot og Lofoten jobber for eksempel hardt for å få nederlandske innvandrere til å slå seg ned der nordmenn reiser vekk.

Kontrasten er stor til det trauste Tyskland der fem millioner arbeidsledige er uten arbeid. Det er flere enn det er innbyggere i Irland. Mens Irland med sin åpne økonomi i løpet av det siste tiåret har rykket opp til å bli et av Europas rikeste land, har den økonomiske stormakten Tyskland opplevd reallønnsnedgang, økende ledighet og fallende boligpriser.

Likevel er det ingen stor strøm av tyske arbeidssøkere som søker seg dit jobbene er i Europa - på de britiske øyer, i Spania og i Norden. Tyskland har også sammen med Østerrike og Frankrike de strengeste reglene for import av arbeidskraft fra øst. Frykten for at noen kan ta de jobbene som finnes er utbredt.

Men denne frykten kan være overdreven. Andelen av europeere som faktisk flytter til et annet land for å skaffe seg arbeid har i de siste 30 årene ligget jevnt på 1,5 prosent av arbeidsstyrken, ifølge EU-kommisjonen. Ifølge en undersøkelse fra det tyske økonomiske instituttet DIW har EUs østutvidelse i 2004 gitt mest økonomisk gevinst i de gamle EU-landene på grunn av mer eksport og mer konkurranse. De arbeidssøkende reiser dit det er jobber - ikke dit det er andre arbeidsløse.

Hovedtrenden i EU de siste 10 årene har vært fallende arbeidsledighet fra 10,5 prosent i 1994 til 8,8 prosent i 2004. Høyest er ledigheten i Polen og Slovakia med 18-19 prosent og i Litauen med 12 prosent. Mens andre nye EU-medlemmer har langt lavere ledighet, som Ungarn (5,9 prosent) og Tsjekkia (8,3 prosent). Tyskland og Frankrike ligger til sammenligning rundt på 10 prosent.

- Det er fortsatt store rettslige, administrative og språklige hindringer for arbeidskraftsmobilitet, sier Vladimír Spidla, den tsjekkiske EU-kommissæren for Arbeid-, sosial- og likhetspolitikk.

EU-kommisjonen har derfor erklært 2006 som aksjonsåret for arbeidsmobilitet. Det skal fremme flyten av arbeidskraft og etablering av nye bedrifter på tvers av de gamle grensene. EU vil opprette et samarbeid om europeiske jobbbørser for å få bedre flyt av arbeidskraft.

Men vel så viktige faktorer for mobilitet er nok billigfly, internett og bedre språkkunnskaper blant ungdom. Det gjør det lettere å stadig skifte land for å arbeide og etablere egen virksomhet. For det er mangelen på mobilitet som er problemet i EU, mer enn mangelen på arbeidsplasser.