Euro ASA, værsågo'?
Nordmenn elsker å handle i Strømstad. Havna i den svenske badebyen er hele sommeren full av glorete norske båter, jålete biler og harryhandlende nordmenn. En kjapp tur til Sverige sparer penger, men gir også en sjanse til å teste nye og andre produkter enn i Norge.
Verden er ikke mindre harry lenger sør. Svenske pensjonister køer for en snartur med ferja over Kattegat for å handle posene fulle av billig sprit i Danmark. Danskene tar buss og bil over grensa til Tyskland for å kjøpe kassevis med brus i enorme varehus som er bygget rett over den tyske grensen.
Tyskerne selv drar til Luxembourg etter billig bensin. Selv om køene på EUs grenser er borte har de gjenoppstått på bensinstasjonene i EUs mest avgiftsfrie land.
Det er fortsatt langt igjen før Europa er et indre marked med noenlunde like priser og avgifter. Mange ivrige kommissærer og byråkrater i EU drømmer om at det en gang skal skje. Men fortsatt har de nasjonale politikerne makt nok til å holde på egne inntektskilder.
EUs indre marked, som Norge er en del av gjennom EØS-avtalen, er langt fra så enhetlig som man skulle tro, 13 år etter at det ble innført. Det fungerer stort sett for varer og med visse hindringer for kapital.
Men fri flyt av personer og tjenester er fortsatt et hett tema. Ikke minst etter utvidelsen med 10 land i 2004. Nye medlemsland i sør og øst av Europa ga de skjermede markedene i vest et sjokk. Priser og lønninger på varer og tjenester har falt dramatisk og skapt frykt for arbeidsplassene, men prisfallet er til glede for huseierne og bedriftene som kan nyte godt av polsk og baltisk arbeidskraft.
LIDL, NEI TAKK! BMW, JA TAKK!
Europeisk næringsliv er blitt stadig mer likt seg de siste 10-15 årene. Kleskjeden H&M møter du i kjøpesentre fra Polen til Portugal. Billigflyene fra Ryanair svever fra Irland til Sicilia. Nettsurfere fra Hellas til Finland fyker av gårde med nettleseren Opera.
Merkenavn for unge forbrukere ser ut til å få raskere aksept som gode. Det er ikke viktig for forbrukerne om de er svenske, irske eller norske så lenge de er billige og bra og virker. Verre er det for etablerte merker som forbindes for mye med nasjonale særtrekk.
Den tyske matvarekjeden Lidl har stor appell hos den prisbevisste tyske arbeiderklassen og hos fattige innvandrere i tyske storbyer. Rett og slett fordi den er veldig billig og fungerer som fargeklatt i en ellers trist hverdag. Men den hemmelighetsfulle tyske forretningsmodellen får store imageproblemer i møtet med åpne skandinaviske samfunn med sterke fagforeningstradisjoner.
BMW, Audi og Mercedes er i den andre enden av kvalitetsskalaen. De tyske bilmerkene harmonerer mer med de positive egenskapene mange europeere forbinder med tysk ingeniørkunst enn den gjerrige forbrukeren hos Lidl.
Noen ganger kan det lønne seg å komme utenfra Europa med et språk og ha en formidling alle forstår. Ingen europeiske filmmakere slår amerikanerne på glamour og underholdning i filmer og tv-serier. «Å se på Disney-film» er et av de første kulturbegrepene hos mange barn.
Men en annen amerikansk drøm - varehuskjeden Wal-Mart - floppet så det sang i Europa. Gjennomsnittsamerikanerens nærbutikk har ikke appell i Europa. I sommer ble Wal-Marts 85 «Super-Center»-filialer solgt til en tysk konkurrent for nær 5,5 milliarder kroner. Tapene i Tyskland førte i 2005 til at Wal-Mart for første gang på 13 år tjente mindre enn året før.
ADEL OG RØVERE
Den europeiske kunden er like mangfoldig som kontinentet. Spennet fra russisk røverkapitalisme via skandinavisk trygghetskos til søreuropeisk jåleri er stor. Men finnes den europeiske bedrift?
Den nederlandske forfatteren, gründeren og næringslivslederen Donald Kalff mener det. I alle fall at europeiske bedrifter skiller seg såpass fra amerikanske at de bør oppføre seg annerledes. I en artikkel i denne utgaven av Økonomisk Rapport tar han til orde for å skape en mer distinkt europeisk stil innen ledelse og finansiering av bedrifter.
Kalff mener Europa fortsatt er så oppsplittet geografisk og politisk at børsnoterte europeiske bedrifter er mer sårbare for oppkjøp enn for eksempel amerikanske og asiatiske. I globaliseringens tidsalder er det ikke bare amerikanske og japanske storkonsern som er på jakt etter innpass i Europa. I stadig større grad er de nye gigantbedriftene fra Kina, India, Brasil og andre utviklingsøkonomier ute etter markedsandeler og teknologikunnskap i Europa.
Europeiske bedrifter skal ikke lukke seg for investorer, impulser eller ideer. Men de bør ifølge Kalff satse mer på sine sterke sider i den stadig hardere internasjonale konkurransen. I en kunnskapsøkonomi der de ansatte blir stadig viktigere, betyr det mer vekt på medbestemmelse, ansatte som eiere, kollektive beslutninger og langsiktig utvikling av bedriften.
Eierskap kan, men må ikke være offentlig. Kalff minner om at Europa har 130.000 samvirkeorganisasjoner med 84 millioner medlemmer som spiller en viktig rolle i europeisk økonomi.
Amerikanske supersjefer og raskt stigende børskurs som eneste verdimål er skurkene i Kalffs univers. I boken «An unamerican business» viser han til at familiestyrte eller stiftelsesdominerte selskaper er blant Europas mest vellykkede, fordi de har en klar idé om hva de skal drive med og en langsiktig strategi for å gjennomføre det.
Bilmerket BMW med Quandt-familen og mediekonsernet Bertelsmann med Mohn-familien er eksempler på slike selskaper. Rivalene Daimler-Chrysler og Vivendi er eksempler på bedrifter som ble smittet av den amerikanske børs- og oppkjøpsbasillen og har fått betale prisen for det med store økonomiske problemer.
Finnes så den typiske europeiske bedrift? Kanskje rett rundt hjørnet. For få har mestret jevn og rask organisk vekst med erobring av fremmede markeder basert på varer med europeisk identitet bedre enn den svenske møbelkjeden IKEA. Familiebedriften skal styres av en stiftelse når gründeren Ingvar Kamprad en gang slutter å jobbe.
Selv i den nasjonalt sensitive broderrepublikken Norge har svenskene våget å erstatte de rød-hvite logoene med blå-gult slik varehusene fremstår ellers i verden. Eller er det EU-fargene i Europas mest europeiske bedrift vi ser konturene av?
Verden er ikke mindre harry lenger sør. Svenske pensjonister køer for en snartur med ferja over Kattegat for å handle posene fulle av billig sprit i Danmark. Danskene tar buss og bil over grensa til Tyskland for å kjøpe kassevis med brus i enorme varehus som er bygget rett over den tyske grensen.
Tyskerne selv drar til Luxembourg etter billig bensin. Selv om køene på EUs grenser er borte har de gjenoppstått på bensinstasjonene i EUs mest avgiftsfrie land.
Saken fortsetter under annonsen
Det er fortsatt langt igjen før Europa er et indre marked med noenlunde like priser og avgifter. Mange ivrige kommissærer og byråkrater i EU drømmer om at det en gang skal skje. Men fortsatt har de nasjonale politikerne makt nok til å holde på egne inntektskilder.
EUs indre marked, som Norge er en del av gjennom EØS-avtalen, er langt fra så enhetlig som man skulle tro, 13 år etter at det ble innført. Det fungerer stort sett for varer og med visse hindringer for kapital.
Saken fortsetter under annonsen
Men fri flyt av personer og tjenester er fortsatt et hett tema. Ikke minst etter utvidelsen med 10 land i 2004. Nye medlemsland i sør og øst av Europa ga de skjermede markedene i vest et sjokk. Priser og lønninger på varer og tjenester har falt dramatisk og skapt frykt for arbeidsplassene, men prisfallet er til glede for huseierne og bedriftene som kan nyte godt av polsk og baltisk arbeidskraft.
LIDL, NEI TAKK! BMW, JA TAKK!
Saken fortsetter under annonsen
Merkenavn for unge forbrukere ser ut til å få raskere aksept som gode. Det er ikke viktig for forbrukerne om de er svenske, irske eller norske så lenge de er billige og bra og virker. Verre er det for etablerte merker som forbindes for mye med nasjonale særtrekk.
Den tyske matvarekjeden Lidl har stor appell hos den prisbevisste tyske arbeiderklassen og hos fattige innvandrere i tyske storbyer. Rett og slett fordi den er veldig billig og fungerer som fargeklatt i en ellers trist hverdag. Men den hemmelighetsfulle tyske forretningsmodellen får store imageproblemer i møtet med åpne skandinaviske samfunn med sterke fagforeningstradisjoner.
Saken fortsetter under annonsen
BMW, Audi og Mercedes er i den andre enden av kvalitetsskalaen. De tyske bilmerkene harmonerer mer med de positive egenskapene mange europeere forbinder med tysk ingeniørkunst enn den gjerrige forbrukeren hos Lidl.
Noen ganger kan det lønne seg å komme utenfra Europa med et språk og ha en formidling alle forstår. Ingen europeiske filmmakere slår amerikanerne på glamour og underholdning i filmer og tv-serier. «Å se på Disney-film» er et av de første kulturbegrepene hos mange barn.
Saken fortsetter under annonsen
Men en annen amerikansk drøm - varehuskjeden Wal-Mart - floppet så det sang i Europa. Gjennomsnittsamerikanerens nærbutikk har ikke appell i Europa. I sommer ble Wal-Marts 85 «Super-Center»-filialer solgt til en tysk konkurrent for nær 5,5 milliarder kroner. Tapene i Tyskland førte i 2005 til at Wal-Mart for første gang på 13 år tjente mindre enn året før.
ADEL OG RØVERE
Den europeiske kunden er like mangfoldig som kontinentet. Spennet fra russisk røverkapitalisme via skandinavisk trygghetskos til søreuropeisk jåleri er stor. Men finnes den europeiske bedrift?
Den nederlandske forfatteren, gründeren og næringslivslederen Donald Kalff mener det. I alle fall at europeiske bedrifter skiller seg såpass fra amerikanske at de bør oppføre seg annerledes. I en artikkel i denne utgaven av Økonomisk Rapport tar han til orde for å skape en mer distinkt europeisk stil innen ledelse og finansiering av bedrifter.
Kalff mener Europa fortsatt er så oppsplittet geografisk og politisk at børsnoterte europeiske bedrifter er mer sårbare for oppkjøp enn for eksempel amerikanske og asiatiske. I globaliseringens tidsalder er det ikke bare amerikanske og japanske storkonsern som er på jakt etter innpass i Europa. I stadig større grad er de nye gigantbedriftene fra Kina, India, Brasil og andre utviklingsøkonomier ute etter markedsandeler og teknologikunnskap i Europa.
Europeiske bedrifter skal ikke lukke seg for investorer, impulser eller ideer. Men de bør ifølge Kalff satse mer på sine sterke sider i den stadig hardere internasjonale konkurransen. I en kunnskapsøkonomi der de ansatte blir stadig viktigere, betyr det mer vekt på medbestemmelse, ansatte som eiere, kollektive beslutninger og langsiktig utvikling av bedriften.
Eierskap kan, men må ikke være offentlig. Kalff minner om at Europa har 130.000 samvirkeorganisasjoner med 84 millioner medlemmer som spiller en viktig rolle i europeisk økonomi.
Amerikanske supersjefer og raskt stigende børskurs som eneste verdimål er skurkene i Kalffs univers. I boken «An unamerican business» viser han til at familiestyrte eller stiftelsesdominerte selskaper er blant Europas mest vellykkede, fordi de har en klar idé om hva de skal drive med og en langsiktig strategi for å gjennomføre det.
Bilmerket BMW med Quandt-familen og mediekonsernet Bertelsmann med Mohn-familien er eksempler på slike selskaper. Rivalene Daimler-Chrysler og Vivendi er eksempler på bedrifter som ble smittet av den amerikanske børs- og oppkjøpsbasillen og har fått betale prisen for det med store økonomiske problemer.
Finnes så den typiske europeiske bedrift? Kanskje rett rundt hjørnet. For få har mestret jevn og rask organisk vekst med erobring av fremmede markeder basert på varer med europeisk identitet bedre enn den svenske møbelkjeden IKEA. Familiebedriften skal styres av en stiftelse når gründeren Ingvar Kamprad en gang slutter å jobbe.
Selv i den nasjonalt sensitive broderrepublikken Norge har svenskene våget å erstatte de rød-hvite logoene med blå-gult slik varehusene fremstår ellers i verden. Eller er det EU-fargene i Europas mest europeiske bedrift vi ser konturene av?
