EU i dag: Slipp fotballen løs
Vil du være festbrems i sommer skal du snakke om fotball. Aller helst om den engelske fotballklubben Chelsea. Si noe pent om klubbens eier - den russiske milliardæren Roman Abramovitsj og ros hans investeringer i noen av verdens beste spillere. Skryt av hans beslutning om å hente inn en av verdens beste trenere, portugiseren Jose Mourinho, som lagets taktiske og mediemessige geni. Forklar folk at Chelsea overlegent vant engelske Premier League, fordi de var best. Avslutt med å argumentere for at Chelsea også burde vunnet Champions League om det ikke hadde vært for dommeren.
Du vil garantert bli omsvermet resten av festen og overrasket over de sterke reaksjonene. I Norge av menn og noen kvinner som siden ungdommen har hatt Liverpool og Manchester United som som sine favorittlag.
Men også ellers i Europa. Fra russerne i øst som i år sikret seg seier i UEFA-cupen med CSKA Moskva - et annet Abromovitsj-sponset lag. Til portugiserne i vest som sårt savner sin store trenerhelt fra fjorårets Champions League-vinner FC Porto - Jose Mourinho.
De på festen som ikke er interessert i fotball vil snart sende deg morderiske blikk og spørre fortvilet om vi ikke snart kan snakke om noe annet.
Men egentlig snakker vi om noe annet. Fotball, ja - men også ledelse, mediestrategi, psykologi overfor en motstander, kunsten å risikere noe og vinne mot alle odds. Men aller mest om å tjene penger. Fotball er big business i konsentrert form.
Mens et vanlig børsnotert firma må møte sine tilhengere (les aksjonærer), kritikere (les presse) og gjøre opp status overfor sine motstandere (les konkurrenter) kun en gang i kvartalet må fotballens helter i ilden hver uke. Ofte skjer det flere ganger i uken - om de er med i cup og internasjonale turneringer.
Det er derfor ikke rart at fotball trekker til seg så mange gründertyper fra næringslivet. Ingen vet riktig hvor Roman Abramovitsj har fått pengene fra, annet enn at de er tjent på kraftig utnyttelse av naturressurser et fjernt sted i Russland. Ikke ulikt vår egen Kjell Inge Røkke som startet sitt raid mot gutteklubben Grei i Aker og Kværner med penger fra fiske i Nord-Amerika. Så gikk han i Molde fotballklubb.
Røkke og Roman er den typiske gründerlederen som bruker sin nye finansielle frihet til å kjøpe det de vil ha - om det er ny stadion, nytt lag eller suksess. Nå ønsker Røkke den eldre tydeligvis å legge mer vekt på å være en ansvarlig industriutvikler, så det har blitt stille om Molde. Faren med gründere som ledere er at laget faller sammen når entusiasten mister interessen.
Chelseas rake motsetning er Manchester United, der Alex Ferguson har styrt laget med jernhånd i generasjoner. Han er riktignok bare manager, men som en annen Jens P. Heyerdahl styrte Orkla, har han kontrollen uansett hvem som eier. Hans største seire var da også på 90-tallet da den utøvende makt i form av administrerende direktører hadde sin storhetstid. I det nye århundret holdes de kraftigere i ørene av styrene. Ledere av Ferguson/Heyerdahl-typen blir stadig sjeldnere.
Dette griper rett inn i debatten om adm.dir som en «utrydningstruet art». Etter 90-tallet stormannsgalskap og dot.com-kræsjet i 2001 er det blitt stadig mer utrygt å være toppsjef. Ferske undersøkelser fra de amerikanske konsulentselskapene Challanger, Gray & Christmas og Booz Allen Hamilton viser at toppsjefene i amerikansk og europeisk business skiftes stadig oftere. Gjennomsnittstiden de har på å prestere noe på er fire-fem år. På 90-tallet hadde de åtte til ti år. Alex Ferguson har sittet i snart 20 år.
Det store spørsmålet nå er om klubbens nye eier - den amerikanske sportsinvestoren, Malcolm Glazer, fortsatt vil ha en så sterk personlighet som trener/leder. Glazer har allerede kjøpt seg 3/4 majoritetskontroll i klubben og varslet at han vil ta den av børs. Det betyr samtidig slutten på en 14 år lang børsnotering og en av de få vellykkede sportsaksjer i Europa. Tro ikke at det går upåaktet hen i europeisk næringsliv når den amerikanske styreformannen skal forhandle med sin sosialistiske arbeidersønn av en karismatisk leder. Manchester United er et selskap med verdensomspennende ry og millioner av fans og merchandisekunder over hele verden. De frykter allerede for å miste sin Alex slik de ansatte i Orkla sørget over sin Jens.
Liverpool er det tredje engelske laget som beveger massene og fremstår som et symbol for business. Her er det hverken sterke eiere eller sterke ledere, men svorne fans som utgjør lagets styrke. Når The Cop synger «You´ll never walk alone», er det ikke langt unna den samme religiøse følelsen som blir Steve Jobs til del når han presenterer Apples nye ideer. Eller når Nokia lanserer en ny mobil. I Norge er medlemsmassen i Coop et slags traust svar på denne ledermodellen. De er ikke alltid de mest spennende, men de har de mest lojale kundene. Hvem som leder og hvem som sitter i styret er ikke så viktig. Det er medlemmene eller fansen som teller. Stammefølelsen sier at vi er noe som de andre ikke er.
Fotball er for alvorlig til å overlates helt til fansen. Eller helt til næringslivet. Ha en god og kranglete sommer!
