Etter Davos

Det nylig-avholdte møtet i Davos var preget av alt annet enn jubel og optimisme, for å si det mildt. Mens det bare for et par år siden ble sett på som samlingsplass for stjernene innen næringslivet i USA og resten av verden, var det nå færre stjerner og mer kritikk av alt stjernene sto for. Stemningsforskjellen skyldtes en kombinasjon av faktorer – den fortsatt lave økonomiske veksten i USA, skandalene rundt Enron og andre selskaper og en amerikansk regjering mer opptatt av kamp mot terrorisme, krig mot Irak og sin egen lokaløkonomi enn internasjonal frihandel.

Ikke uventet var en av «stjernene» i år en politiker – Luiz Inacio Lula da Silva, Brasils nye president. Mange ser på hans seier som et tegn i tiden. Lula er tross alt en mangeårig venstreradikal fagforeningsaktivist som lenge har vært skeptisk til globalisering og frihandel.

Davos-møtet kom ikke lenge etter at Tyskland og Frankrike – de to viktigste EU-landene – inngikk en avtale om å stoppe nødvendige reformer av unionens felles landbrukspolitikk (Common Agriculture Policy). Det betyr fortsatt skyhøye subsidier og proteksjonisme. Mange hadde ventet en reform, noe blant annet Storbritannias statsminister Tony Blair kjempet for. Men som vanlig, satte Frankrikes president Jacques Chirac sitt lands kortsiktige interesser over den beste løsning for Europa og verden.

Betyr alt dette at vi er i ferd med å se en stopp i den nye verdensordenen – den markedsorienterte globaliseringstrenden vi så etter at Muren falt?

Ikke i det hele tatt.

For det første er det kun et spørsmål før USAs økonomi igjen begynner å ta av. Stimulansepakken til President Bush på 670 milliarder dollar i skattelettelser og andre tiltak over de neste ti årene forventes å hjelpe allerede i år. For det andre har skandalene rundt Enron skapt en ny bevissthet og nye regnskaps- og styringssystemer som gjør amerikanske selskaper enda sterkere og sunnere. Selv om USA nok vil bruke en del ressurser på Irak fremover, er det også klart at Bush innser at hans regjering må gi frihandelen mer oppmerksomhet. Bush overrasket mange da han i fjor innførte proteksjonistiske tiltak for å beskytte amerikanske stål- og landbrukssektorer (i håp om stemmer for partiet sitt ved mellomvalgene, ifølge kritikerne), men både Bush og hans nøkkelfolk innser nå at skal USA gagne på global frihandel må landet ikke bare være mer konsekvent, men også lede an på dette området. USA er nemlig under press – i likhet med resten av verden – fra Verdens Handelsorganisasjon (WTO), som blant annet har en liberalisering av landbruk på dagsordenen. Og her er presset størst fra u-landene – land som Lulas Brasil. De er lei av hva de anser som hykleri fra USA og EU, som ønsker at u-landene åpner opp sine markeder, men selv fortsetter med proteksjonistiske tiltak. Det store flertall av u-landene ønsker nemlig handel og eksportmarkeder, ikke u-hjelp. De vil trolig presse frem en løsning i WTO, med full støtte fra nøkkelfolk i næringslivet i USA og Europa.

WTO har allerede skapt positive resultater på mange fronter. En av dem er å presse frem liberalisering og positive rammevilkår i nye medlemsland som Kina, som i dag fremstår som en av de markedene med størst potensial i verden. Kina var det landet der norsk eksport økte mest i fjor. Samtidig melder internasjonale nøkkelindustrier som bilproduksjon og teknologi om kraftig vekst i det asiatiske landet. Kina har blant annet nå gått forbi USA som verdens største marked for mobiltelefoner. Det er fortsatt mange usikkerhetsmomenter i landet - det er ikke noe demokrati og landet er beryktet for blant annet «autorisert» produksjon av piratkopier. Men trenden er positiv. Den nye lederen, Jintao Wu, forventes å åpne opp landet enda mer – både økonomisk og politisk. Og eliten i Kina innser at integrering i verdenssamfunnet gjennom organisasjoner som WTO kan gagne mer enn skade et land som sårt trenger ny kapital.

Til tross for den berettigede kritikken mot grådighetskulturen i USA og den kritikkverdige CAP-forlengelsen, er det altså ingen reelle tegn på at trenden mot økt liberalisering i verden vil stoppe. Og det – midt oppe i alle de negative meldingene - er gode nyheter.