Et tungt valg

Årets valgkamp er på en måte forbilledlig. Den dreier seg nemlig om politikernes kjernevirksomhet. Som jo er å fordele ressurser, enten det er kapital eller arbeidskraft (vi har mye av det første, men mangler det andre). Skal noen av pengene som staten henter inn i år, sånn ca. 750 milliarder kroner kan det vel bli, gis tilbake til oss ved hjelp av lavere skatter og avgifter? Eller skal de offentlige utgiftene økes?

Eller kan vi få i pose og sekk, altså bruke mer av det forventede milliardoverskuddet til å redusere skattetrykket og øke offentlige utgifter. På side 42 presenterer vi undersøkelsen som viser at et stort flertall av det norske folk mener vi kan gjøre det, uten at økonomien skades.

Det mener også Fremskrittspartiet, som eneste parti. Det kan slå positivt ut i innspurten, skulle jeg tro, selv om den evige uviljen mot flere innvandrere gjør Hagens bruk-mer budskap selvmotsigende.

Ja, det som har skjemmet debatten før septemberinnspurten, er naturligvis ikke at man snakker om pengebruk og skatter, men at debatten ikke har vært særlig oppklarende. Verken når det gjelder hvordan ting henger sammen eller hva partiene egentlig mener.

Særlig har Jan Petersen brakt frem bilder på netthinnen fra siste EU-valgkamp. Den gangen nei-siden økte hver gang NHO-sjef Karl Glad bjeffet i mediene eller Høyre-lederen smilte med EU-stjerner i øynene. Nå er de fordums parhester i ferd med å gi bort en seier på hjemmebane. I stedet for en triumfferd mot lavere skatter og avgifter er partilederen blitt rått og brutalt overkjørt av LO og Jens Stoltenbergs agitasjon om redusert sykelønn som sykeskatt (Stoltenberg er vel for en eller annen egenandel likevel?).

At Høyre også vil kutte i u-hjelpen for å sikre maksimalt overskudd (den hellige budsjettbalansen) for overflodsstaten, viser med all tydelighet at Høyre ikke tenker særlig nytt - og viser at Petersen er blitt et lett offer også fordi han har dårlige støttespillere.

Men det er nok ingen vei utenom: Gjør som AP. Sett partilederen på sidelinjen i valgkampen.

Mest overraskende er det at Høyre som parti er kommet på defensiven i spørsmålet om totalt skattetrykk.

De har ikke klart å møte Ap-utsagnene om at skattetrykket ikke er særlig tøft i Norge.

Ideen om at Sverige og Danmark har langt høyere skatter enn oss, er bygd på en statstikk som måler offentlige utgifter som andel av brutto nasjonalproduktet - og i siste Revidert Nasjonalbudsjett står det at de offentlige utgiftene sank fra 52 prosent av BNP i 1992 til 45,8 prosent i 1999. Som andel av fastlands-Norge (eksklusive oljeinntektene) ble andelen kuttet fra 61,4 prosent i 1992 til 54,9 i 1999, men nå er den igjen svakt stigende, ifølge regjeringens budsjett.

Poenget her er ikke at tallet er sannere enn det som er blitt sagt i valgkampen, men å få frem at det er mange måter å regne på. For eksempel kan man korrigere for den delen av oljeinntektene som er unormalt høye (grunnrenten), slik man nå regner på i SSB, og vips får man et litt annet tall og trolig høyere skattetall.

Mer interessant for Høyre og andre skattevegrere er det likevel at den norske staten uansett er verdens grådigste. For det er få andre som henter inn over halvparten av den totale verdiproduksjonen i et land (ca.1450 mrd) uten å gi mesteparten tilbake til folket. Enten i form av skatter og avgiftslettelser eller i form av (bedre) tjenester - skole, helse osv.

Høyre har lovet å gi oljefondet til folk som fondssparing for alderdommen. Hvorfor sier de ikke noe om det?

Arbeiderpartiet har i flere år truet oss med undergang om mer penger brukes på de offentlige tjenestene, selv om de plusser på betraktelig nå i valgkampen. Slik er det også med skattene og avgiftene. En dag betyr et lite skattekutt ubarmhjertighet, neste dag foreslår de små kutt selv (el-avgiften opp i juni, ned i juli). Dette virker rett og slett selvmotsigende eller i beste fall halvhjertet.

Hvorfor gir de ikke en skattelette som monner til hjelpe- og sykepleiere for å dem tilbake på jobb i helsesektoren? Nei, det blir ikke lett å bestemme seg den 10 september.

Det eneste jeg er sikker på, er at sentrum ikke skal få en ny sjanse. For der var det fravær av enhver nytenkning. Her taler velgerne for en gangs skyld klart.

Og så har vi SV da med den riktige satsingen på utdanning, på fremtiden, men de får ikke være med å styre landet uansett. Og skatter og avgifter liker de for godt.

Det blir et tungt valg.