Et samfunn av fortellere

Jeg har gjort en oppdagelse. Den er ikke stor og skjellsettende, heller hverdagslig og fullstendig udramatisk, men den har likevel skapt orden på et felt jeg ikke før har fått til å stemme. Det gjelder informasjonssamfunnet, eller rettere sagt: Påstanden om at vi opplever overgangen fra industrisamfunnet til informasjonssamfunnet. Oppdagelsen ble gjort i USA, og den består av mange millioner kvinner. Jeg har ikke sett en eneste av dem, bare hørt dem snakke.

USA har i dag 4,2 millioner produksjonsarbeidere og 5,5 millioner lærere. Disse er blant landets aller største arbeidsgrupper. Men en ny gruppe er i ferd med å vokse forbi disse tradisjonelle. Ikke at gruppen finnes, men at den er så enorm stor, er min lille oppdagelse. Mer enn 3,5 millioner mennesker, stort sett kvinner, arbeider i dag i USAs mangfoldige nett av «call centers», eller opplysningstjenester, altså som en av de stemmene du får på telefonen når du ringer for å bli informert om alt fra togtider til salgstilbud. Det uoffisielle tallet skal være nesten dobbelt så stort, omkring 6 millioner. Tre fjerdedeler er kvinner, ifølge en lengre artikkel i The New York Times. De er nesten aldri fagorganisert, betalingen er lav, arbeidsforholdene er delvis organisert som samlebånd for produksjon av opplysende svar, det er stor turn-over i bransjen, men ofte muligheter for betydelig fleksibilitet med hensyn til arbeidstiden. De opplysende kvinner er kort sagt informasjonens veldige proletariat. I gjennomsnitt består arbeidet av å besvare 100 oppringinger pr. dag.

Min «oppdagelse» dreier seg om å forstå at informasjonssamfunnet vårt faktisk er jobbskapende i større betydning av ordet enn at det finnes noen tusen journalister i redaksjonene og noen flere tusener som arbeider i it-bransjen. Kvinnene i de amerikanske «call centers» må være beviset for at det går an å snakke om å leve av å informere hverandre. Dette har nemlig vært en manglende brikke i alle påstander om overgangen fra industri- til informasjonssamfunn, i hvert fall i mitt hode. Informasjonssamfunnet er et overflatebegrep, det omfatter for få – har jeg tenkt. Det er lett å fatte at menneskene har dannet samfunn ved å produsere mat, drive håndverk og handel, skape industri og produksjon, men at fortellinger og formidlinger skal være vår nye basis, er ikke lett å begripe.

Riktignok er det lett å observere hvor mye tid som går med til å konsumere fortellinger, det vil si forbruk av medier, i alle aldersklasser hver eneste dag året rundt. Ikke vanskeligere er det å se den eksplosive veksten i bruken av mobiltelefoner og personlige datamaskiner. Vi snakker og skriver halve dagen. Vi har også fått med oss at Microsoft, Nokia og andre selskaper innenfor kommunikasjonsteknologien er markedets vinnere, tross midlertidige tilbakeslag på børsene.

Men kan alt dette skape tilstrekkelige verdier? Være et grunnlag som menneskene kan leve av, og ikke bare fungere som redskaper for underholdning, fritid og bekvemmeligere arbeidsforhold? Skal man tale om at «informasjonssamfunnet» har overtatt posisjonen til «industrisamfunnet», bør noen forutsetninger være innfridd. Informasjonssektoren må i så fall skape beskjeftigelse på et formidabelt nivå, og informasjon må ha blitt en vare med omsetningstall som kan konkurrere med tradisjonelle sektorer. Dessuten kan man ikke snakke om et informasjonssamfunn uten at man ser at informasjonen er blitt vel så dominerende som produksjonen av mer håndfaste ting, som nødvendig mat og industriprodukter.

Ennå er ikke alle disse betingelsene innfridd. Men de er på vei til å bli det. Når det avanserte amerikanske samfunnets snart største arbeidstagergruppe er informantene, faller brikkene på plass. Tilbakeslagene i amerikansk økonomi de siste par årene har slått mindre ut for kvinnelig enn mannlig sysselsetting. Hvorfor? Fordi opplysningstjenestenes vekst har bidratt til at kvinnelig sysselsetting har holdt stand mot tilbakegangen i alminnelig vareproduksjon.

Skiller Norge seg fra USA? Har vi også en enorm «uoppdaget» informasjonshær som snart rykker forbi antallet industriarbeidere og bønder? Vi har iallfall mange av de samme tjenestene, og en del av dem er i vekst. Men sett - eller rettere sagt, hørt - fra forbrukerens side, er det forskjell på oss og amerikanerne: Der får man gjerne svar når man ringer, her hjemme settes man på vent. Kanskje de har skjønt noe norske bedrifter ennå ikke har fattet: Du er ikke lenger hva du lager, men hva du sier. Det nye samfunnet er fortellernes samfunn. Det er åpenbart mulig å skape et samfunn der vi lever av å snakke med hverandre.