Et flatt valg

En tørr tysk professor skremmer vettet av velgerne før det tyske valget denne uken. I alle fall om man skal tro kansler Gerhard Schröder. Egentlig er det hans venn Kjell Inge Røkke som burde engste seg.

Professor Paul Kirchhof er en lang og hengslete mann som med begeistring snakker om flat skatt. Den vil han innføre i Tyskland om han blir finansminister, som han har gode sjanser til å bli. Han er en finansekspert og tidligere høyesterettsdommer som er med i den konservative kanslerkandidaten Angela Merkels ekspertteam. Kansler Schröder omtaler skatteeksperten bare som «denne professoren der» og høster applaus hos sine egne sosialdemokrater - tilhengere av en progressiv inntektsskatt som angivelig tyner de rike og lar den vanlige arbeidstakeren gå fri. Men slik er det ikke ifølge Kirchhof.

- Der hvor det er fordeler, er det alltid noen andre som betaler. Vi vil hjelpe de som ikke har ressurser til å finne frem i skattejungelen, forklarte han på en pressekonferanse i Berlin.

Europas største økonomi er en av verdens verste skattejungler. Selv den sittende finansministeren, Hans Eichel, innrømmer at han bruker skatterådgiver til å ta selvangivelsen. Hele landet er fullt av slike eksperter som tar seg godt betalt for å tappe statens subsidier og redusere rikfolks inntekt ved å putte den i fond med gunstige avskrivninger. Det er fond som bygger skip, setter opp vindmøller og lager film i Hollywood. Tyske tannleger, leger og advokater sparer skatt ved å bygge containerskip. For eksempel hos Aker Yards to tyske verft. Slik har også Røkke & co. hatt glede av det tyske systemet. Det hjalp de østtyske verftene gjennom en tøff omstillingstid etter den tyske gjenforeningen. I dag har de to Østersjø-verftene bestillinger på 44 skip og fulle ordrebøker frem til 2008.

Nå vil Kirchhof fjerne disse avskrivningsordningene.

- Det er ikke statens oppgave å styre penger inn i skipsbygging. Og det er absurd å investere i noe som er bygget opp for at man skal tape penger, mener han.

For skattevridningen har også en pris. Tyskland er verdens største eksportnasjon - foran USA og Japan, men landet har en hjemmeøkonomi som har stått mer eller mindre stille i ti år. Tyskerne, som en gang var Europas rikeste, er blitt forbigått i velstand av de fleste vestlige og nordlige EU-land og pustes nå i ryggen av Spania. Det har flere grunner, men skyldes ikke minst manglende investeringer og konsum i eget land. Det etableres få nye bedrifter og det ansettes lite nye folk. Arbeidsløsheten er høy (10 prosent), og en stor del av offentlige midler går til trygd.

Kirchhof vil ha en ny gründertid - slik som på 50-tallet, på 70-tallet og på 90-tallet. Han er inspirert av de mange østeuropeiske reformøkonomiene som har klart det tyskerne ikke klarte med sin gjenforening av øst og vest - å skape optimisme og vekst i næringslivet. Han vet det er vanskelig i et land med sterke interessegrupper. I første omgang vil han forsøke å få til et enklere skattesystem med en progresjonssats fra 12 til 39 prosent. På sikt er målet likevel å samle skattebelastningen for inntekt av arbeid og kapital på rundt 25 prosent. Momsen vil bli hevet i skritt fra dagens nivå på 15 prosent.

Det begynte i Estland i 1994, da den baltiske staten innførte en enhetlig skatt på 26 prosent på inntekt, uansett om det var fra lønn eller kapital. Flere land snuste på modellen, men det var først da Russland i 2001 opplevde at skatteinntektene steg med 28 prosent med flat skatt, at gjennombruddet kom. Nå har de fleste reformland i øst et system med tilnærmet flat skatt på mellom 12 (Georgia) og 25 (Litauen) prosent på kapital og arbeid.

Dersom Tyskland også går inn for modellen, vil det være første gang et stort vestlig EU-land prøver modellen. Dersom det lykkes, vil det få konsekvenser for skattemodellene i hele EU. Kansler Schröder og den franske presidenten Jacques Chirac har tidligere kritisert «skattedumpingen» i EUs nye medlemsland i øst. Men med en ny tysk regjering kan det etablerte EU begynne å lære av nykommerne. Det vil være en revolusjon i det europeiske samarbeidet, og det vil rokke ved myten om velferdsstatens evne til omfordeling.