Energikrise eller Europa-krise?
Olje- og energiminister Odd Roger Enoksen var nylig i Brussel for å ha toppmøte om energi med EUs energikommisær Andris Piebalgs. Den latviske EU-politikeren vil gjerne ha mer gass fra Norge til EU.
For sett fra Brussel er Norge en stabil energigigant. Norsk gass og olje er et viktig alternativ til de mer usikre energikildene i Russland, Midtøsten og Nord-Afrika.
Stor var overraskelsen for Piebalgs da de fleste spørsmålene på pressekonferansen etter Enoksens besøk dreide seg om den norske strømkrisen. Energikrise i Norge?
- Nei, det hadde han ikke hørt om, sa Piebalgs. Han visste tydeligvis ikke hvor mye strøm en normal norsk familie forbruker i året. Piebalgs regnet med en tusenlapp eller to.
- Det er ikke noen energikrise i Norge, mente Enoksen, det er mangel på regnvann.
Avhengigheten av vannkraft er det spesielle med den norske energimiksen. For hva skjer når regnet uteblir og vannet som var i magasinene, er solgt? Prisene stiger. Folk blir sinna.
Det har de gjort over hele Europa de siste årene - til tross for at EUs indre energimarked skulle føre til at prisene falt. Slik sett er ikke markedssituasjonen for strøm i Norge så annerledes enn i mange av EU-landene.
Det bygges nemlig ut for lite ny energi, og det er for mye markedsmakt hos de store aktørene. Det skaper en ubalanse som truer hele liberaliseringen av det europeiske energimarkedet.
Det er over 10 år siden EU kom med de første forslagene om et indre europeisk energimarked. Men det har vært tungt å få det til.
I de fleste europeiske konsumentmarkedene er det forsatt store statlige eller eks-offentlig eide selskaper som kan dominere markedet (som Statkraft i Norge). De er lite lystne på å gi opp privilegier eller markedsmakt frivillig.
Noen ganger, som i Tyskland, har de store energiselskapene samarbeidet om å holde nye aktører ute. Andre steder, som i Frankrike, er det offisielt konkurranse, men med en så dominerende aktør (EDF) at den i praksis ikke virker.
Flere europeiske land er svært avhengig av en enkelt energikilde som kull-, gass- eller kjernekraft, som kull i Polen, vann i Norge eller atomkraft i Frankrike.
Den etablerte energibransjen beskyttes ofte av sine lokale myndigheter med skattefordeler, subsidier eller beskyttede markeder. Det gjøres offisielt for å sikre leveransesikkerheten, men ender med å ødelegge markedet. Fortsatt er det mange EU-grenser der tekniske krav og kapasitetsmangel brukes som argumenter for å holde import ute.
Nordmenn kunne for eksempel hatt mer stabile strømpriser hvis kabelkapasiteten til kontinentet var større og Norge hadde kunnet importere mer strøm fra flere naboland. Men i dag ser Enoksen ut til å prioritere norske utbyggingsløsninger.
Kommisær Pibalgis og EU vil nå ha ny fart i energimarkedet. Tidligere i år satte de seg det ambisiøse mål å få det indre energimarkedet på plass innen sommeren neste år. EU skal slå hardere ned på prissamarbeid, tekniske hindringer og statlig innblanding.
Medlemsstatene er offisielt begeistret for initiativet for mer konkurranse og billigere energi. Men de rynker på nesen når det rammer dem. For friere marked har på kort sikt en pris. Det kan gå ut over leveransesikkerheten.
Det er i alle fall argumenter som brukes i to av de mest profilerte oppkjøpssakene, nemlig Frankrikes forsøk på å blokkere italienske Enels ønske om å overta franske Suez og Spanias vegring for tyske E.ons kjøp av spanske Endesa. Slik senterpartisten Enoksen vil hindre at norske fosser kommer på utenlandske hender, vil den franske og spanske regjeringen selv ha kontroll over egen energi.
For det er et stort problem i EUs indre energimarked: mangel på energi. Når forbruket stiger, er det gunstigere for eierne av gamle kraftverk å tjene gode penger på høy pris med sine gamle nedskrevne anlegg enn å bygge ut ny kapasitet.
Dyr energi gjør det politisk risikabelt å slippe all kontroll med energiselskapene. I Tyskland har strømselskapenes økede priser de siste årene skapt like sterke reaksjoner hos forbrukerne som «vannkrisen» i Norge.
Mye tyder på at EU for en tid vil måtte akseptere en form for «nasjonale kjemper» som dominerende kraftsentre i flere EU-land. I alle fall inntil den grenseoverskridende handelen med energi i EU blir så stor at det blir mindre viktig hvem som eier.
Som om øvelsen «indre energimarked» ikke er vanskelig nok, har EU også satt seg ambisiøse miljømål. Innen 2015 skal EU ha som mål å ha 15 prosent av sin energi fra fornybare kilder. Åtte prosent av drivstoffet skal være biobrennstoff innen 2020. Energieffektivisering skal gi 20 prosent lavere energiforbruk enn med dagens teknologi innen 2020.
Samtidig skal EU redusere CO2-utslippene etter kravene i Kyoto-avtalen. Hvordan EU-landene skal få til alt dette, er høyst uklart. Særlig fordi det raskeste og CO2-reneste å bygge - atomkraft - er omstridt i mange land.
I denne vanskelige situasjonen for EU burde utenforlandet Norge både hjelpe og dra nytte av EU. Enoksen har allerede lovet en rask økning av Norges gasseksport til EU, fra rundt 80 til 130 millioner kubikkmeter naturgass innen 2010. Partene samtaler også om å bruke Nordsjøen som felles lager for CO2.
Men Norge kunne også kreve noe igjen. EU burde hjelpe til med infrastruktur for å bringe norsk strøm fra vind og bølge til Europa. Det burde bli flere kabler som kan gi mer stabil strømpris i Norge. Norsk energi- og miljøteknologi burde få bedre adgang til EU-prosjekter. Norge kunne få mer politisk EU-støtte i nordområdene mot Russland. Og endelig burde Norge og EU en gang for alle få ordnet opp i «verkebyllen» markedsadgang for fisk. Enoksen og Senterpartiet trenger ikke elske EU, men som de slu forhandlerne de er på hjemmebane, burde de bruke EUs energisituasjon til å skape et ryddigere og mer balansert forhold til arvefienden.
For sett fra Brussel er Norge en stabil energigigant. Norsk gass og olje er et viktig alternativ til de mer usikre energikildene i Russland, Midtøsten og Nord-Afrika.
Stor var overraskelsen for Piebalgs da de fleste spørsmålene på pressekonferansen etter Enoksens besøk dreide seg om den norske strømkrisen. Energikrise i Norge?
Saken fortsetter under annonsen
- Nei, det hadde han ikke hørt om, sa Piebalgs. Han visste tydeligvis ikke hvor mye strøm en normal norsk familie forbruker i året. Piebalgs regnet med en tusenlapp eller to.
- Det er ikke noen energikrise i Norge, mente Enoksen, det er mangel på regnvann.
Saken fortsetter under annonsen
Avhengigheten av vannkraft er det spesielle med den norske energimiksen. For hva skjer når regnet uteblir og vannet som var i magasinene, er solgt? Prisene stiger. Folk blir sinna.
Det har de gjort over hele Europa de siste årene - til tross for at EUs indre energimarked skulle føre til at prisene falt. Slik sett er ikke markedssituasjonen for strøm i Norge så annerledes enn i mange av EU-landene.
Saken fortsetter under annonsen
Det er over 10 år siden EU kom med de første forslagene om et indre europeisk energimarked. Men det har vært tungt å få det til.
I de fleste europeiske konsumentmarkedene er det forsatt store statlige eller eks-offentlig eide selskaper som kan dominere markedet (som Statkraft i Norge). De er lite lystne på å gi opp privilegier eller markedsmakt frivillig.
Saken fortsetter under annonsen
Noen ganger, som i Tyskland, har de store energiselskapene samarbeidet om å holde nye aktører ute. Andre steder, som i Frankrike, er det offisielt konkurranse, men med en så dominerende aktør (EDF) at den i praksis ikke virker.
Flere europeiske land er svært avhengig av en enkelt energikilde som kull-, gass- eller kjernekraft, som kull i Polen, vann i Norge eller atomkraft i Frankrike.
Saken fortsetter under annonsen
Den etablerte energibransjen beskyttes ofte av sine lokale myndigheter med skattefordeler, subsidier eller beskyttede markeder. Det gjøres offisielt for å sikre leveransesikkerheten, men ender med å ødelegge markedet. Fortsatt er det mange EU-grenser der tekniske krav og kapasitetsmangel brukes som argumenter for å holde import ute.
Nordmenn kunne for eksempel hatt mer stabile strømpriser hvis kabelkapasiteten til kontinentet var større og Norge hadde kunnet importere mer strøm fra flere naboland. Men i dag ser Enoksen ut til å prioritere norske utbyggingsløsninger.
Kommisær Pibalgis og EU vil nå ha ny fart i energimarkedet. Tidligere i år satte de seg det ambisiøse mål å få det indre energimarkedet på plass innen sommeren neste år. EU skal slå hardere ned på prissamarbeid, tekniske hindringer og statlig innblanding.
Medlemsstatene er offisielt begeistret for initiativet for mer konkurranse og billigere energi. Men de rynker på nesen når det rammer dem. For friere marked har på kort sikt en pris. Det kan gå ut over leveransesikkerheten.
Det er i alle fall argumenter som brukes i to av de mest profilerte oppkjøpssakene, nemlig Frankrikes forsøk på å blokkere italienske Enels ønske om å overta franske Suez og Spanias vegring for tyske E.ons kjøp av spanske Endesa. Slik senterpartisten Enoksen vil hindre at norske fosser kommer på utenlandske hender, vil den franske og spanske regjeringen selv ha kontroll over egen energi.
For det er et stort problem i EUs indre energimarked: mangel på energi. Når forbruket stiger, er det gunstigere for eierne av gamle kraftverk å tjene gode penger på høy pris med sine gamle nedskrevne anlegg enn å bygge ut ny kapasitet.
Dyr energi gjør det politisk risikabelt å slippe all kontroll med energiselskapene. I Tyskland har strømselskapenes økede priser de siste årene skapt like sterke reaksjoner hos forbrukerne som «vannkrisen» i Norge.
Mye tyder på at EU for en tid vil måtte akseptere en form for «nasjonale kjemper» som dominerende kraftsentre i flere EU-land. I alle fall inntil den grenseoverskridende handelen med energi i EU blir så stor at det blir mindre viktig hvem som eier.
Som om øvelsen «indre energimarked» ikke er vanskelig nok, har EU også satt seg ambisiøse miljømål. Innen 2015 skal EU ha som mål å ha 15 prosent av sin energi fra fornybare kilder. Åtte prosent av drivstoffet skal være biobrennstoff innen 2020. Energieffektivisering skal gi 20 prosent lavere energiforbruk enn med dagens teknologi innen 2020.
Samtidig skal EU redusere CO2-utslippene etter kravene i Kyoto-avtalen. Hvordan EU-landene skal få til alt dette, er høyst uklart. Særlig fordi det raskeste og CO2-reneste å bygge - atomkraft - er omstridt i mange land.
I denne vanskelige situasjonen for EU burde utenforlandet Norge både hjelpe og dra nytte av EU. Enoksen har allerede lovet en rask økning av Norges gasseksport til EU, fra rundt 80 til 130 millioner kubikkmeter naturgass innen 2010. Partene samtaler også om å bruke Nordsjøen som felles lager for CO2.
Men Norge kunne også kreve noe igjen. EU burde hjelpe til med infrastruktur for å bringe norsk strøm fra vind og bølge til Europa. Det burde bli flere kabler som kan gi mer stabil strømpris i Norge. Norsk energi- og miljøteknologi burde få bedre adgang til EU-prosjekter. Norge kunne få mer politisk EU-støtte i nordområdene mot Russland. Og endelig burde Norge og EU en gang for alle få ordnet opp i «verkebyllen» markedsadgang for fisk. Enoksen og Senterpartiet trenger ikke elske EU, men som de slu forhandlerne de er på hjemmebane, burde de bruke EUs energisituasjon til å skape et ryddigere og mer balansert forhold til arvefienden.
