En mer aktiv stat
Plutselig er ikke verden svart-hvit lenger i økonomisk forstand. USAs konservative regjering åpner for en palestinsk stat, driver keynesiansk motkonjunktur-politikk av sosialdemokratiske dimensjoner og forestår direkte redningsoperasjoner i næringslivet.
Og i Europa? Swissairs på «randen av konkurs»-opplevelse har fått et dypt konservativt folk til å lure på om bankene har gått fra konseptene når de ikke har reddet den nasjonale merkevaren fra konkurs.
Kanskje får vi se noe lignende her hjemme. DnBs blokkering av Sampos oppkjøp av Storebrand er det første klare eksemplet på at en tverrpolitisk allianse (Høyre og Ap) har satt foten ned. Hit og ikke lenger. Uansett om enkeltaksjonærer taper flere hundre millioner kroner, på tross av dårlig rykte i utenlandske investormiljøer og selv om det gjør direkte vondt i dagens Storebrand, er det sendt klare signaler om at norske regler faktisk gjelder. Og at markedsaktørene ikke kan regne med å overkjøre storting og regjering gang på gang.
Det er i prinsippet bra. Bare så synd at det ble gjort på en så klønete måte, og at det ikke synes å være noen klar idé om hvordan DnB og Storebrand eventuelt skal spleises i neste runde. I første omgang blir det samling i bånn i vårt ledende forsikringsselskap, og det blir vanskelig nok når ledelsen har vært så på selgern de siste årene.
Naturligvis burde politikerne sendt disse signalene tidligere. Den glideflukten som de kollektivt har deltatt i på 90-tallet, har tjent dem til liten ære. Det har skapt kontinuerlig uro, og ført til at personlige motsetninger ser ut til å ha fått bestemme de viktigste strukturendringene i norsk finansverden.
Verst var det uten tvil at Jens P Heyerdahl d.y. i kompaniskap med Kjell Inge Røkke klarte å stoppe fusjonen mellom Storebrand og Kreditkassen i 1997. Motsetningene mellom Svein Aaser og Åge Korsvold var trolig en av grunnene til at DnB og Storebrand ikke nådde frem til en fusjonsavtale for to-tre år siden.
Det forvirrede tiåret kan være overskriften på det som startet med UNI Storebrands mislykkede forsøk på å ta over svenske Skandia. Via finanskrise og en mengde feilslåtte fusjonsfremstøt, det ene merkeligere enn det andre (husk at Trondheim skulle få hovedkontoret i Postkassa/Fokus), er det norskeide finanssystemet ugjenkallelig svekket.
Det vet også mange av våre beste kapitalister med Hagen og Sveaas i spissen. Likevel har de latt sine egne kortsiktige interesser styre. De regnet kjølig med at politikken ville bøye av igjen, denne gangen for finske Sampo. Det er naturlig at de skriker høyt, men det er som kjent feil å skyte på pianisten (Aaser) når det er musikken (politikerne) de ikke liker.
Vi får leve med deres krokodilletårer, selv om det naturligvis er uheldig at flere års virvar munner ut med milliardtap for norske investorer. Den ledende norske finansinstitusjonen, DnB, har heller ikke gjort seg spesielt populær på denne måten.
Men som kjent må man knuse egg for å lage omelett.
Det viktigste er at internasjonale aktører nå har fått beskjed om at det ikke bare er å forsyne seg her.
Slik er hovedregelen også i deres egne hjemland. De forstår det nok. For de vet at selskaper som sitter på strategiske eierposter i eget næringsliv, vernes med årvåkne blikk.
Og for dem som ennå lurer på hvorfor det er så viktig med norske banker. Se på Kværner, der DnB sitter med hånden på rattet. Den nærhet banken har til de to hovedaktørene, AMA og Kværner, borger for riktige beslutninger (selv om det ender med konkurs). Og vilje til å strekke seg langt for å få til noe. Ikke minst er det avgjørende i en krisesituasjon der mange internasjonale banker nå har risikofobi (men altså ikke de to sveitsiske bankene, Credit Suisse og UBS, som har lagt frem en redningspakke for Swissair på over 5 milliarder kroner).
Men selv ikke DnB ser ut til å kunne hindre at de to partene vil slåss helt til skifteretten skiller dem ad. Eller Røkke trumfer igjennom sin vilje, slik LO forbausende nok ser ut til å gå inn for.
Den nye regjeringen får denne saken i fanget som hovedeier i DnB og via Folketrygdfondet, og den bør ta et initiativ for å løse flokene. For også det kan det ha blitt større forståelse for i kjølvannet av de endringer som nå sveiper over den kapitalistiske verden.
En mer aktiv stat har vi tradisjoner for i Norge og dessuten er den nå så rik at den blir avgjørende i de fleste økonomiske sammenhenger. Målsettingen må være økt verdiskaping i Norge.
