En ekte europeer?
Mai er måneden for noen av de få arrangementer som klarer å samle hele Europa til et felles tema foran tv-en og over lunsjbordet på jobben.
Finalen i fotballcupen Champions League og slagerfestivalen Melodi Grand Prix har en tverrnasjonal appell som Europa til daglig bare kan drømme om.
For musikk og fotball kjenner ikke lenger nasjonale grenser. Om en ire synger for Storbritannia i Grand Prix er ikke så viktig så lenge han vinner. At det er en tysker som står i mål for Arsenal i Champions League er uinteressant - så lenge han ikke slipper inn mål.
Sport og kultur er for lengst etablert på europeisk nivå, og utøvernes nasjonalitet er sjelden et tema. Alle fotballag i Europa drømmer om brasilianeren Ronaldinho og de fleste konsertarrangører skulle gjerne hatt amerikanske Madonna til å fylle sine konserthaller.
Næringslivet har med det indre marked og euroen tatt lange skritt mot en europeisering. Nasjonale merker finnes fortsatt i firmanavn, og det spilles på opprinnelse i reklame, men produktene fra Nokia, Mercedes, H&M og Philips er for lengst produsert i hele verden.
Men i politikken hersker nasjonale grenser. Derfor var det heller ikke i år noen overdreven feiring av Europadagen den 9. mai. De færreste europeere vet at den fransktyske politikeren Robert Schuman på denne dagen i 1950 foreslo å opprette et tverrnasjonalt europeisk samarbeid innenfor kull- og stålindustrien. Det ble starten på det EU som i år feiret dagen med å innføre noe så praktisk som en egen nettadresse - .eu.
EU-systemet er for tiden på jakt etter slike folkelige gester. Det er snart et år siden folkeavstemningene i Frankrike og Nederland ga klare nei til den europeiske grunnloven og brakte det europeiske samarbeidet ut i nok en krise. Den nye helten i EU-systemet nå er EU-borgeren. Han og hun skal stå i sentrum og EUs regjering - kommisjonen - skal forsøke «å få tilbake tilliten» og «vise verdien av samarbeidet» som det heter i kommisjonens euro-språk.
Grunnloven skulle bli grunnmuren i «det nye EU» og gjøre det lettere å styre utviklingen etter utvidelsen med 10 land i 1994. Problemet blir enda mer presserende når Romania og Bulgaria blir EU-medlemmer i 2007 eller 2008, og ved nye utvidelser som måtte komme. Men for tiden er det ingen tegn på at EU vil få fart på den politiske prosessen. Det skjer trolig først med president Jacques Chiracs avgang etter presidentvalget i Frankrike neste år. Innen den tid vil kanskje også den britiske statsministeren Tony Blair ha gått av. Først da vil de siste av EUs visjonspolitikere fra 90-tallet være borte. De som ga oss det indre marked, euroen, opphevelse av grensekontroll (Schengen) og utvidelsen mot øst.
De nye lederne som vil spille nøkkelrollene fremover er mer av typen politiske håndverkere. Tysklands kansler Angela Merkel, Italias og Spanias statsministre Romano Prodi og Jose Luis Rodriguez Zapatero snakker lavmælt og forretningsmessig om Europa. De kan snart få følge av Segolene Royal som president i Frankrike og Gordon Brown som ny statsminister i Storbritannia. Kanskje får de tatt et praktisk grep på EUs styringskrise.
En ny grunnlov er ikke høyt prioritert blant de 453 millionene EU-borgere, viser en meningsmåling gjort av EU blant 25.000 personer. Bare 25 prosent av euopeerne synes en ny forfatning er viktig selv om det sikkert ville gjøre livet lettere for politikere og byråkrater.
Sosial trygghet er det viktigste for europeerne. Halvparten av de spurte (51 prosent) mener likeverdige levevilkår vil være det beste middel for å forene Europa. 32 prosent mener et felles europeisk sosialsystem vil fremme tanken om å være Europa-borger. 26 prosent mener samarbeidet kan bedres ved at flere bruker euroen, og 22 prosent mener et felles språk ville gjøre susen.
Et prosjekt de nye pragmatikerne kunne ta tak i, er etableringen av EU-borgeren. De fleste europeere har ikke tenkt så mye på hva som gjør dem til EU-borgere. De fleste oppfatter seg som dansker, bayere, katalanere, romere eller en av de mange hundre identitetene som finnes i det sammensatte Europa. Med reising og jobbing på kryss og tvers av kontinentet blir det stadig mer diffust hvor folk egentlig kommer fra.
Innvandringsdebatten som for tiden dominerer det politiske i store deler av Europa er også en debatt om hvem som egentlig er europeere. Det burde også EU ta konsekvensen av. Men ikke ved å følge nasjonalistiske politikeres krav om tvungen omfavnelse av det nasjonale. Heller ikke ved å følge venstresidens drøm om en multikulturell harmoni der alle har det hysterisk hyggelig i en endeløs leikarring. Folk er forskjellige og bør få lov til å være det. Mangfold er Europas styrke.
EU for moderne borgere burde gi en identitet for dem som er litt av alt - for eksempel svensk, same og stockholmare. Eller spansk, katalansk araber. Det betyr ikke å oppgi sin nasjonalitet, men å tilpasse den en broket verden.
Det nasjonale selvbildet spiller fortsatt en sterk rolle i politisk debatt, selv om dagliglivet til de fleste europeere for lengst er globalisert. Men folk spiser tyrkisk kebab til lunsj, kler seg i klær fra Kina og kjører japansk bil uten at noen tviler på at de er svensker eller spanjoler.
Mange innvandrere i EU-land føler seg for tiden ikke spesielt velkommen i nasjonen de bor i. Mens ulovlige innvandrere i USA går i tog for å bli anerkjent som amerikanere og lager en spansk versjon av nasjonalsangen, går innvandrerne i Europa i tog for å bevare sin muslimske kultur i det fremmede.
Det er en grunn til det, og dette problemet burde være EUs fremste dagsorden. Først når folk føler seg som EU-borgere vil de føle behovet for en grunnlov. Kanskje vi til og med sikrer oss en artistisk Ronaldinho og Madonna på veien.
Finalen i fotballcupen Champions League og slagerfestivalen Melodi Grand Prix har en tverrnasjonal appell som Europa til daglig bare kan drømme om.
For musikk og fotball kjenner ikke lenger nasjonale grenser. Om en ire synger for Storbritannia i Grand Prix er ikke så viktig så lenge han vinner. At det er en tysker som står i mål for Arsenal i Champions League er uinteressant - så lenge han ikke slipper inn mål.
Saken fortsetter under annonsen
Sport og kultur er for lengst etablert på europeisk nivå, og utøvernes nasjonalitet er sjelden et tema. Alle fotballag i Europa drømmer om brasilianeren Ronaldinho og de fleste konsertarrangører skulle gjerne hatt amerikanske Madonna til å fylle sine konserthaller.
Næringslivet har med det indre marked og euroen tatt lange skritt mot en europeisering. Nasjonale merker finnes fortsatt i firmanavn, og det spilles på opprinnelse i reklame, men produktene fra Nokia, Mercedes, H&M og Philips er for lengst produsert i hele verden.
Saken fortsetter under annonsen
Men i politikken hersker nasjonale grenser. Derfor var det heller ikke i år noen overdreven feiring av Europadagen den 9. mai. De færreste europeere vet at den fransktyske politikeren Robert Schuman på denne dagen i 1950 foreslo å opprette et tverrnasjonalt europeisk samarbeid innenfor kull- og stålindustrien. Det ble starten på det EU som i år feiret dagen med å innføre noe så praktisk som en egen nettadresse - .eu.
EU-systemet er for tiden på jakt etter slike folkelige gester. Det er snart et år siden folkeavstemningene i Frankrike og Nederland ga klare nei til den europeiske grunnloven og brakte det europeiske samarbeidet ut i nok en krise. Den nye helten i EU-systemet nå er EU-borgeren. Han og hun skal stå i sentrum og EUs regjering - kommisjonen - skal forsøke «å få tilbake tilliten» og «vise verdien av samarbeidet» som det heter i kommisjonens euro-språk.
Saken fortsetter under annonsen
De nye lederne som vil spille nøkkelrollene fremover er mer av typen politiske håndverkere. Tysklands kansler Angela Merkel, Italias og Spanias statsministre Romano Prodi og Jose Luis Rodriguez Zapatero snakker lavmælt og forretningsmessig om Europa. De kan snart få følge av Segolene Royal som president i Frankrike og Gordon Brown som ny statsminister i Storbritannia. Kanskje får de tatt et praktisk grep på EUs styringskrise.
En ny grunnlov er ikke høyt prioritert blant de 453 millionene EU-borgere, viser en meningsmåling gjort av EU blant 25.000 personer. Bare 25 prosent av euopeerne synes en ny forfatning er viktig selv om det sikkert ville gjøre livet lettere for politikere og byråkrater.
Saken fortsetter under annonsen
Sosial trygghet er det viktigste for europeerne. Halvparten av de spurte (51 prosent) mener likeverdige levevilkår vil være det beste middel for å forene Europa. 32 prosent mener et felles europeisk sosialsystem vil fremme tanken om å være Europa-borger. 26 prosent mener samarbeidet kan bedres ved at flere bruker euroen, og 22 prosent mener et felles språk ville gjøre susen.
Et prosjekt de nye pragmatikerne kunne ta tak i, er etableringen av EU-borgeren. De fleste europeere har ikke tenkt så mye på hva som gjør dem til EU-borgere. De fleste oppfatter seg som dansker, bayere, katalanere, romere eller en av de mange hundre identitetene som finnes i det sammensatte Europa. Med reising og jobbing på kryss og tvers av kontinentet blir det stadig mer diffust hvor folk egentlig kommer fra.
Saken fortsetter under annonsen
Innvandringsdebatten som for tiden dominerer det politiske i store deler av Europa er også en debatt om hvem som egentlig er europeere. Det burde også EU ta konsekvensen av. Men ikke ved å følge nasjonalistiske politikeres krav om tvungen omfavnelse av det nasjonale. Heller ikke ved å følge venstresidens drøm om en multikulturell harmoni der alle har det hysterisk hyggelig i en endeløs leikarring. Folk er forskjellige og bør få lov til å være det. Mangfold er Europas styrke.
EU for moderne borgere burde gi en identitet for dem som er litt av alt - for eksempel svensk, same og stockholmare. Eller spansk, katalansk araber. Det betyr ikke å oppgi sin nasjonalitet, men å tilpasse den en broket verden.
Det nasjonale selvbildet spiller fortsatt en sterk rolle i politisk debatt, selv om dagliglivet til de fleste europeere for lengst er globalisert. Men folk spiser tyrkisk kebab til lunsj, kler seg i klær fra Kina og kjører japansk bil uten at noen tviler på at de er svensker eller spanjoler.
Mange innvandrere i EU-land føler seg for tiden ikke spesielt velkommen i nasjonen de bor i. Mens ulovlige innvandrere i USA går i tog for å bli anerkjent som amerikanere og lager en spansk versjon av nasjonalsangen, går innvandrerne i Europa i tog for å bevare sin muslimske kultur i det fremmede.
Det er en grunn til det, og dette problemet burde være EUs fremste dagsorden. Først når folk føler seg som EU-borgere vil de føle behovet for en grunnlov. Kanskje vi til og med sikrer oss en artistisk Ronaldinho og Madonna på veien.
