Eivind Reiten - konglomeratets slakter

Det var det året det var så bratt, fjoråret. Da gikk det bratt oppover, den rette veien med det meste. For en av våre mest profilerte toppsjefer, Eivind Reiten, gikk det oppover med aksjekursen, mens han egen popularitetskurve pekte bratt nedover. Han led samme skjebne som Jon Fredrik Baksaas i Telenor. De er i eliteklassen når det gjelder å levere resultater til eierne. Men ingen har som dem fått offentlig juling og blitt puttet i verstingklassen når det gjelder å overhøre politiske signaler. Det er ikke spøk å ha staten som dominerende eier representert med et batteri av frittalende politikere som hevder de taler på folkets vegne.

Eivind Reiten hadde ikke sittet lang tid i generaldirektørstolen i Hydro før han begynte å bekymre seg offentlig over at aksjekursen i Hydro ikke var høyere enn den var. Politikerne rynket på nesen. Var det noe problem? Det ble ikke bare med snakk. Reiten begynte å handle også - til den store gullmedaljen.

Reiten har vært statsråd for Senterpartiet og skulle ha de beste forutsetninger for å kommunisere godt med det politiske miljø. Da de rød-grønne kom til makten med sine visjoner om aktive eierstyring, inntok Reiten rollen som sta esel - han ville ikke flytte seg, han ville stå der han sto, der markedet var, der børsen ville ha ham. I det synderegisteret som de rød-grønne aksjonistpolitikere har opprettet, har Reiten mange merknader: Årdal, Høyanger, Nutreco, Raufoss, opsjoner, bonuser ...

I 2000 ble Hydro Seafood solgt til nederlandske Nutreco. Selvsagt ble det politiske støy. I 2004 ble gjødseldivisjonen skilt ut og fikk navnet Yara. Før jul inngikk Reiten avtale om å fusjonere olje- og gassvirksomhet inn i Statoil. I høst gjorde han det klart at deler av foredlingsvirksomheten, den som er lokalisert til Raufoss, kunne bli solgt eller i verste fall lagt ned. Kritikken lot ikke vente på seg. I forrige uke kom meldingen om at Hydro planlegger å børsnotere petrokjemivirksomheten før sommeren. Verdien på Hydro Polymers antas å være fem milliarder.

Når vi bedømmer toppledere, fokuserer vi ofte på den veksten de har greid å skape både når det gjelder omsetning og resultater. Da er Reiten blant de beste, selv om Telenor, Statoil og Kjell Inge Røkkes Aker Kværner imponerer mer.

Eivind Reiten har gått lengst i å bygge ned og selge ut. Aksjonærene har like stor grunn til å juble. I 2004, før gjødseldivisjonen ble skilt ut, hadde Norsk Hydro en markedsverdi på drøye 130 milliarder. I dag har Hydro og Yara en samlet markedsverdi på 286 milliarder. Etter fusjonen med Statoil prises resten av Hydro til 62 milliarder. De blir verdens tredje største aluminiumsselskap. Etter at fusjonen ble kjent, har Hydro-aksjen steget 20 prosent. Hydro-aksjonærene har fått i pose og sekk, år etter år.

Nå er det slutt på konglomeratet Norsk Hydro. Det er ikke en eneste konglomeratrabatt igjen på aksjen. Det er en imponerende omstilling Reiten har fått til i de årene han har ledet selskapet. Det har vært industrielt riktig, men det har skjedd uten at politikerne, hovedeieren, har presset på. De har for det meste fungert som bremseklosser. Det er nesten blitt regelen at Eivind Reiten blir møtt med ei bøtte rød-grønn kritikk hver gang han snakker tydelig om Hydros strategi.

Det eneste skikkelig tydelige ja Reiten har fått, fikk han av Jens Stoltenberg, og nærmest på direkten, da han ble orientert om at det gikk mot et gjennombrudd i samtalene med Statoil.

Det andre store konglomeratet i norsk næringsliv, Orkla, fremstår med mindre konglomeratpreg i 2007 etter at de solgte Orkla Media. Jon Fr. Baksaas har også gått samme vei. Satellittdivisjonen er solgt. Nå står Opplysningen 1881 for tur.

2006 er året det ble for bratt for konglomeratene. Hvis Baksaas og Reiten får det som de vil, fortsetter de med å fokusere og trimme sine selskaper for å kunne satse sterkere der de er best. Det kan bli mange skyllebøtter fra rød-grønt hold også i 2007.

M.L.