Drømmen om Royal
Frankrikes nye yndling heter Ségolène Royal. Hun kan bli landets første kvinnelige president ved valget neste vår. Nå i midten av november faller avgjørelsen internt i det franske sosialistpartiet.
Vil medlemmene vrake de gamle machomenn i ledelsen og satse på partiets overlegent mest populære kandidat? Da kan en 53 år gammel kvinne med fire barn og en strålende politisk karriere bli en av Europas viktigste politikere fremover.
- Europa er blokkert. Frankrike er isolert. Jeg vil oppheve blokaden i Europa og lede Frankrike ut av isolasjonen, oppsummerte Royal sin politikk da hun nylig besøkte EU-hovedstaden Brussel.
Den knappe og klare talen er typisk for Royal. Og svært uvanlig for tradisjonelle franske politikere som gjerne snakker i store visjonære vendinger. Ordflommen til den sittende president Jacques Chirac har drøyd mange EU-møter langt utover det som er normal leggetid - selv for politikere.
Royal er en ny type politiker i Frankrike. Hun gir rikelig av seg selv og sitt privatliv for å bli valgt. Hun var den første som fødte barn som minister, og hun gjorde en offentlig sak av det.
Hun ser ut til å få like mye oppmerksomhet enten hun snakker om sin tøffe barndom med sin strenge offisersfar, om personlig hudpleie eller rammevilkårene for produksjonen av fransk geitost.
Da hun i sommer ble «hemmelig» avbildet i bikini på badestranden i en fransk tabloidavis, utløste det en heftig mediekrig fra hennes politiske motstandere. Hennes antatt fremste utfordrer ved valget neste år, den konservative innenriksministeren Nicolas Sarkozy, dukket snart opp joggende i badebukse med iPod. Uten at det hadde samme effekt.
For velgerne ser ut til å elske Royal. Hun leder klart i meningsmålingene som Frankrikes favoritt til å bli ny president.
Det franske «Royal Mania» skaper noe av det samme politiske mediesirkuset som britenes statsminister Tony Blair og Tysklands gamlekansler Gerhard Schröder lagde på 90-tallet etter mønster av Bill Clintons valgkamp i USA i 1992.
Det sier noe om Frankrikes stillstand de siste årene at en slik mediepolitiker først kommer i 2006. Tradisjonelt har franske medier ligget lavt med beretninger om politikernes personlige liv. Avdøde president Francois Mitterrand klarte for eksempel i årevis å skjule for mediene at han hadde en datter utenfor ekteskap.
Mange i Frankrike håper nå Royals nye og friske stil er det som skal til for å riste landet ut av den politiske og økonomiske dvalen. For landet trenger desperat en dristig reformpolitiker som kan bringe folket med seg. Etter 14 år med president Jacques Chirac er altfor mye i Frankrike blitt hengende igjen i 1970-årenes statsstyrte «dirigisme».
Det unike med det franske systemet, er at sterk statlig styring preger ideene til både høyre- og venstresiden i landet. Systemet ga velstand under industrialiseringen på 1950-, -60- og -70-tallet. Men det har ikke klart å tilpasse seg 80- og 90-tallets tjenesteøkonomi og globalisering.
Økonomisk siger Frankrike stadig mer etter de reformerte økonomiene i Nord- og Øst-Europa. Det boomende Storbritannia har nå en økonomi som er fem prosent større enn den franske - med omtrent samme antall innbyggere.
Franskmenn har på samme tid mistet stadig mer kjøpekraft. Staten mangler midler til å opprettholde sin rause velferdsstat. Gjeldsbyrden er femdoblet siden 1980 og vokser raskere enn i noen annen EU-stat. Gjelden er nå 66 prosent av den årlige verdiskapningen (målt som BNP) - høyere enn EUs krav til euro-deltakelse tillater. Om ingenting skjer, vil gjelden nå 100 prosent innen 10 år.
I Frankrike er troen sterk på Staten som styrmann. Bare 36 prosent av franske velgere mener markedsøkonomi er det beste økonomiske systemet - mot 66 prosent i Storbritannia og 65 prosent i Tyskland. Men denne holdningen har også bremset den økonomiske kreativiteten i privat sektor som har fått Irland, Storbritannia, de nordiske land og Baltikum til å blomstre det siste tiåret.
Den økonomiske nedgangen speiles i sterk politisk misnøye. Franske velgere har ikke gjenvalgt en sittende regjering siden 1978. Ved siste presidentvalg i 2002 gikk over en tredel av stemmene til ekstreme høyre- og venstrepartier. Den høyreekstreme kandidaten, Jean Marie Le Pen, kom til sluttrunden i valgkampen mot president Jacques Chirac, foran sosialisten Lionel Jospin.
Fjorårets voldsomme opptøyer med bilbrenning og ukelange slagsmål mellom ungdom og politi i de nedkjørte forstedene i Paris rystet landet på ny. Landet har en stor og ung innvandrerbefolkning som føler at de ikke slipper til i det franske samfunnet.
Studentene er også misfornøyde. De frykter de dårlige utsiktene på jobbmarkedet og demonstrerte tidligere i år mot regjeringens forsøk på liberalisering. På grunn av de strenge arbeidsreguleringene er det vanskelig for unge å få faste jobber i privat sektor. En av tre studenter drømmer derfor heller om fast jobb i offentlig sektor.
De store spenningene i Frankrike gjør landet til et problem også for Europa. Det franske nei-et i avstemningen om EUs grunnlov i juni i fjor har blokkert alle forsøk på å få til en mer effektiv og demokratisk styring av det utvidede europeiske samarbeidet på snart 27 land.
Både Royal og rivalen Sarkozy har signalisert at de vil reformere styringen av EU. Selv den helligste ku i Chiracs EU-politikk, landbrukspolitikken, kan bli revurdert. Royal har likevel de beste kortene. Hun kjenner det folkelige Frankrike etter å ha vært parlamentsmedlem for den landlige regionen Deux-Sevres.
Men samtidig er hun utdannet ved eliteskolen ENA, og er en etablert del av det politiske Paris. Men den største fordelen er kanskje nettopp at hun representerer venstresiden. Det kan være lettere for henne å gjennomføre de nødvendige reformer i samarbeid med fagbevegelsen enn for den konservative Sarkozy å gjøre det på tvers.
For når Frankrike skal endres, skal det helst skje med stil.
Vil medlemmene vrake de gamle machomenn i ledelsen og satse på partiets overlegent mest populære kandidat? Da kan en 53 år gammel kvinne med fire barn og en strålende politisk karriere bli en av Europas viktigste politikere fremover.
- Europa er blokkert. Frankrike er isolert. Jeg vil oppheve blokaden i Europa og lede Frankrike ut av isolasjonen, oppsummerte Royal sin politikk da hun nylig besøkte EU-hovedstaden Brussel.
Saken fortsetter under annonsen
Den knappe og klare talen er typisk for Royal. Og svært uvanlig for tradisjonelle franske politikere som gjerne snakker i store visjonære vendinger. Ordflommen til den sittende president Jacques Chirac har drøyd mange EU-møter langt utover det som er normal leggetid - selv for politikere.
Royal er en ny type politiker i Frankrike. Hun gir rikelig av seg selv og sitt privatliv for å bli valgt. Hun var den første som fødte barn som minister, og hun gjorde en offentlig sak av det.
Saken fortsetter under annonsen
Hun ser ut til å få like mye oppmerksomhet enten hun snakker om sin tøffe barndom med sin strenge offisersfar, om personlig hudpleie eller rammevilkårene for produksjonen av fransk geitost.
Da hun i sommer ble «hemmelig» avbildet i bikini på badestranden i en fransk tabloidavis, utløste det en heftig mediekrig fra hennes politiske motstandere. Hennes antatt fremste utfordrer ved valget neste år, den konservative innenriksministeren Nicolas Sarkozy, dukket snart opp joggende i badebukse med iPod. Uten at det hadde samme effekt.
Saken fortsetter under annonsen
Det franske «Royal Mania» skaper noe av det samme politiske mediesirkuset som britenes statsminister Tony Blair og Tysklands gamlekansler Gerhard Schröder lagde på 90-tallet etter mønster av Bill Clintons valgkamp i USA i 1992.
Det sier noe om Frankrikes stillstand de siste årene at en slik mediepolitiker først kommer i 2006. Tradisjonelt har franske medier ligget lavt med beretninger om politikernes personlige liv. Avdøde president Francois Mitterrand klarte for eksempel i årevis å skjule for mediene at han hadde en datter utenfor ekteskap.
Saken fortsetter under annonsen
Mange i Frankrike håper nå Royals nye og friske stil er det som skal til for å riste landet ut av den politiske og økonomiske dvalen. For landet trenger desperat en dristig reformpolitiker som kan bringe folket med seg. Etter 14 år med president Jacques Chirac er altfor mye i Frankrike blitt hengende igjen i 1970-årenes statsstyrte «dirigisme».
Det unike med det franske systemet, er at sterk statlig styring preger ideene til både høyre- og venstresiden i landet. Systemet ga velstand under industrialiseringen på 1950-, -60- og -70-tallet. Men det har ikke klart å tilpasse seg 80- og 90-tallets tjenesteøkonomi og globalisering.
Saken fortsetter under annonsen
Økonomisk siger Frankrike stadig mer etter de reformerte økonomiene i Nord- og Øst-Europa. Det boomende Storbritannia har nå en økonomi som er fem prosent større enn den franske - med omtrent samme antall innbyggere.
Franskmenn har på samme tid mistet stadig mer kjøpekraft. Staten mangler midler til å opprettholde sin rause velferdsstat. Gjeldsbyrden er femdoblet siden 1980 og vokser raskere enn i noen annen EU-stat. Gjelden er nå 66 prosent av den årlige verdiskapningen (målt som BNP) - høyere enn EUs krav til euro-deltakelse tillater. Om ingenting skjer, vil gjelden nå 100 prosent innen 10 år.
I Frankrike er troen sterk på Staten som styrmann. Bare 36 prosent av franske velgere mener markedsøkonomi er det beste økonomiske systemet - mot 66 prosent i Storbritannia og 65 prosent i Tyskland. Men denne holdningen har også bremset den økonomiske kreativiteten i privat sektor som har fått Irland, Storbritannia, de nordiske land og Baltikum til å blomstre det siste tiåret.
Den økonomiske nedgangen speiles i sterk politisk misnøye. Franske velgere har ikke gjenvalgt en sittende regjering siden 1978. Ved siste presidentvalg i 2002 gikk over en tredel av stemmene til ekstreme høyre- og venstrepartier. Den høyreekstreme kandidaten, Jean Marie Le Pen, kom til sluttrunden i valgkampen mot president Jacques Chirac, foran sosialisten Lionel Jospin.
Fjorårets voldsomme opptøyer med bilbrenning og ukelange slagsmål mellom ungdom og politi i de nedkjørte forstedene i Paris rystet landet på ny. Landet har en stor og ung innvandrerbefolkning som føler at de ikke slipper til i det franske samfunnet.
Studentene er også misfornøyde. De frykter de dårlige utsiktene på jobbmarkedet og demonstrerte tidligere i år mot regjeringens forsøk på liberalisering. På grunn av de strenge arbeidsreguleringene er det vanskelig for unge å få faste jobber i privat sektor. En av tre studenter drømmer derfor heller om fast jobb i offentlig sektor.
De store spenningene i Frankrike gjør landet til et problem også for Europa. Det franske nei-et i avstemningen om EUs grunnlov i juni i fjor har blokkert alle forsøk på å få til en mer effektiv og demokratisk styring av det utvidede europeiske samarbeidet på snart 27 land.
Både Royal og rivalen Sarkozy har signalisert at de vil reformere styringen av EU. Selv den helligste ku i Chiracs EU-politikk, landbrukspolitikken, kan bli revurdert. Royal har likevel de beste kortene. Hun kjenner det folkelige Frankrike etter å ha vært parlamentsmedlem for den landlige regionen Deux-Sevres.
Men samtidig er hun utdannet ved eliteskolen ENA, og er en etablert del av det politiske Paris. Men den største fordelen er kanskje nettopp at hun representerer venstresiden. Det kan være lettere for henne å gjennomføre de nødvendige reformer i samarbeid med fagbevegelsen enn for den konservative Sarkozy å gjøre det på tvers.
For når Frankrike skal endres, skal det helst skje med stil.
