Dødsdommen
KOMMENTAR: Regjeringens tiltakspakke på 20 milliarder kroner som nylig ble lagt frem fikk en blandet mottakelse.
Både blant politikere og økonomer er det høyst ulike oppfatninger av hvor gode tiltakene er, og om de vil virke som planlagt.
Målet for regjeringen er å skape 15 000 nye arbeidsplasser som kan erstatte noen av dem man regner med forsvinner, men har ikke satt noen tidsfrist for når de skal være på plass.
Foreløpig er det høyst uvisst hvor mange arbeidsplasser vi mister før økonomien tar seg opp igjen.
Myndighetene tror arbeidsledigheten vil stige til 4 prosent mot slutten av året.
Det er et ganske konservativt anslag som hurtig kan bli oppjustert, med selv med bare 4 prosent ledighet vil det føre til et fall i Norges brutto nasjonalprodukt.
AS Norge krymper
Dersom antall arbeidsledige øker til 4 prosent av den totale arbeidsstyrken, som per desember 2008 bestod av cirka 2,5 millioner nordmenn, betyr det at antall ikke-sysselsatte personer (inkludert hjemmeværende, studerende, etc.) øker med 35 000.
Brutto nasjonalprodukt per sysselsatt innbygger i Norge er 827 373 kroner.
Selv med et relativt beskjedent fall i sysselsettingen som 4 prosent, vil det medføre at Norges brutt nasjonalprodukt krymper med cirka 29 milliarder kroner.
Får vi en ledighet på 6 prosent, som enkelte mener er mer sannsynlig, vil Norges BNP reduseres med 70 milliarder kroner. Og går det som de mest pessimistiske tror, at ledigheten når 7 prosent, vil landets bruttoproduksjon falle med 91 milliarder kroner.
I dette perspektiv kan 20 milliarder synes lite.
Men det er vanskelig å beregne effekten av denne typen tiltak. En tommelfingerregel i økonomisk teori er at for hver krone det offentlige investerer, øker BNP med 1,5 kroner.
Så hvis ledigheten i Norge ikke kommer over 4 prosent, kan 20 milliarder være nok til å opprettholde den økonomiske veksten.
Undersøkelser fra utlandet omkring lignende tiltak viser for øvrig et det ofte tar ett til to år for de gir full effekt.
I mellomtiden kan krisen forverres betydelig.
Bedriftsslakt
Nå er det egentlig bare 16,5 milliarder som skal brukes på arbeidsskapende tiltak.
3,5 milliarder skal brukes på skattelette for norske bedrifter.
Virksomheter i Norge betaler om lag 170 milliarder kroner i skatt hvert år (per 2007).
En skattelette på knapt 2 prosent synes også lite.
Dette tiltaket vil virke hurtig, men om det får noen vesentlig betydning for selskapenes likviditetssituasjon er heller tvilsomt.
Ifølge beregninger fra analyse- og kredittvurderingsbyrået Dun & Bradstreet står 7500 bedrifter i fare for å gå konkurs i år.
Den mest utsatte bransjene foreløpig er bygg- og anlegg og det er mot denne sektoren regjeringens krisepakke sikter.
Men den økonomiske nedturen vil garantert spre seg til de flere deler av næringslivet.
Når problemene slår inn i oljebransjen for fullt, kan det bli snakk om masseslakt av bedrifter.
Olje- og gassvirksomheten står for omtrent en tredjedel av den økonomiske aktiviteten her i landet. Rundt 90 000 arbeidsplasser direkte knyttet til petroleumsvirksomheten.
Indirekte er cirka 220 000 arbeidsplasser berørt, fordelt på 1300 leverandørbedrifter i 19 fylker og 135 kommuner.
StatoilHydro har allerede varslet innstramminger og stans i flere utbyggingsprosjekter.
Flere store oljeselskaper har dessuten gitt sine leverandører beskjed om at de må kutte prisene med mellom 25 og 30 prosent hvis de fortsatt vil beholde dem som kunder.
StatoilHydro har over 25 000 underleverandører.
Det må skapes adskillig mer enn 15 000 nye arbeidsplasser dersom oljebransjen må på slankekur.
Kommunekaos
Norske kommuner får 6,4 milliarder kroner, blant annet til å pusse opp skoler, sykehjem og kirker.
Kommunesektoren, som har aksjer og aksjefond for cirka 50 milliarder kroner, har tapt minst 7 milliarder som følge av finanskrisen, ifølge SSB, inkludert de såkalte Terra-kommunene som har spekulerte bort hundrevis av millioner skattebetalerkroner i det amerikanske boliglånsmarkedet.
I tillegg opplever kommunene svikt i skatteinntektene og høyere sosialhjelpsutgifter på grunn av konjunkturnedgangen, og mange sliter med underskudd på budsjettene.
De færreste har lagt en plan for hvordan de skal bruke krisehjelpen fra regjeringen.
Det er heller ikke lagt konkrete føringer for hvordan kommunene skal bruke tiltaksmidlene.
Det er derfor en overhengende fare for at de vil gjøre som bankene har gjort med sine krisepakker; bruke pengene til å få balanse i regnskapene.
Det blir det ikke mye jobbskapning av.
Dødsdommen
Både statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen erkjenner at bedrifter vil gå konkurs og noen vil miste jobbene sine.
Og alle kan ikke få krisepakke.
I henhold til regjeringens opplegg er det kun bedrifter som tidligere har gått med overskudd som får skattelette og krisehjelp.
Derfor vil regjeringen før eller siden vil komme til et punkt hvor de må velge hvem som skal leve og hvem som skal dø.
I den situasjonen vil det nok bli prinsippet om "too big to fail" som gjelder.
Det vil si at det er de største virksomhetene, hvor en konkurs kan få store ringvirkninger og skade andre selskaper, som blir reddet.
I tillegg til dem som sterke nok til å skape nok oppmerksomhet og nok politisk støy omkring sin sak.
Mens den lille hjørnesteinsbedriften i utkantkommunen som virkelig sliter, og som virkelig trenger hjelp, trolig vil gå konkurs.
Regjeringen ender opp med et moralsk og etisk dilemma.
Krisepakken er redningen for noen, men for andre er det en dødsdom.
Det vil bli mange vanskelige avgjørelser for norske myndigheter fremover, og regjeringen har påtatt seg rollen som både jury, dommer og bøddel.
Også det er i seg selv betenkelig.
