Detronisert industri

20 000 arbeidsplasser i en av landets viktigste industribransjer står i fare. Det dokumenterer vi i denne utgaven av Økonomisk Rapport. I samme utgave fastslår vi at vi har nådd all time high når det gjelder folks opplevelse av egen økonomi. Dette paradokset illustrerer at et paradigmeskifte har skjedd i norsk økonomi, et skifte som høylydt ble markert da tidligere NHO-president Jens Ulltveit-Moe forlangte at arbeidstakere i konkurranseutsatte bedrifter skulle arbeide mer for samme lønn. Fellsforbundets Kjell Bjørndalen var en av de første markerte skikkelsene i norsk arbeidsliv som merket endringene i økonomi og næringsliv. Det skjedde da han måtte konstatere at han ikke ville klare å slå Gerd Liv Valla i en kamp om å overta Ynge Hågensens stol som LO-leder. Valla kommer fra offentlig sektor, som var blitt mektigere enn privat sektor i LO. Bjørndalen representerer i første rekke industriarbeiderne (selv om også andre grupper, som bygningsarbeidere, er med i Fellesforbundet).

Industrien er nå blitt en så liten arbeidsgiver at den knapt teller som sysselsettingsfaktor i økonomien. Det slår ikke lenger ut i totaltallene at industriarbeidere føler sin jobb eller inntektsgrunnlaget truet. Eksportindustrien har vært det vi kaller frontfag i lønnsoppgjørene, de har vært første gruppe ut i inntektsoppgjørene og deres lønnsvekst har vært retningsgivende for alle andre lønnsoppgjør, til stor frustrasjon for ansatte i skjermede yrker. Begrunnelsen har vært at det må være de konkurranseutsatte industribransjene som bestemmer hva landet tåler av lønnsvekst. Blir lønnen for høy, priser vi oss ut av markedet. Hvis andre store grupper etablerer et høyere lønnsnivå enn ansatte i eksportindustrien, vil eksportbedriftene ikke klare å konkurrere om arbeidskraften og dermed skrumpe inn. Ulltveit-Moes utsagn, med støtte fra NHO-sjef Finn Bergesen jr. i etterkant, om at disse gruppene må arbeide mer for mindre lønn kan ikke tolkes på annen måte enn at næringslivets viktigste politiske miljø ikke lenger mener at eksportindustrien har denne viktige funksjonen. Den er ikke lenger et hellig dyr som alle må jenke seg etter.

Vi vet ikke om tidligere NHO-sjef Karl Glad deler vår analyse, men vi er enig med ham når han i et intervju i Aftenposten fastslår at industriarbeidsplasser ikke er et mål i seg selv. «Det vi må ha i Norge, er noen som kan tjene penger til landet,» sier Glad, som tilføyer at det ikke er så viktig om vi setter stempelet industri eller et annet stempel på bedriftene. Vi er overbevist om at folk flest deler det samme syn. Det er lenge siden tap av industriarbeidsplasser ga kollektiv depresjon. 10 000 arbeidsplasser har forsvunnet fra industrien det siste året, altså samtidig som folks tro på egen økonomi har steget til et rekordhøyt nivå. Vår velstand har fortsatt å vokse, mens store deler av konkurranseutsatt industri har vært tvunget til å legge ned eller flagge ut.

Vi må imidlertid ikke glemme at de industriarbeidsplasser som har forsvunnet har produsert relativt enkle produkter. Kongeriket er avhengig av at det drives avansert tenkning og produktutvikling i næringslivet, hvis ikke vil samfunnet forvitre. Det betyr at vi trenger industribedrifter som ligger i verdenstoppen innenfor sin sjanger. Men det drives avansert virksomhet også i andre næringer. Det hele koker ned til at vi trenger mange miljøer som er usedvanlig dyktige på det de driver med, enten det er offentlig sektor, forskningsmiljøer eller ulike næringer. Det vil være et blindspor å gjøre utvalgte bransjer eller næringer til nye hellige dyr, slik blant annet LO går inn for. Vi må dyrke dyktighet.