Det ultimative ansvar
KOMMENTAR: I disse dager føres en intens lobbyvirksomhet i Washington.
Særinteresser, anført av forsikringsselskaper, bruker 1,4 millioner dollar hver dag på å motarbeide president Obama sin omfattende - og kostbare - reform av det amerikanske helsevesenet.
Man skulle gjerne tro at liv og helse var viktigere enn et par hundre milliarder fra eller til på et statsbudsjett som allerede er langt utenfor begripelighetens grenser.
Men det er ikke så enkelt, dessverre.
Finansnæringen bruker enda mer penger i sitt forsøk på å hindre at den kommende reformen av finansmarkedet blir særlig mye mer enn en minimal presisering av retningslinjer.
Ville Vesten
Markedet for såkalte "Over The Counter"-derivater (over disken) anslås til å ha en notional verdi på rundt 600 000 milliarder dollar.
Det er i størrelsesorden tre ganger så mye som verdien av alle aksjene i verden.
Fem globale storbanker; JPMorgan Chase, Bank of America, Goldman Sachs, Citigroup og Morgan Stanley er motpart i 80 prosent av kontraktene. Det vil si; de sitter på 80 prosent av risikoen dersom selskapene ikke klarer å innfri sine forpliktelser, viser en rapport fra kredittvurderingsbyrået Fitch.
De samme fem bankene utgjør også 96 prosent av bedriftenes eksponering (risiko) i derivatmarkedet, skriver fagtidsskriftet CFO.
Bankene ligger an til å tjene mer enn 35 milliarder dollar på derivathandel over disk i år.
Et lovforslag som krever at alle derivatkontrakter standardiseres og kun omsettes på en offentlig børs, eller gjennom en offentlig godkjent clearingsentral, er på vei til Kongressen.
Blir det vedtatt må storbankene dele kaken (som trolig blir mye mindre) med mange flere. Og anonymiteten i OTC-markedet forsvinner.
Finansnæringen er fra før den største lobbygruppen i Washington. Nå mobiliseres alle krefter i en finanspolitisk kamp der resultatet vil legge sterke føringer på hvordan fremtidens globale finanssystem vil bli.
Bak lukkede dører
Banksjefene kan være glade for at det er helsereformen som dominerer den offentlige debatten i øyeblikket.
Å skulle forsvare den finansielle ingeniørkunsten (som hevdes å være hovedårsaken til den globale krisen) i full offentlighet hadde nok blitt litt vanskelig.
Derfor foregår også det meste bak lukkede dører.
I tillegg til en rekke møter med Kongressens politikere, har Goldmans Sachs avhold uformelle seminarer for journalister om hvordan såkalte Credit-default Swaps (CDS) virker.
JPMorgan har mobilisert flere av sine bedriftskunder og advart dem om at det som er foreslått vil begrense deres muligheter til å forsikre (hedge) seg mot tap.
Deutsche Bank tilbyr seg å sette kunder i kontakt med media for å sette fokus på det punktet i lovforslaget som går på høyere kapitalreservekrav.
Gjennomtenkt
Obama holder kortene tett mot brystet når det gjelder finansreformene.
Ikke fordi han har spesielt sterke kort, men fordi han er i ferd med å lære seg spillet.
Han har noen av de beste læremestre i verden; finansguruer som George Soros og Warren Buffett, økonomiprofessorene FED-sjef Ben Bernanke og Nobelprisvinner Paul Krugman, samt Wall Street-veteranen Timothy Geithner med hele Goldmans Sachs-systemets kompetanse til rådighet.
Når lovforslaget om derivatmarkedet endelig kommer - og det kan lett ta ett eller to år til - vil det bare være startskuddet.
Også en rekke andre forslag vil komme; for eksempel begrensninger i porteføljestørrelse, tak på lederlønninger, restriksjoner på bruk av incentivlønn, skatt på aksjehandel, osv.
Selv om det endelige resultatet sikkert blir moderert i forhold Barack Obamas ønske, er det ingen tvil om at vi ender opp med et langt mer regulert marked.
En drittjobb
Problemet er at det kan bli for mye reguleringer. Noe som kan medføre at færre investorer velger å bruke penger i de tradisjonelle markedene og det blir vanskeligere for bedrifter å skaffe egenkapital.
Ender vi opp med et dysfunksjonelt marked, risikere vi å måtte ta hele krisen en gang til.
Men verden har fremdeles bare en supermakt (selv om den teoretisk er bankerott).
Mens statsledere i Europa og Asia fremdeles sittet i endeløse møter for å bli enige om tiltak som kan løse krisen, har amerikanske statslederne tatt ansvar og møtt krisen med en pengepolitisk atombombe vi ennå ikke vet virkningene av.
Det er lett å kritisere, men hva annet kunne vært gjort? Og hvem skulle gjort det?
Det ultimative ansvar
Det er ikke riktig å gi finansnæringen hele skylden for finanskrisen.
Den uhemmede veksten i OTC-markedet siden tusenårsskiftet har skjedd med myndighetenes viten, godkjennelse og velsignelse.
Selv om hverken politikere eller tilsynspersoner har forstått hva som har foregått.
I ettertid har de erkjent at man ikke hadde hatt nok kompetanse til å forstå og se utviklingen i det kompliserte finansmarked.
Det er i bunn og grunn en pliktforseelse.
Ikke bare i USA; det gjelder over hele linjen.
I mai/juni 2007 konfronterte Økonomisk Rapport det norske Kredittilsynet med uttalelser fra internasjonale finanseksperter som advarte mot kollapsen i kredittmarkedet
Tilbakemeldingen var enkel og grei; vi ser ingen umiddelbar fare, men vi følger med.
Siden har vi blant annet hatt Terra-saken, Acta-saken og historiene om DnB NOR sine spareprodukter.
Er det ikke nettopp slike saker tilsynsmyndigheter skal passe på at ikke skjer?
I USA er sjefene for både Securities and Exchange Commission (SEC) og Commodity Futures Exchange Commission (CFEC) byttet ut.
Ingen politiker vil noensinne bli stilt til ansvar for dagens krise. I stedet vil de bruke den for å oppnå politisk gevinst og sikre sine maktposisjoner.
Her i Norge og i resten av verden må våre ledere og utøvende myndigheter snart ta stilig til USAs nye finansregler.
Det må de gjøre på bakgrunn av egne vurderinger. Det holder ikke bare å ta en telefon til Rune Bjerke.
Det bør være et krav at de vet hva de dreier seg om.
Artikkelen er hentet fra siste utgave av Ukeavisen Ledelse.
Les flere kommentarer:
