Det er miljøet, din dust!
Europa har fått selvtilliten tilbake. Seks år etter at texaneren George W. Bush red inn i Washington som ny amerikansk president er EU inne i en økonomisk og politisk forvandling som savner sidestykke. Mens Bush etter nederlaget i kongressvalget i november kan se frem til to år med politisk gjørmebryting med demokratene, er europeerne opptatt med lyse samarbeidsvisjoner med seg selv og resten av verden
Situasjonen var en ganske annen ved årtusenskiftet i 2000. USA strålte rikt og bekymringsløst i verden. EU strevde med den nyfødte euroen som falt og falt mot amerikanske dollar. Det indre markedet fungerte tregt i en jungel av byråkrati. Politikere og økonomer overgikk hverandre i dommedagsprofetier om problemene som ville oppstå hvis de nye medlemslandene fra det kommunistiske Øst-Europa slapp inn i EU-klubben. Men alt som kunne gå galt gjorde ikke det.
Seks år senere er østutvidelsen en suksess som har gitt en vitamininnsprøytning til europeisk økonomi. Fleksibel og billig arbeidskraft holder inflasjonen og renten nede. Euroen er stabil og dollaren er svak. Det indre marked begynner å virke på stadig flere områder. Veksten i eurosonen er på over to prosent, mens den amerikanske oppgangen flater ut.
Hadde dette vært mulig uten USA under Bush? Ja, sikkert, men presset fra den egenrådige supermakten satte en støkk i europeerne. De kunne ikke lenger skjule seg i frakkeskjøtene til supermakten. De måtte gjøre noe for å holde følge med det økonomiske og politiske råkjøret fra USA.
Økonomisk hadde 1990-tallet vært en eneste lang amerikansk suksesshistorie, mens europeerne strevde med å holde følge. Selv de store europeiske landenes valutaer gikk under for spekulantbølger. Store deler av industrien ble bygget ned eller arbeidsplassene flyttet til Øst-Europa og Kina. Gamle stormakter som Tyskland, Frankrike og Storbritannia fomlet da krigene brøt ut på Balkan, og de måtte ha hjelp fra storebror USA for å slokke dem.
Så mange lo da EU-landenes stats- og regjeringssjefer møttes i Lisboa i mars 2000 for å vedta en strategi med det mål å gjøre EU til verdens mest konkurransekraftige økonomi innen 2010. EU konkurransedyktig? Denne oppgangen skulle samtidig være kunnskapsbasert, bærekraftig og ha en sosial dimensjon. Politikerprat, trodde mange, men EU har faktisk kommet et langt stykke på vei.
Målet i 2010 er skjøvet ut i tid, men målet om å skape et Europa som er annerledes og bedre enn USA, Kina, Russland og India står ved lag. For mens bulldozer Bush har skaffet seg stadig nye fiender over hele verden, reiser EU-kommisjonens president José Manuel Barroso rundt og forteller vennlig om det europeiske samarbeidets vei.
Gjensidig samarbeid og solidaritet mellom små og store land. Økt velstand med sosial markedsøkonomi. Overnasjonalt hensyn til miljø og felles utvikling av ny energi. Det er modeller som har slått an i Sørøst-Asia, Midtøsten og Latin-Amerika.
EU er heller ingen smågutt lenger i internasjonal sammenheng. Etter utvidelsen med 10 land i 2004 og de to nye medlemmene Romania og Bulgaria fra neste år, teller EU snart 500 millioner innbyggere - mot USA som nylig passerte 300 millioner. Gjennomsnittlig er europeerne fattigere, men den raske veksten etter utvidelsen mot Øst-Europa gjør at skillet kan bli mindre med årene.
Men det er ikke nødvendigvis i folkemengde og økonomisk tyngde at EU vil spille sin viktigste rolle internasjonalt. Det er som innovator av systemer for samarbeid. Bush ville være best i kampen mot terrorisme og lykkes ikke helt med det. Han ble for brå i nærkontakt med andre nasjoner. EU har hatt mer suksess med sin mer lavmælte form for samarbeid. Uten våpen og trusler, men med økonomiske lokkemidler, har EU bygget allianser med Kina, India, Latin-Amerika, Afrika, Midtøsten og Russland.
Men det viktigste område der EU for tiden setter dagsordenen, er miljø. Flere og flere land innser nå at kampen mot klimaendringer kan være mer dramatisk for deres innbyggere enn risikoen for terror. Næringslivet har for lengst oppdaget frykten for følgene av store klimaendringer. Bøndene og matindustrien frykter for sine avlinger. Forsikringsbransjen er redd for naturkatastrofer.
Men en endring i måten vi produserer og forbruker på kan også gi vekst. Stadig flere i bilbransjen i Europa håper en omstilling til miljøvennlige motorer kan gi bransjen det løftet den har ventet på det siste tiåret. Mange i energibransjen ser muligheter for kostnadsreduksjoner ved rensing, energisparing og ny teknologi. Rensing av CO2 har gitt europeerne et forsprang i utviklingen av markeder for kvotehandel.
USA har forsøkt å skvise ut mer olje, gass og kull fra noen av jordskorpens minst trivelige steder ved å blande seg inn politisk og militært. Bushs kriger og konflikter har fått oljeprisen til å stige i været og bli der. Det har gjort alternative energikilder mer konkurransedyktige, og det er nettopp europeerne som har tatt seg inn i dette markedet.
Kanskje hadde mye vært annerledes hvis miljømannen og presidentkandidaten Al Gore hadde vunnet presidentvalget i 2000. For mens Midtøsten blør på grunn av kampen om olje og innflytelse under hans gamle rival George W. Bush, snurrer europeernes vindmøller traust i Nordsjøens kulingkast. Europa er verdens ledende vindmølleprodusent.
Solceller fyller tak etter tak i Sør- og Mellom-Europa. 2006 var året da Europa overtok ledelsen i utviklingen av solcelleteknologi og gikk forbi både Japan og USA i installert kapasitet. Tyskland, Østerrike, Hellas og Spania var ledende, og boomen er ventet å fortsette til Italia og Frankrike. Årsaken er samordnede EU-regler for støtte til solutbygging. Norske REC er en av dem som profiterer på boomen. Orkla og Hydro har fulgt etter.
Miljø er det nye «godordet» i europeisk politikk. Den gamle politiske reven, Storbritannias statsminister Tony Blair, har gjort klimapolitikk til sin nye fanesak på tampen av karrieren.
Den tyske kansleren Angela Merkel vil også ha miljø øverst på dagsordenen når Tyskland overtar formannskapet i EU og G8 neste år. Den tidligere miljøministeren har lenge vært en pådriver for å kombinere økologi og økonomi.
Bli ikke overrasket om populisten George W. Bush i sine siste år ved makten tar et blikk over dammen for å få inspirasjon til å pusse på sitt ettermæle. For han har neppe glemt at da hans far George Bush tapte valget i 1992 ble hans politiske gravstein «It's the economy, stupid!». Bush senior hadde snakket for mye om krig i Irak og for lite om økonomi. Sønnen George W. har snakket for mye om terror i Irak og for lite om miljø. Kanskje hadde han noe å lære av europeerne likevel. For nå er det miljøet, din dust!
Situasjonen var en ganske annen ved årtusenskiftet i 2000. USA strålte rikt og bekymringsløst i verden. EU strevde med den nyfødte euroen som falt og falt mot amerikanske dollar. Det indre markedet fungerte tregt i en jungel av byråkrati. Politikere og økonomer overgikk hverandre i dommedagsprofetier om problemene som ville oppstå hvis de nye medlemslandene fra det kommunistiske Øst-Europa slapp inn i EU-klubben. Men alt som kunne gå galt gjorde ikke det.
Seks år senere er østutvidelsen en suksess som har gitt en vitamininnsprøytning til europeisk økonomi. Fleksibel og billig arbeidskraft holder inflasjonen og renten nede. Euroen er stabil og dollaren er svak. Det indre marked begynner å virke på stadig flere områder. Veksten i eurosonen er på over to prosent, mens den amerikanske oppgangen flater ut.
Saken fortsetter under annonsen
Hadde dette vært mulig uten USA under Bush? Ja, sikkert, men presset fra den egenrådige supermakten satte en støkk i europeerne. De kunne ikke lenger skjule seg i frakkeskjøtene til supermakten. De måtte gjøre noe for å holde følge med det økonomiske og politiske råkjøret fra USA.
Økonomisk hadde 1990-tallet vært en eneste lang amerikansk suksesshistorie, mens europeerne strevde med å holde følge. Selv de store europeiske landenes valutaer gikk under for spekulantbølger. Store deler av industrien ble bygget ned eller arbeidsplassene flyttet til Øst-Europa og Kina. Gamle stormakter som Tyskland, Frankrike og Storbritannia fomlet da krigene brøt ut på Balkan, og de måtte ha hjelp fra storebror USA for å slokke dem.
Saken fortsetter under annonsen
Så mange lo da EU-landenes stats- og regjeringssjefer møttes i Lisboa i mars 2000 for å vedta en strategi med det mål å gjøre EU til verdens mest konkurransekraftige økonomi innen 2010. EU konkurransedyktig? Denne oppgangen skulle samtidig være kunnskapsbasert, bærekraftig og ha en sosial dimensjon. Politikerprat, trodde mange, men EU har faktisk kommet et langt stykke på vei.
Målet i 2010 er skjøvet ut i tid, men målet om å skape et Europa som er annerledes og bedre enn USA, Kina, Russland og India står ved lag. For mens bulldozer Bush har skaffet seg stadig nye fiender over hele verden, reiser EU-kommisjonens president José Manuel Barroso rundt og forteller vennlig om det europeiske samarbeidets vei.
Saken fortsetter under annonsen
EU er heller ingen smågutt lenger i internasjonal sammenheng. Etter utvidelsen med 10 land i 2004 og de to nye medlemmene Romania og Bulgaria fra neste år, teller EU snart 500 millioner innbyggere - mot USA som nylig passerte 300 millioner. Gjennomsnittlig er europeerne fattigere, men den raske veksten etter utvidelsen mot Øst-Europa gjør at skillet kan bli mindre med årene.
Men det er ikke nødvendigvis i folkemengde og økonomisk tyngde at EU vil spille sin viktigste rolle internasjonalt. Det er som innovator av systemer for samarbeid. Bush ville være best i kampen mot terrorisme og lykkes ikke helt med det. Han ble for brå i nærkontakt med andre nasjoner. EU har hatt mer suksess med sin mer lavmælte form for samarbeid. Uten våpen og trusler, men med økonomiske lokkemidler, har EU bygget allianser med Kina, India, Latin-Amerika, Afrika, Midtøsten og Russland.
Saken fortsetter under annonsen
Men det viktigste område der EU for tiden setter dagsordenen, er miljø. Flere og flere land innser nå at kampen mot klimaendringer kan være mer dramatisk for deres innbyggere enn risikoen for terror. Næringslivet har for lengst oppdaget frykten for følgene av store klimaendringer. Bøndene og matindustrien frykter for sine avlinger. Forsikringsbransjen er redd for naturkatastrofer.
Men en endring i måten vi produserer og forbruker på kan også gi vekst. Stadig flere i bilbransjen i Europa håper en omstilling til miljøvennlige motorer kan gi bransjen det løftet den har ventet på det siste tiåret. Mange i energibransjen ser muligheter for kostnadsreduksjoner ved rensing, energisparing og ny teknologi. Rensing av CO2 har gitt europeerne et forsprang i utviklingen av markeder for kvotehandel.
Saken fortsetter under annonsen
USA har forsøkt å skvise ut mer olje, gass og kull fra noen av jordskorpens minst trivelige steder ved å blande seg inn politisk og militært. Bushs kriger og konflikter har fått oljeprisen til å stige i været og bli der. Det har gjort alternative energikilder mer konkurransedyktige, og det er nettopp europeerne som har tatt seg inn i dette markedet.
Kanskje hadde mye vært annerledes hvis miljømannen og presidentkandidaten Al Gore hadde vunnet presidentvalget i 2000. For mens Midtøsten blør på grunn av kampen om olje og innflytelse under hans gamle rival George W. Bush, snurrer europeernes vindmøller traust i Nordsjøens kulingkast. Europa er verdens ledende vindmølleprodusent.
Solceller fyller tak etter tak i Sør- og Mellom-Europa. 2006 var året da Europa overtok ledelsen i utviklingen av solcelleteknologi og gikk forbi både Japan og USA i installert kapasitet. Tyskland, Østerrike, Hellas og Spania var ledende, og boomen er ventet å fortsette til Italia og Frankrike. Årsaken er samordnede EU-regler for støtte til solutbygging. Norske REC er en av dem som profiterer på boomen. Orkla og Hydro har fulgt etter.
Miljø er det nye «godordet» i europeisk politikk. Den gamle politiske reven, Storbritannias statsminister Tony Blair, har gjort klimapolitikk til sin nye fanesak på tampen av karrieren.
Den tyske kansleren Angela Merkel vil også ha miljø øverst på dagsordenen når Tyskland overtar formannskapet i EU og G8 neste år. Den tidligere miljøministeren har lenge vært en pådriver for å kombinere økologi og økonomi.
Bli ikke overrasket om populisten George W. Bush i sine siste år ved makten tar et blikk over dammen for å få inspirasjon til å pusse på sitt ettermæle. For han har neppe glemt at da hans far George Bush tapte valget i 1992 ble hans politiske gravstein «It's the economy, stupid!». Bush senior hadde snakket for mye om krig i Irak og for lite om økonomi. Sønnen George W. har snakket for mye om terror i Irak og for lite om miljø. Kanskje hadde han noe å lære av europeerne likevel. For nå er det miljøet, din dust!
