Den vanskelige selvfølgeligheten
Det er mer historisk sus over høstens norske fattigdomsdebatt enn de involverte synes å være klar over. Venstres idé om en vilkårsløs minsteinntekt til alle ble utredet av Thomas Paine allerede på 1790-tallet, inspirert som han var av Thomas Moores «Utopia» fra 1517. Moore var samtidig med Henrik den 8., hvis uryddige ekteskapsliv og trang til å halshogge sine hustruer førte til konflikt med Paven. Som svar på bannlysing konfiskerte Henrik kirkens eiendommer. Dermed ruinerte han det økonomiske grunnlaget for Kirkens fattighjelp. Det er i datterens opprydning etter farens utskeielser at modellen for norsk sosialhjelp dannes. Til erstatning for klostrenes veldedighet påla dronning Elizabeth I kommunene å yte behovsprøvd sosialhjelp. Satsene var normert. Annen inntekt skulle komme til fratrekk. En enslig hadde rett til et ukentlig beløp lik tre ganger prisen på en gallon brød av en definert kvalitet, pluss forsørgertillegg. Fredrik IV brakte modellen til Norge på 1720-tallet. Få vet at dagens kommunegrenser stammer fra danskekongens organisering av fattigvæsenet.
I de eneveldige monarkenes verden skyldtes fattigdom skjebne. Fattige vil alltid finnes, slik Skriften sier. Monarkens kristenplikt var å gjøre det mindre vondt å være fattig. Fattigdom kunne ikke utryddes, bare lindres. Først med de britiske liberalistene erstattes trygdelinja med arbeidslinja. Fattigdom lar seg utrydde, men å bringe velstand til alle er vanskeligere enn den gode vilje vil ha det til. På slutten av 1700-tallet gjorde kapitalistene en viktig erfaring. De fikk ikke tak i arbeidskraft. Folk foretrakk den vesle tryggheten som kombinasjonen av sesongarbeid og sosialhjelp ga, fremfor gruveganger, spinnerier, arbeidsulykker, slum og kolera. «The Dark Satanic Mills» kunne ikke frembringe rikdom uten et marked for arbeid. Og siden ingen ville tilby sin arbeidskraft på markedet så lenge det fantes mindre ille alternativer, ble det nødvendig å gjøre det verre å være fattig. En bølge ny «fattiglovgivning» går over det protestantiske Nord-Europa tidlig på 1800-tallet. Alle former for alternativ inntekt til lønnsarbeid skulle fjernes. Forbudet mot tigging stammer fra denne tiden.
Med markedsøkonomien kom en effektivitet og velstand verden aldri hadde sett maken til, men samtidig også et uhørt kynisk syn på de fattige. Det er ikke det medmenneskelige hensyn til de fattiges behov, men hensynet til de laveste lønningene, som må bestemme hvordan de fattige skal behandles! Med den nye kapitalismen oppsto et paradoks. Mer rikdom ble skapt samtidig som det ble verre å være fattig. Ingen har til nå formulert arbeidsmarkedets moralske dilemma klarere enn den tyske filosofen Hegel i 1815: Et arbeidsmarked kan ikke komme i gang om ikke det finnes en frykt for ikke å komme inn i det. Men fordi frykten for fattigdom er nødvendig for økonomisk effektivitet, gjør de fattige egentlig en nyttig jobb. Og siden de utøver en nødvendig funksjon, bør de moralsk sett belønnes for innsatsen. Men hvis de belønnes er de ikke lenger fattige, og da fungerer ikke arbeidsmarkedet effektivt. De fattige er dømt til å behandles urettferdig!
I dag uttrykker vi oss mer moderat, men dilemmaet slipper vi ikke unna. Det må være en velferdsgevinst knyttet til å ta de lavest betalte jobbene nederst i samfunnets statushierarki, og den kan ikke fremkomme på andre måter enn at alternativet må være verre. At dette konkret betyr at høyeste sosialinntekt må ligge markert under laveste arbeidsinntekt, burde strengt tatt ikke være kontroversielt. Dette var da også en tverrpolitisk erkjennelse helt frem til valgkampens moralmesterskap i å vise størst verbal medlidenhet med de svakeste. Foreløpig leder SV, hvis forslag til sosialhjelpssatser vil bringe en enslig forsørger med tre barn opp på inntektsnivået til en stortingsrepresentant. KrF kommer hakk i hæl, ved å insistere på at barnetrygd og kontantstøtte ikke skal regnes som inntekt ved utmåling av sosialhjelp. Slik fremstår rettighetstanken som det gode båret frem av de medlidende snille, i kampen mot gjerrighetens smålige ondskap.
God fattigdomsbekjempelse er neppe å etterape eneveldets paternalistiske monarker. Målet kan ikke være å gjøre det mindre vanskelig å være fattig, men å lose den fattige ut av fastlåst elendighet. Noen vil av gode grunner aldri være aktuelle for arbeidsmarkedet, og skal selvsagt behandles anstendig av andre institusjoner enn fattighjelpen. Men for resten må politikken skape motiver, muligheter, mobilitet og mening. Motiver må skapes ved at sosialinntekten holdes nede og de laveste lønningene holdes så høye at de bringer folk ut av fattigdom. Det må aldri bli ulønnsomt å gå fra sosialinntekt til arbeidsinntekt, ikke bare av hensyn til den fattige, men også til den som biter tenna sammen og forsørger seg og sine på en lavt betalt jobb. Muligheter må skapes ved å utvikle menyer av aktiviteter den fattige forventes å bruke seg selv i. Når manglende kompetanse holder folk utenfor arbeidsmarkedet, så må velferdsstaten lønne folk for å skaffe seg det. Velferdsstaten må bestikke sivilsamfunn og næringsliv til å etterspørre folk som ikke klarer seg helt uten krykker. Mobilitet ut av fattigdom, ikke nivået på sosialhjelpssatsene, må være politikkens suksesskriterium. Det er langt verre om noen få er fattige hele tiden, enn om mange er det i en midlertidig fase av livet. For den fattige er det den egne kampen ut av fattigdom som kan gi livet mening. Velferdsstatens sikkerhetsnett må være der som en trampoline, ikke et garn man blir sittende fast i.
