Den ulykkelige gutten
I veien der jeg vokste opp bodde det en gutt som alltid var i unåde hos sine jevnaldrede. Årsaken var at han hadde det med å love bort ting eller penger han ikke hadde. Så vidt jeg vet, holdt han aldri et løfte. Derfor var det alltid noen som følte seg lurt av ham. Han ga løftene for å kjøpe seg venner eller komme unna en truende situasjon, for eksempel en større gutt han var redd for. En naturlig følge av alle hans falske løfter, og alle de konfrontasjoner han måtte ta med alle som følte seg lurt, var at han ble en notorisk løgner som de fleste holdt seg unna.
Jeg husker jeg forundret meg over at han ikke lærte at hvert løfte han kom med ga ham problemer.
Løftepraksisen var dum på individnivå. Like fullt møter vi slik praksis på høyere nivå, hos politiske partier. SVs Kristin Halvorsen, for eksempel, har hatt det slik som denne gutten lenge, men hun har sluppet billigere unna enn den stakkars gutten gjorde, fordi hun ikke har måttet stå til rette for alle SVs løfter. Skadefro politiske motstandere vil gni seg i hendene nå som hun kommer i en ansvarlig politisk posisjon; de vil glede seg til hun blir konfrontert med alle løftene hun ikke kan holde. De bør ta gleden på forskudd, for det er ikke sikkert den kommer.
SVs ansvar i Stoltenberg-regjeringen vil ikke være tydelig. Kristin Halvorsen er i en fundamentalt annen posisjon enn det partilederne i Høyre, Venstre og Kr.F. har vært. Partiene i Bondevik-regjeringen måtte først forhandle frem kompromisser seg i mellom. Deretter måtte det avslepne resultatet de tre partiene ble enige om legges frem for Stortinget der det på nytt ble endret gjennom kompromisser. Og mens sakene ble behandlet i Stortinget, ble de utsatt for offentlige utspill fra opposisjonspolitikerne. For velgerne ble det umulig å vite hvem som hadde æren, eller skylden for, det resultatet Stortinget endelig kom frem til. Dette har gjort det svært vanskelig for de tre avtroppende regjeringspartiene å vise hva de står for.
De tre kommende regjeringspartene slipper stortingskverna fordi de har flertall, og kan diktere Stortinget. De behøver bare å kompromisse i regjeringen. Det blir derfor lettere for Kristin Halvorsen å synliggjøre de saker hun vil at SV skal ha æren for. Hun slipper også å svare for alle urealistiske løfter partiet har gitt og som det ikke kan holde. Der kan hun glatt si at SV måtte gi etter for de to andre partene i en gi-og-ta-situasjon som et regjeringssamarbeid er. Det er Arbeiderpartiet som får hovedansvaret for den politikken som føres fordi det er det største partiet.
SVs største problem vil være saker regjeringen går inn får mot SVs ønske, og at opposisjonen vil komme med en rekke forslag som står SV nær, men som opposisjonen vet Stoltenberg ikke kan godta, og som SV dermed blir tvunget til å stemme mot. Det er likevel et mye lettere liv enn den tilværelsen gutten fra min oppvekst led seg gjennom, selv om strategien er den samme.
