Conoco for Statoil?

Hans Henrik Ramm er konsulent innen oljesektoren. Han var tidligere redaktør av Norsk Oljerevy.De konkrete vedtakene i det nye oljekompromisset er viktige nok, men de underliggende paradigmeskift har et mye større endringspotensial. Særlig vil det at Statoil og staten ikke må ta seg av alt kunne åpne for mer spesialisering og nytt mangfold. I den nye kunnskapsøkonomien gjelder det å spisse kompetansen der man er best.

Børsnoteringen vil gjøre Statoil til en mer rasjonell og effektiv bedrift, som i neste runde vil strekke seg etter nye samarbeidsformer. Det er meget viktig at målet blir å utveksle, komplettere og bygge kunnskap, ikke primitive teorier om størrelse og markedsmakt.

Verken en allianse med en gasskjøper eller en sammenslutning mellom Statoil og Hydro har noe særlig kunnskapsøkende potensial. De to norske har for lik erfaringsbakgrunn. Gasskjøperne har lite relevant kunnskap å by på.

Men en allianse med et middels stort, spenstig oppstrømsselskap kan være spennende. Selskaper som f. eks. Conoco og Phillips er i sammenlignbar størrelsesorden og har allerede sterkt fokus på Norge. En fusjon mellom ett av disse og Statoil ville gi oss et sterkt og internasjonalt godt diversifisert selskap med høyt norsk eierskap, sterke bånd til Norge og god kunnskap om norsk leverandørindustri. Så kunne man tenke seg at Hydro slo seg sammen med det andre. Dermed ville vi også beholde mangfoldet på norsk sokkel.

Tiden er nok ikke moden for noe av dette ennå. Gode internasjonale selskaper er neppe interessert i Statoil før børsen har forbedret selskapet vesentlig, og det vil fortsatt være en for stor munnfull for norske politikere. Men det nasjonalistiske paradigmet er allerede flyttet bakover. I fremtiden vil det bli økende forståelse for at eierskap ikke må sette grenser for kunnskapsøkende løsninger. Forutsatt at vi ikke presser frem de dårlige løsningene, vil de gode komme i sin tid.

Det er mange andre veier inn de europeiske gassmarkedene enn gjennom de gamle, store kjøperselskapene. Poenget med liberaliseringen er jo at gassprodusenter og sluttbrukere kan handle direkte. Vi er ikke avhengig av de gamle grossererne.

Salg av gass og tjenesteyting som transport, lagring og modulering blir to forskjellige forretningsområder. Det å eie ledninger vil ikke nødvendigvis underbygge salget, og de som er gode til å produsere gass, er ikke nødvendigvis gode til å yte tjenestene. Det kommer til å bli store strukturendringer, men vi vet lite om utfallet.

Men tendensen er begrenset og regulert konkurranse om tjenestene, og fri og hard konkurranse om selve gassen. Det bør reflekteres i det system vi selv utvikler. Det er derfor fornuftig at Stortinget nå satser på et nytt samlende transportselskap som gir en operasjonelt nøytral fellesbase for selgerne.

Et slikt rørledningsselskap vil kunne spisse den ekspertise vi har på legging og drift av rørledninger etc. På lengre sikt vil kanskje dette selskapet se muligheter i transport etc. lenger ned i Europa, samtidig som vi lar de ulike selgere bruke hver sin kreativitet til å finne flest mulig markedsmuligheter for selve gassen.

SDØE-reformen åpner for såkalt «områderasjonalisering» som vil innebære at de store selskapene konsentrerer seg mer om sine kjerneområder. Samtidig må Statoil og Hydro overta mange SDØE-andeler i småfelt som de ikke er så interessert i. Av begge grunner kan de overlate slike felt til «nisjeselskaper», som DNO og Aker og andre. Dette passer fint med trenden der de store også prioriterer nye og krevende utforskningsområder, mens nisjeselskapene rykker inn i modne områder.

Det er svært viktig at vi får til denne nye arbeidsdelingen, som vil legge grunnlaget for en slags «2. generasjons» sokkelaktivitet; en langsiktig, mer «industrielt» preget fremtid. I dag handler det om småfelt, haleproduksjon og kjedeproduksjon; senere vil det bli mulig å vende tilbake til de gamle store feltene selv om de «egentlig» er avsluttet, for det vil fortsatt være mye petroleum tilbake i dem. Man kan også tenke seg ulike former for foredling direkte på sokkelen, på lang sikt kanskje også nye transportnett for hydrogen, CO2, syntetiske brensler fra gass eller endog kull osv.; det er bare fantasien som setter grenser.

Selv om fokus har vært på hva de store selskapene kan gjøre med SDØE-andelene, kan det bety like mye for alt dette. Igjen vil neppe striden om prosentene sette varige grenser. Stortinget har åpnet for at det nye ivaretakerselskapet kan selge mer senere. Paradigmet om arvesølvet er transformert til et nytt om verdiskapende management.

Det som gjenstår er petroleumsbeskatningen. Det forslag som Finansdepartementet fremla like før påske, er svært dårlig. Ikke bare innebærer det en uventet og unødvendig skatteskjerpelse som vil føre til lave priser for Statoil-aksjer og SDØE-andeler når de skal selges i sommer, men det innretter også særskattegrunnlaget slik at det omfatter praktisk talt all verdiskapning utover det man kan få ved å sette pengene i banken (akkurat slik Finansdepartementet også tenker på for bedrifter på land). Det er riktig å særbeskatte den virkelige ressursrenten, men ikke verdier skapt av effektivitet, teknologi og god organisasjon. En slik skattepolitikk vil dessverre drepe interessen for alle krevende oppgaver, spesielt for den fremtidige «industrielle» virksomheten som nesten utelukkende vil skape verdier fra kunnskap.

Det er forunderlig at Finansdepartementet alltid forblir et skattedepartement, og aldri opptrer som verdiskapningsdepartement.