Bulimi på toppnivå

Stadig flere sjefer i norske bedrifter har fått retten til å kjøpe aksjer billig (til avtalt pris) en gang i fremtiden. Dette har motivert dem til sterkere innsats for bedriften og dens eiere. Derfor er opsjoner i teorien en god måte å belønne ledere på ulike nivåer. I små gründerselskaper som strupes av akutt kapitalmangel, er dette svaret på startfasens høye risiko for alle involverte.

Men hva når aksjeopsjoner frakobles bedriftens resultater? Når de blir lokkemat for nomadiske ledere på jakt etter neste klipp? Når opsjonene lokker frem ekstremsporteren i sjefen - og der bedriften blør når neste årsrapport skal utformes i mer edruelige termer?

Dette diskuteres nå med all ønskelig kraft i de fleste land. Samtidig kan vi i dette nummeret dokumentere at opsjonsfesten nå har beveget seg inn i de norske styrerommene. Til tross for tiltakende motstand og uttalte advarsler er det nå 13 prosent av de norske børsnoterte selskapene som ser seg nødt til å lokke med et insentiv som setter aksjekursen over alt annet. Også for å få noen inn i styret.

At disse gjensidige vennetjenestene skyldes grådighet, kan ingen tvile på, men har de helt glemt hvilke signaler de gir?

Fristelsen med opsjoner er naturligvis at de ikke kommer til syne under utgiftspostene i årsregnskapet. Så når fallskjermer og ublue pensjonsavtaler er blitt kritisert sønder og sammen, er det ikke overraskende at flere benytter seg av denne forlokkende muligheten - den eneste prisen betales jo av aksjonærene når opsjonen innløses på høyere kurser som jo kommer alle til gode. Vips, det finnes altså «en gratis lunsj», selv om økonomene hevder at noen alltid betaler likevel?

På den annen side må bedriftene kjøpe egne aksjer (eller utstede nye) for å innfri aksjene når tiden kommer, og det koster jo penger?

Ny forskning kan derfor fortelle en trist historie for bedriftseiere som har latt opsjonskarusellen gå sin egen, elleville gang på det glade 90-tallet:

Opsjoner utgjør nå snaue 60 prosent av toppledernes belønning i USA, og hadde de blitt utgiftsført, ville ni prosent av fortjenesten for selskapene forduftet (selskapene på den brede S&P-indeksen). For de store it-selskapene i USA utgjør opsjonsutgiftene alarmerende 72,8 prosent av overskuddet.

Tallenes tale er så klar at stadig flere nå innrømmer at regnskapene fra flere av de store selskapene er misvisende.

Kritikere snakker om ledere som spiser sine egne selskaper, en slags bulimi på toppnivå der lederne ikke kan dy seg hver gang noen åpner godteriposen.

Det er i denne situasjonen flere norske bedrifter lanserer nye opsjonsprogram også for styremedlemmer. En dårligere timing er det vanskelig å få til, om ikke poenget er å konkurrere med fallskjermen til styremedlemmene i DNO (syv millioner):

For her er det faktisk liten tvil. Opsjoner til styremedlemmer svekker deres kontrollfunksjon, fremelsker kortsiktighet og kan gi stor avkastning på manøvrer som øker bedriftens risiko dramatisk.

Symptomatisk er det at de norske verdensmesterne i doble markedsbudskap, Opticom-britene Robert Keith og Thomas Fussell, igjen stiller først i grådighetskøen. På bekostning av småaksjonærene i Idex har de tildelt seg selv opsjoner (tegningsretter) tilsvarende ti prosent av aksjekapitalen.

Nærmer ran ved høylys dag er det vanskelig å komme.

Noen ganger lurer jeg på om den kollektive ledergalskapen skyldes at noen har innbilt dem at de kan sammenligne seg med de aller beste og dyreste fotballspillerne i verden.

Eller kanskje de tror de er Hollywood-stjerner? Rockestjerner??

Uansett ødelegger de et instrument som kunne gjøre det mulig for flinke ansatte å tjene gode penger på å yte maksimalt for den bedriften de jobber i.