Bondevik i alle regjeringer

Publisert: 23. juli 2002 kl 13.43
Oppdatert: 23. mai 2016 kl 22.12

Uansett hvilket parti du velger i år, risikerer du å stemme Kjell Magne Bondevik inn i regjeringen. Alle partier vil ha ham med, og selv holder han mange dører ulåst. Dessuten er han folkets favoritt som statsministerkandidat. Men viktigst av alt er at dette valget vil føre Kristelig Folkeparti inn i samme vippeposisjon som Senterpartiet har hatt de siste 20 årene.

Valgets mest iøynefallende spenningsmoment ligger i kappestriden mellom Arbeiderpartiet og Høyre. Hvem blir størst? Septembernattens valgthriller vil konsentrere seg om styrkeforholdet mellom disse to partiene. Får Høyre flest stortingsmandater, må Stoltenberg gå av. Noe annet er manglende respekt for demokratiet. Pussig nok er Arbeiderpartiets og Høyres ledere samstemte i sin innerste overbevisning om hvordan denne mannjevningen vil ende: Høyre blir ikke størst! Men valgspenningen er på ingen måte over om dette blir resultatet. Det mest skjellsettende, iallfall mest endrende, ved dette valget er det som fremstår som både kjedelig og forutsigelig, og som er i tråd med absolutt alle meningsmålinger hittil: Senterpartiet mister nøklene som i valg etter valg har åpnet eller lukket regjeringskontorene for deres skiftende alliansepartnere. Skulle Senterpartiet mot formodning beholde sin plass mellom de egentlig borgerlige og sosialdemokratene, har Jens Stoltenberg ikke så mye å frykte fra det nye Stortinget. Men slik går det ikke. Såfremt alle galluper ikke tar fullstendig feil, får Kjell Magne Bondevik det gylne nøkkelknippet. Og han vil vite å bruke det.

Jeg har en gang, høyst frivillig, lovet Bondevik aldri mer å skrive at han er en slu rev som alltid har mange utganger fra hiet. Ikke fordi det er usant, men fordi bildet er blitt en utslitt klisjé. Nå vil det passe bedre å se på ham som den store døråpner. Det er til ham de må gå etter årets valg og spørre etter nøklene. Mens Senterpartiet ofte har brukt den samme posisjonen til å være en ren vaktmester, den som slipper andre inn, men ikke selv alltid følger med, vil Bondevik mer enn å låse opp. Han vil kreve å få være med – som midtpunkt og hovedattraksjon. Men hvem skal han danne regjering sammen med, og hvordan komme innenfor uten å selge seg altfor billig? Tilsynelatende fremstår det som er kalt Bondeviks plan B nesten selvinnlysende. Den er altså slik:

Ved sentrumsalternativets lenge varslede bortgang på valgdagen, oppstår en koalisjon mellom KrF og Høyre, pluss/minus Venstre. Velgerne føler allerede at valget står mellom fortsatt Ap-regjering og en Høyre/KrF-regjering. Dessuten har Jan Petersen alt klart: Bondevik tilbys å komme tilbake til sin drømmestilling som statsminister, mens Carl I. Hagens støtte til koalisjonen sikres ved å gi Frp-formannen vervet som stortingspresident, landets høyeste formelle stilling etter Kongen. Høyres ofre er små. Hagen kan bli en god stortingspresident, og det meget ærefulle vervet er politisk lite betydningsfullt. Men viktigere er at Jan Petersen neppe er innstilt på å bli statsminister. Han er og blir en utenrikspolitiker som aldri har satt seg ordentlig inn i innenrikspolitiske detaljer, noe årets valgkamp har bekreftet fullt ut. Derfor koster det intet å tilby Bondevik regjeringens fremste stilling. På den annen side må Høyre late som det koster alt, slik at partiet til gjengjeld kan få gjennom flest mulig av sine valgløfter i regjeringserklæringen.

Selv om Bondevik altså ikke skal kalles slu, har han naturligvis sett dette mønsteret, blitt skremt og vurdert mottrekk. Hans sterke utfall mot Høyres ensidige skatteløfter og forslag til nedskjæringer av u-hjelp og andre gode KrF-formål, er tegn på at en koalisjon med Høyre kan bli langt vanskeligere enn antatt. Høyre er blitt mer liberalistisk det siste tiåret, mens Kristelig Folkeparti i pakt med Bondeviks ønsker er mindre høyreorientert enn for ti år siden. Med unntak av skolespørsmålene, står Kristelig Folkeparti nærmere Arbeiderpartiet enn Høyre i sak etter sak. Samtidig er forargelsen over Arbeiderpartiets arroganse meget sterk i KrFs ledelse. Den har ikke minsket, men økt siden Stoltenberg veltet sentrumsregjeringen. Under valgduellen med Bondevik i Vestfold i forrige uke lukket heller ikke statsministeren noen sår, men åpnet både nye og eldgamle. I Kristelig Folkeparti lever et inderlig ønske om at Arbeiderpartiet får svi ved valget og dets etterspill. Noe samarbeid med Arbeiderpartiet kommer ikke på tale før partiet har lært seg ydmykhet, er signalet fra Stortingets kommende nøkkelparti.

Hvordan skal Bondevik klare alt dette? Har han en plan C? Selvfølgelig har han det, om ikke annet som en trussel. Den går i korthet ut på at Stoltenberg må gå, både av, og i seg selv. Dernest får Høyre overta alene, med svak statsminister og en fremtidig perlerekke av sviende nederlag i Stortinget – før Kjell Magne Bondevik betrakter restene av de to ydmykede storpartiene, og med folket i ryggen innbyr en av dem til dans, trolig Arbeiderpartiet, om ett år eller to.

For komplisert å gjennomføre? Ja, iallfall for en som ikke er en rev.

Saken fortsetter under annonsen