Bare en klamp om foten

Det er en kontroversiell leder som tar over landets største arbeidstaker-
organisasjon. Nevn Gerd-Liv Valla, og du får flere svar det ryker av. Men i forhold til de brannene hun allerede har satt på, kan det bli småtterier mot den pyromanvirksomheten hun er nødt til å legge ut på.

For LOs maktposisjon i det norske samfunnet er under sterkt press. Ja, så sterkt at den kongressen som nå skal gå av stabelen, kommer til fungere mer som røyklegger enn den vil føde et kraftsentrum for en ny og offensiv politikk. Det er rett og slett for mange sterke viljer med motstridende interesser til at fellesprosjektene kan bli fyrtårn for fremtidig aksjonisme og maktutøvelse i de lukkede og åpne rom.

Den første kvinnen på LO-toppen har allerede avslørt at kampen for å beholde en maktbasis stor nok til å dominere norsk politikk, blir tøffere enn det er for NSB å holde rutene. Forslaget om en eksklusiv arbeidsløshetstrygd til dem som er medlem av en av de store arbeidstakersammenslutningene, viser at fordelene av å være medlem i seg selv ikke er nok; hun vil piske inn det hun oppfatter som svikere. Også tanken om en «tariffavgift for gratispassasjerer» i lønnsoppgjørene forteller om en idéutvikling som i beste fall kommer flere tiår for sent. Begrensningene i streikeretten som LO sammen med NHO går inn for, er bare mer av samme ulla:

Det er idéer som peker mot et korporativt samfunn, der de store organisasjonene skal bestemme i samrøre med statsmakten. Glemmer de bare at alle tendenser peker i motsatt retning; mer individuell frihet, større fleksibilitet på arbeidsplassen og mer makt til de ansatte? Eller er det fortrengning?

Kanskje har de gitt opp å få med seg unge, velutdannede grupper?

Rekrutteringsproblemene er altså store og voksende, men jeg lurer likevel på om ikke de interne konfliktene blir en større utfordring. Symptomet på grunnleggende mistillit er først og fremst de - for LO-ledelsen - stadig mer marerittaktige lønnsoppgjørene: At topplederne årvisst får det flerdobbelte, og LO-medlemmene sier nei og går til streik. Stillingskrigen er dessuten kjøpt med reformer som virker stadig mer utidsmessige, eksempelvis er stadig tidligere førtidspensjonering skreddersydd for en tid med høy arbeidsløshet og ikke for dagens situasjon.

Bak disse overskriftenes dramatikk ligger dynamitten som før eller siden vil gjøre de kollektive, sentralstyrte lønnsoppgjørene umulig å gjennomføre: Hva holder Kommuneforbundet og Fellesforbundet sammen? Omsorgsdamene i offentlig sektor har lenge hatt få felles interesser med gutta i eksportindustrien, og når arbeidsmarkedet strammer seg ytterligere til, vil dette bli tydeligere for alle.
Se vår lønnsguide på side 80, der sykepleiere i privat sektor tar et lønnsjafs på 7,7 prosent. Kommentaren fra Øystein Thøgersen ved Handelshøgskolen er:

- Mangelen på arbeidskraft.....vil torpedere solidaritetsalternativet. Les også vår oppslagsartikkel om Norge på Europas franchisetopp. Kanskje er dette også en flukt fra det sentralstyrte arbeidsmarked? Noe å tenke på når dette skal debatteres på LO-Kongressen, er det i alle fall!

Under de dagsaktuelle problemene med de sentralstyrte løsningene ligger det en idé fra gårsdagen: Tanken er at noen - på samfunnstoppen - skal bestemme hva som er riktig lønnsvekst. Ikke bare for oss alle i gjennomsnitt, men også når det gjelder hvem som skal få mer i år. Husk på lærerne i fjor! Og ikke minst legene før det, som like godt lurte arbeidsgiverne i staten og regjeringen.

Her skal all verdens hensyn i en stadig mer sprikende verden presses sammen til et slags minste felles multiplum, underskrevet av LO, NHO og regjeringen. Salgsvimpelen er rettferdighet - og når den ikke virker, kollektiv fornuft i betydningen sunn økonomisk (planstyrt) økonomi. En fin drøm, vil noen si. Men er det ikke bare å konstatere at dette er like fjernt fra virkeligheten som den nettopp forlatte målsettingen om en fast kronekurs.

I sine faste mandagsmøter med AP-toppen sikrer LO seg fortsatt en innflytelse over samfunnsutviklingen som overgår deres faktiske tyngde. I år har de klart å få Jens Stoltenberg til å garantere noe som må være imot hans innerste overbevisning.

Fredningen av dagens sykelønnsordning og de gunstige AFP-ordningene, forteller om en organisasjon som er best på å være klamp om foten på tvillingen AP. Her er det ikke lenger økonomisk fornuft som råder.

Vil det koste partiet valgseieren?