Analytikere og apekatter
KOMMENTAR: Den legendariske forvalteren Marc Faber besøkte Skagen Fondenes nyttårskonferanse denne uken og anbefalte den norske finanseliten å lære seg å kjøre traktor, kjøpe en bondegård og kanskje investere i litt gull.
Han har ingen tro på at verdensøkonomien bedrer seg med det første.
På samme konferanse sa den respekterte oljeanalytikeren Ole Storer i Merrill Lynch at han aldri har vært mer optimistisk enn nå, spesielt i forhold til oljeservicebransjen som han tror vil oppleve en formidabel vekst de neste 10 årene etter hvert som letingen etter nye oljefelt intensiveres.
Siden nyttår har vi blitt overøst med gode råd, advarsler, og et spekter av spådommer og prognoser som spenner fra dommedag til gjenfødelse og oppstandelse når det gjelder den økonomiske utviklingen.
Men det viser det seg at en rekke økonomer treffer så dårlig med sine spådommer at en ape med penn og papir kunne gjort det like bra.
Primitiv kultur
Noen tar konsekvent feil, hevder førsteamanuensis Øyvind Eikrem ved NTNU.
Eikrem har forsket på finansmiljøene og mener de konstruerer sin egen virkelighetsoppfatning, preges av flokkmentalitet, kortsiktig tenkning, og kan sammenlignes med primitive kulturer, ifølge E24.
Økonomiprofessor Kalle Moene hevder at ekspertene som uttaler seg til mediene er så redd for å dumme seg ut at de sier det som alle andre sier, selv om de kanskje har en annen oppfatning.
På dette punktet har forskerne rett i sin analyse.
Det innrømmer sjeføkonom Øystein Dørum i DnB NOR Markets:
- Hvis man gjør feil, er det lettere å gjøre det sammen med andre enn alene. Alenegang kan være risikabelt, sier han.
Det fikk den amerikanske analytikeren Meredith Whitney erfare da hun i 2007 skrev at bankgiganten Citigroup var i vanskeligheter. Det utløste et kraftig fall på Wall Street og Whitney ble truet på livet.
Den negative analysen var innlysende ettersom Citigroup allerede hadde meldt at fortjenesten i siste kvartal hadde falt 57 prosent. Likevel var alle andre analytikere positive til Citigroup.
- Ingen hadde mot nok til å skrive det jeg skrev, sier Whitney.
Analytikeranalyse
Øystein Dørum forklarer flokkmentaliteten blant økonomene med at de stort sett har samme utdannelse, har gått på de samme skolene og sitter med det samme datagrunnlaget.
Økonom Herleif Håvik forklarer analytikernes skivebom på finanskrisen med alt for høy selvtillit og overmot blant markedsaktørene.
Han viser til en lang rekke undersøkelser som bekrefter den tradisjonelle bobleteorien om "irrationell excuberance" (irrasjonell begeistring) som tidligere sentralbansjef Alan Greenspan lanserte i 1996, og som professor Robert Shiller definerer i sin bok fra 2000.
- Vi overvurderer vårt kunnskapsnivå, undervurderer risiko, samt overvurderer vår evne til å se inn i fremtiden, skriver Håvik i en kommentarartikkel.
Det er absolutt prisverdig at de økonomiske spåmennene tar selvkritikk og prøver å finne ut hva som gikk galt.
Dessverre er det ting som tyder på at de fremdeles ikke helt har forstått hva som skjedde, og prøve å rasjonalisere finanskrisen så godt de kan.
Overrasjonalisering
Det å kritisere analytikerne for at de ikke varslet finanskrisen tidligere, er i dette tilfellet som å kritisere en lege for ikke å ha oppdaget en kreftsvuls i tide på grunn av feil i røntgenapparatet.
Ingen fagfolk kan gjøre en skikkelig jobb uten arbeidsredskaper som fungerer.
En vesentlig årsak til at så få så den store risikoen som bygget seg opp i det økonomiske systemet skyldes at analytikernes arbeidsredskap - de finansielle beregningsmodellene - ikke var gode nok.
De var for kompliserte til at de kunne forstå dem, og skjulte den reelle risikoen forbundet med kjøp og salg av finansielle produkter.
Ifølge økonomiprofessoren Robert Shiller har økonomer en tendens til å tenke veldig rasjonelt og matematisk, og vanskelig for å forestille seg at folk kan handle irrasjonelt og oppføre seg på en måte som skaper økonomiske bobler.
- Det må ha noe å gjøre med de arbeidsredskapene økonomene har fått tildelt, eller kanskje valgt selv. Økonomer har vanligvis ingen utdannelse i psykologi, og ønsker å holde diskusjonen til det de forstår. Det er stolt av sine evne til å tenke rasjonelt og forestillingen om at noen gjør enorme feilvurderinger appellerer ikke til dem, skriver Shiller i avisen New York Times.
Den menneskelige faktor
Utviklingen av de finansielle beregningsmodellene startet på 70-tallet da markedet for aksjeopsjoner åpnet på børsen i Chicago.
Det voksende derivatmarkedet skapte et behov i finansnæringen for matematikere, fysikere og dataingeniører som kunne lage matematiske beregningsmodeller, samt computerprogrammer for å bruke dem.
Modellene ble etter hvert mer kompliserte som følge av bestrebelsene på å lage den beste og mest elegante formelen.
Men de finansielle ingeniørene glemte en vesentlig faktor i regnestykkene sine; den menneskelige.
To av pionerene innenfor moderne finans, professor Emanuel Derman og Dr. Paul Wilmott, skriver i en artikkel i BusinessWeek:
- Som modellmakere anser vi fantasien om perfeksjon som den fatale feilen som forførte både utviklere og brukere. Hver gang vi lager en matematisk modell som involverer mennesker, tvinger vi foten til Askepotts stygge stesøster ned i den fine skoen av glass. Den passer ikke uten at vi kutter bort noen deler. Tilpasset for å se enklere eller penere ut, vil disse modellene skjule risiko i stedet for å avsløre den.
Men det ble ikke de fleste økonomer og analytikere klar over før det var for sent.
Analytikere og apekatter
Etterpåklokskap er en eksakt vitenskap - økonomi og finans er ikke.
Det finnes ingen grunnleggende økonomiske lover slik det gjør i matematikk og fysikk.
Markedet bestående av mennesker som styres av følelser og tilfeldige hendelser, og økonomiske teorier bygget på matematiske prinsipper kan gi en falsk fornemmelse av presisjon.
Erfarne finansfolk vet det.
Et problem kan være at det økonomiske systemet har forandret seg mye siden Øystein Dørum, Herleif Håvik og andre økonomer satt på skolebenken. De gamle klassiske teoriene har ikke samme gyldighet lenger. Verdensøkonomien er blitt global, mer kompleks, og dynamikken i systemet er blitt langt mer komplisert og uoversiktelig.
Dagens økonomiske analysemodeller er kompliserte, og brukes ofte på feil måte.
Men de er viktige; mangelfull risikoberegning koster norske bedrifter et tosifret milliardbeløp hvert år.
Skal fremtidige kriser unngås må modellene gjøres enklere, mer forståelige, slik at de kan brukes for det de er verdt. Men heller ikke mer.
En god økonom er ikke det samme som en modig økonom. Her ligger forskjellen mellom analytikere og "apekatter".
Ettersom det tydeligvis er mange "apekatter" blant våre fremste økonomer, kan det være greit for oss ikke-eksperter å huske at egen magefølelse, innsikt og erfaring som regel gir den beste analysen.
