«Unnskyld at vi finns»

Odd Børretzen har klart det igjen. Som et bevis på at politikk er spennende, men partipolitikk er dødt, har han klart å terge etablissementet med sin siste plate. På den er Einar Gerhardsen, brune kafeer, anorakker og termoser blitt til metaforer for alt som er gått tapt.

Børretzen tar feil, påstår noen og bekrefter at kunstnere fremdeles kan bite: Deres argument: Alt er jo blitt bedre; for de yrkesaktive kvinnene, for dem som drar sørover til varmen flere ganger i året, for den jevne Ola.

Så riktig - og så feil.

Ja, hvorfor ikke diskutere noe annet enn høstdepresjoner, tenåringenes bare mager og kongefamiliens merkelige fremtoning?

For mye er jo skjedd rett foran øynene våre. Drevet frem av oljepenger, markedsøkonomi og individualisering har stat og samfunn blitt dyptgripende endret de siste to, tre tiårene. Der mor sto i kjøkkenvinduet og ropte til middag, der byen lå øde på lørdag etter klokken ett, der Televerkets telefonliste betydde venting i år, er det nå staten og markedet som regjerer på en annen måte.

Staten (og kommunene) som ikke minst betaler trygd for en million nordmenn, sikrer også de som jobber gode arbeidsvilkår - enten de er aleneforsørgere eller dobbeltarbeidene foreldre (kontantstøtte, barnehager, skolefritidsordning, 6-årig skolestart).

Markedet har gitt oss en stadig bedre utnyttelse av ressursene, uten tvil, og det er få eller ingen som prinsipielt er imot den moderniseringen som har skjedd i private og offentlige bedrifter - og den som forhåpentlig følger i offentlig forvaltning.

Så langt, så vel. Men hva når vi sier Telenor i stedet for Televerket, som jo ingen savner? Er det noen som elsker Telenor? Som sier at jo da: det er selskapet som har gjort verden bedre å leve i, som er på min side, på vår side, på samfunnets side - på sine ansattes side?

Eller hva med Posten? Liker vi den nye bedriften bedre etter at vi må hente våre rekommanderte sendinger hos Rimi? Når vi hører at 6000 er nedbemannet og at nesten halvparten er uføretrygdet?

Hva med strømmen? Selve REFORMEN? Her skulle det ryddes opp i ineffektive fordelssystemer slik at markedet kunne kjøre ned kostnadene for den enkelte og samfunnet. De som får strømregningen i disse dager, jubler i alle fall ikke.

Er det blitt bedre å være bankkunde i Postbanken etter at DnB tok over? Eller i «Kassa» etter den ble Nordea?

Hva med Svein Gjedrem som mektigere sentralbanksjef enn noen av hans forgjengere?

Eller på Børretzennivå: Blir vi glade over at alle butikkene på hjørnet dør, på tross av hyperaktive pakistanerfamilier; at de brune kafeene forsvinner; at evigplaprende trendeksperter lager nye ‘konsepter’ basert på vellykkede-under- 30-åringer - de som ikke er fornøyd med brunkafeenes magre avkastning, som må ha 20 prosent igjen, men som likevel stort sett går konkurs.

Nybarberte gater og blanke folk, krøllete til sinns og har ustrøkne sjeler, synger samfunnsrefseren i «Unnskyld av vi finns».

Hvis ikke Schrøder på Sankthanshaugen hadde overlevd helt til i dag, hvor skulle krimforfatter Jo Nesbø funnet en troverdig stambule for sin noe forsofne helt i «Sorgenfri»?

Det er ikke lett dette her. For de store (og nødvendige) reformene med vårt felles beste for øye har ikke ført til entusiasme, kanskje heller til politikerforakt og passivitet eller i beste fall trøtthet: Trolig mener mange at noe vesentlig har gått tapt på veien.

Ja, kanskje mener de ikke bare at noe er tapt, men at selve kursen er feil.

Paradokset er at det hadde vært mer misnøye i Norge dersom de siste års reformer ikke var blitt gjennomført. Dessuten er utfordringen i vår pengerikelighet at vi fremover helt sikkert må omstille oss enda raskere for å sikre en kombinasjon av livskraftige eksportbedrifter og et stadig mer omfattende velferdsapparat.

Men det er ikke kunstnerens lodd å fortelle den historien. Børretzen og Lars Martin Myhre har med større innsikt enn de fleste samfunnsvitere satt den politiske underbevisstheten i gang. Og det er heller ikke deres ansvar å gi råd til fortvilte politikere om konsekvensene av det.

Alt blir strøkent, se hvor fort alt går, synger Børretzen med brodd. Og vi skjønner hva han mener. Selv om vi også forstår at det ikke finnes noen vei tilbake til det ensartede, halvautoritære, rasjonerte og stengte 50- og 60-tallet.