Teft for turbulens

Randi Runa Svenkerud Flesland durte motstrebende gjennom glasstaket i NSB, ble der i fire dager, forlot så konsernsjefjobben så glassbitene føyk og styret satt igjen med skjegget i postkassen. Få uker etter brøt hun lydmuren i Luftfartsverket.

Administrerende direktør i Luftfartsverket har sans for turbulens. Hun påtar seg jobbene ingen andre vil ha. Uten fallskjerm.

Siden januar i fjor har Randi Flesland overlevd en togkatastrofe med 19 dødsfall, diverse nestenulykker, forsinkelser og streiker, en oppsigelse, et avhopp og en nyutnevnelse. Alenemoren og for-et-år-siden visekonsernsjefen i NSB, kom seg igjennom Åsta-ulykken uten en skramme. Men opplevde at sjefen hennes, Osmund Ueland, ble syndebukk og fikk sparken, selv rykket hun opp til konsernsjef. Mot sin vilje. Da hoppet hun - uten sikkerhetsnett, etter 17 år i NSB-ledelsen - fra toppen i NSB. I protest mot styret.

Ikke lenge etter ble hun tilbudt nok en uriaspost. I Luftfartsverket denne gangen - av Dagbladet bare et halvår tidligere kalt «luftslottet» og «skrekkregimet». Tilbudet gikk på å få øverste ansvar for omlegging, økonomi og drift i et nyskilt luftfartsvelde hvor drift og tilsyn var separert.

- Jeg liker å strekkes litt, sier Randi Flesland. Som tok utfordringen og flyttet inn på kontoret i øverste etasje i Luftfartsverket 1. oktober i fjor.

Sånn umiddelbart ser luftfartsdirektøren ut til å være en av disse perfeksjonistene som gjør at du automatisk børster av deg innbilt flass, lurer på om du har husket deodoranten og gløtter forsiktig nedover for å se om du har hull på strømpene eller søle på skoene. Hun har denne trygge, moderlige auraen som får deg til å føle deg som en vimsete valp med tunga ute og halen ivrig logrende i håp om å bli klødd bak øret. Når hun så setter vennlig og imøtekommende i gang med sin velartikulerte røst, blir du - nesten - så overbevist om at alt ordner seg til slutt at det er like før du kveiler deg ned ved hennes føtter.

For alt er så riktig med Randi Flesland. Til og med navnet matcher stillingen. Tenk å hete Flesland og være administrerende direktør i Luftfartsverket! Og attpåtil bo i Generallunden på Ullern når din store livsoppgave er å få styring på et skrekkregime! Hvilket utgangspunkt!

Ikke et hårstrå er i ulage på direktørens velstelte manke. Hennes lyse drakt er av uklanderlig snitt, hennes pumps har helt riktige hæler og skjørtet akkurat passe lengde. Hun bærer store smykker, har rødmalte lepper og rødlakkerte, men kortfilte negler.

Hennes åpne, distanserte verdighet er gjennomført, ikke påtatt. Hun er bare sånn. Problemet er at mens du forventer et nådig nikk, så forventer hun at du kaller henne Randi.

Alle i Luftfartsverket kaller henne Randi. Det gjorde alle i NSB også. Og de pårørende etter Åsta-ulykken. Noen av dem har hun fortsatt kontakt med.

De 2400 ansatte i Luftfartsverket fikk akutt bakoversveis da den nye sjefen, dagen etter første styremøte, kalte inn til allmøte og fortalte åpent hva styret var blitt enige om. Det hadde aldri skjedd før.

- Jøss, du har jo brutt lydmuren, du, var kommentaren fra en av de ansatte på et av de første allmøtene Randi Flesland innførte. For en gang i måneden er det fritt frem for alle ansatte å møte opp til «Randis halvtime» i kantinen.

Hun har kullsviertro på åpenhet og ærlighet, og krever det samme tilbake.

- Det kommer gjerne noen hundre på de møtene. Og jeg tror at alle mennesker setter pris på åpenhet. Ikke alle klarer å gjennomføre det. Vi trenger litt trening. For det krever jo noe, åpenhet. Vi setter jo i gang prosesser, og i Luftfartsverket har vi mange spennende prosesser i gang. Og da er det viktig ikke å ha skjulte agendaer, at vi har tillit til hverandre slik at vi klarer å komme oss igjennom alt det nye.

Hun legger vekt på kontakt med de tillitsvalgte, hun arrangerer møter med regiondirektørene, og hun er veldig - veldig på fornavn. Hun går inn på kontorene til sine ansatte, setter seg ned og spør hvordan det går.

Hun bryr seg, blir det sagt. Men hva er det nå egentlig hun vil, blir det spurt. Greit nok at hun er flink til å kommunisere, men evner hun å følge opp det ambisjonsnivået hun har lagt seg på? For nå har hun jo hatt sine hundre første dager i posisjon, er det ikke da på tide hun viser hva hun er god for, hviskes det stadig høyere i korridorene. Og i fagforeningene. Hun har 23 forskjellige fagforeninger å stri med, inklusive flygelederne. I NSB var det to.

Randi Flesland bare smiler:

- Flygelederne, ja. Heismontører og flygeledere blir jo regnet for å være verstingene. Men flygelederne er en viktig gruppe for oss. Og kanskje jeg er litt rar, men jeg setter faktisk pris på sterke fagforeninger, jeg. I hvert fall hvis de vil Luftfartsverket vel, og det må jeg jo ta som en forutsetning inntil det motsatte er bevist. For de tenker strategisk og jobber langsiktig. Men selvsagt - bruker de strategien til å jobbe mot Luftfartsverkets fremtid, da har jeg en utfordring. Inntil videre har samarbeidet med fagforeningen gått veldig bra, sier hun. Hvilket blir bekreftet av verstingene selv. Særlig begeistret over å få en NSB-sjef i fanget, var de i utgangspunktet ikke. Redselen for å få NSB-kulturen trædd nedover hodene i et Luftfartsverk som fra før av var overmodent for omorganisering, var stor.

Men da ansettelsen først var et faktum, tok de godt imot henne. Førsteinntrykket har hun klart bra. Men de følger henne med argusøyne. Hun er ikke den første maktperson som preiker sikkerhet og ansvar med store bokstaver. Ikke er det småtterier hun skal i gang med heller:

- Den ene er jo en intern omorganisering. Da kan man jo velge å kjøre alt i lukket rom, eller man kan kjøre det åpent. Jeg har valgt den åpne linjen med en høy grad av involvering. Da slipper folk å bruke energi på rykter. Vi snakker høyt. Sammen.

- Motsatt av hva som foregår i enkelte andre statlige bedrifter? I NRK var det jo så mye snakk om lekkasjer og tillitsbrudd, ulempen med åpenhet er vel risikoen for lekkasjer?

- Ja, men det kommer jo an på hva man snakker om. Hvis man snakker om strategiske allianser eller forretningsmessige konkurranseaspekter, da må man jo vurdere hva man sier og på hvilket tidspunkt. Det jeg snakker om nå er interne prosesser i Luftfartsverket. Da er jo ingen skade skjedd hvis det blir lekkasjer. Hvis noen er interessert i å vite hvordan vi tenker, så er de hjertelig velkommen. Og kan de gi oss noen gode råd så er det enda mer velkomment.

Så man må jo vurdere temaet. Jeg tror det er en fordel å være åpen og jobbe i team. Jeg tror det skaper trygghet fordi man vet hvor man står, det skaper engasjement og ønske om å gå videre. Spekulasjoner kan føre til at beslutninger tas på feil grunnlag, både i forhold til jobben og din egen situasjon. Og det er jo ingen tjent med...

Mobiltelefonen hennes piper.

- Unnskyld meg...

Hun iler bort til skrivebordet. Det er telefon fra et av barna. De har egen ringelyd på telefonen, kan nå henne overalt. Hun er skilt alenemor med to barn.

- Nå ja, de begynner å bli store da, de er 13 og 20 år. Men jeg blir fortsatt beskyldt for å være hønemor.

Hun legger til, meget bestemt:

- Det er en viktig dimensjon i livet, å ha barn. Ikke bare holder de deg i ånde på hva som skjer, men gjør også at du forstår dine medarbeidere bedre.

- Ble de skremt under Åsta-ulykken, ungene dine, da du var visekonsernsjef i NSB og fikk ansvar for oppfølging av de pårørende?

- Det gikk nok inn på dem, ja.

- Og etterpå, da avisene var fulle av mistillit til ledelsen i NSB?

- Akkurat det var de nok ikke så bekymret for. For jeg er en ganske rolig person. Men de merket jo at Åsta-ulykken gikk veldig inn på meg, jeg reagerte sikkert annerledes enn jeg pleier. Pluss at jeg jobbet ekstremt mye med tunge ting på den tiden.

- Det var turbulent på toppen av norsk næringsliv i fjor. I løpet av det året fikk over 50 toppledere sparken eller valgte å gå. Du var jo en av dem som gikk...

- Ja, jeg sa opp i sommer. De skvatt nok litt da, barna mine. For det var ikke varslet på forhånd. Det ble veldig situasjonsbetinget.

- Du gikk i protest mot styret, i sympati med Ueland.

- Ja.

- Etterpå hadde Bergens Tidende en artikkel om spillet bak ryggen på Ueland, i den historien var samferdselsministeren den store stygge ulven. Ble du overrasket da den samme samferdselsministeren så kort tid etter ga deg tilbud om å bli toppsjef i Luftfartsverket?

Hun klukker.

- Jeg syns iallfall at det var ganske modig av ham. Jeg oppfatter vel ikke samferdselsministeren som den store, stygge ulven i denne sammenheng. Jeg stiller heller ikke spørsmål ved styrets rett både til å ansette og avskjedige konsernsjefer. Det jeg stilte spørsmål ved var måten ting skjedde på. Og det går direkte på styret, ikke over styret, hvis du skjønner. Når styret sier at situasjonen er uholdbar og jeg vet at vi har jobbet veldig tett sammen veldig lenge, da stiller jeg spørsmål ved styremedlemmenes egen ansvarsfraskrivelse og.. hva skal vi kalle det.. bakholdsangrep.

Jeg fant jo ut at jeg ikke kunne jobbe med styret under de premissene, selv om jeg var ekstremt lojal mot bedriften. Derfor måtte jeg gjøre et valg. De tilbakemeldingene jeg siden har fått er respekt for valget jeg tok. For det er jo et resultat av hva jeg er utrolig opptatt av, dette med tillit og etikk. Og det forventer jeg går begge veier.

- Du satt jo i styret til Ullevål sykehus også du. Der gikk du også i protest.

- Ja, hele styret gikk. Det har å gjøre med at når de over oss ikke lenger tar oss på alvor, da har vi ikke noe mer der å gjøre.

- Men nå fikk du altså dette fete tilbudet om toppjobben i Luftfartsverket.

Hun gliser bredt.

- Fett og fett. Hvis penger var det primære, så hadde jeg vel jobbet et annet sted. Jeg er nok litt idealist, liker meg på grensen mellom butikk og politikk. Til tider turbulent, ja. Men det å ha en jobb som er viktig for at samfunnet skal fungere, det tiltaler meg. Og jeg er veldig bevisst at det er kunden som betaler lønnen min.

- På vegne av kundene og skattebetalerne, hva har du i årslønn?

- 869 000 kroner. Punktum. Sånn sett gikk jeg jo ned i lønn i forhold til NSB. Der hadde vi både litt høyere lønn, litt bonus og litt bilordning. NSB er jo et AS.

- Men du har fortsatt en lekker bil.

- Har jeg det? Ja, en tre år gammel Audi A6 som jeg liker godt.

- Og en hel haug med hestekrefter?

- Aner ikke. Du må ikke spørre meg om sånt. Det eneste jeg vil er at den skal ha forhjulstrekk som er fint på vinterføre, og den skal være så stor at jeg føler meg sikker. Jeg er veldig opptatt av sikkerhet, skjønner du.

- Og i Luftfartsverket har du selvsagt fallskjerm?

- Ingen fallskjerm. Jeg er ansatt - nei, beskikket i statsråd, heter det. Det betyr at hvis jeg ikke gjør jobben min, så kan jeg bli satt til noe annet innenfor staten. Og blir man flyttet på går man automatisk ned i lønn.

Jeg har aldri hatt noe sikkerhetsnett. Kanskje jeg ikke hatt vett til å være redd ennå. Kanskje det er noe man blir mer opptatt av når man blir eldre, sier hun lett. En viss form for etterlønn et års tid syns hun for så vidt er rimelig.

- Men de store fallskjermene som ble utløst i næringslivet for noen år siden, syns jeg var direkte uetiske, sier hun bestemt.

Randi Flesland er 45 år, født og oppvokst i Oslo. I tillegg til å være siviløkonom fra Trinity College i Dublin og tilleggsutdanning i ledelse, har hun flere års psykologiutdanning. For det var psykolog hun ville bli.

- At jeg endret retning var et produkt av at min mann ville studere i Irland. Jeg hadde jo studert psykologi, litt i Norge og litt i USA, bestemte meg for å bli psykolog veldig tidlig. Så fikk jeg beskjed om at psykologistudiet i Irland ikke ville bli godkjent i Norge. Da valgte jeg det studiet som var nærmest psykologi, nemlig økonomi. Det angrer jeg ikke på.

- Men slektskapet mellom økonomi og psykologi, det må du forklare nærmere.

Hun kvitrer pedagogisk:

- Tall er jo ikke spennende i seg selv, bare i den grad du bruker dem i analyser for å vise retning. Og når du leder en bedrift, er det aldri nok bare å styre på økonomi, for det er jo menneskene som skaper resultatene. Så det å jobbe i forhold til menneskene og talentene, skape motivasjon og forholde deg til de usynlige kulturene, det er jo det som er viktig og skaper resultatene til slutt. Balansert målstyring, heter det på fint.

Om det var livserfaringen eller psykologien som hjalp henne mest under opprydningen etter Åsta-ulykken vet hun ikke. Det sies om Randi Flesland at hun oppi all omsorgen hun føler for dem som jobber under henne, også kan være kritisk. Så kritisk at det noen ganger kan være plagsomt, særlig fordi det som regel er en god mening bak.

- Jeg er ingen Kenning-tilhenger som sier at ledelse er et eget fag og at en leder kan lede hva som helst, sier hun.

- Slik som tidligere NSB-sjef Kristian Rambjør mente.

- Ja.

- Du jobbet vel under Rambjør du?

- Ja, det gjorde jeg.

- Hvordan var det?

Først sukk. Så latter:

- Må jeg svare på det?

Dannelsen tar over, nå ror hun så det fosser:

- Ledere er jo veldig forskjellige, og hvilken leder som er riktig på forskjellige stadier vil jo variere. Sånn sett kan det jo være riktig med utskiftning av ledere, sånn sett behøver jo ikke jeg sitte på toppen av Luftfartsverket til jeg går av med pensjon heller, ler hun.

Og styrer målbevisst tilbake til prosessene i Luftfartsverket. Som i tillegg til intern omorganisering og eventuell skilsmisse med flygelederne, er «bagateller» som avisingsproblemer, forurensning av grunnvannet og gjentatte nesten-ulykker på Gardermoen, hun skal kutte driftskostnader med 50 millioner i løpet av året og legge frem en innstilling om Luftfartsverket skal bli statsforetak, aksjeselskap eller fortsette som offentlig forvaltning før sommeren. Dessuten skal hun gå løs på flyplasstrukturen i landet.

- Akkurat der har du jo allerede klart å erte på deg hele distrikts-Norge, da du gikk ut og sa at ulønnsomme flyplasser måtte nedlegges .

- Men det er ikke meg, vet du. Luftfartsverket legger ikke ned flyplasser. Det er det politikerne som gjør. Vi kommer bare med faglige vurderinger på hvordan flyplasstrukturen bør se ut i Norge.

Det jeg har sagt er at hvis departementet fortsetter å trekke så mye utbytte fra oss og samtidig pålegger oss større krav, så klarer ikke vi ikke å opprettholde 45 flyplasser. Da har våre eiere to valg, enten å legge ned eller bidra økonomisk der det er nødvendig.

Bare fire av de 45 flyplassene i landet vårt er lønnsomme. De andre kryssubsidieres. Derfor må flyplassene ses under ett, de er innbyrdes avhengige. Det som skjedde i 1997 var jo at vi, med nøyaktig samme potten til rådighet, overtok 26 ulønnsomme flyplasser fra kommunene. Samtidig bygget vi Gardermoen, som tok veldig mye kapital. Og Fornebu var melkekua som ble borte. Og i en veldig kritisk økonomisk situasjon, som toppet seg i fjor samme året som jeg begynte, ble utbyttekravet fra staten doblet til 184 millioner kroner.

- Er det derfor du sier det er klønete å være forvaltningsbedrift og morselskap når datterbedriften Oslo Lufthavn er et AS?

- Jeg har ikke så mye prestisje på om vi skal bli det ene eller det andre, men jeg håper at vi blir enten statsforetak eller AS. Jeg føler jo at det er en bedre selskapsform enn forvaltning fordi vi er en bedrift som overlever på kundens premisser og er hundre prosent selvfinansierende.

- ?????

- Nemlig. Og vi betaler faktisk utbytte! sier hun ironisk. Og legger enda mer sarkastisk til:

- Og som du sikkert har registrert så liker ikke jeg at de tar så mye utbytte fra oss. For jeg syns vi trenger pengene selv.

- De? Utbytte, til hvem?

- Finansdepartementet, vel! 184 millioner i fjor og 134 i år. Det er ganske heftig. Dem vil vi gjerne beholde, for vi har så mange gode formål å bruke de pengene på.

- Nedgangen i flytrafikken, er ikke nedgang i flytrafikken et gledesbudskap for fremtidens oldebarn eller?

- Jeg ser jo at noen hevder det er bra med nedgang i flytransporten. Men samtidig syns jo jeg at det er et snevert syn som vi i Osloregionen kan ha. Hvis du kommer opp til Nord-Norge, hvor avstandene er helt annerledes, så er både enkeltpersoner og næringsliv fullstendig avhengige av fly for å få til en viss mobilitet. At flytransporten er viktig er hevet over enhver tvil. Det jeg syns er viktigst nå er å få fylt opp flysetene og bruke den kapasiteten vi har bedre.

- Avisingsproblemene, forurensning av grunnvannet, stengning av rullebaner på Gardermoen, er det også «ditt» bord?

- Ja visst. Og på kommende generalforsamling går jeg også inn som styreleder. Klart vi skal ta miljøspørsmålene på Gardermoen på alvor. Men kravene som er satt er jo også de høyeste som er satt til noen flyplass...iallfall her i Norge. Kanskje også Europa.

Vi skal ikke overskride grensene, vi setter helt klart sikkerhet som nummer en. Men det betyr også en stengt rullebane som igjen går ut over servicen og passasjerene. Så jeg syns nok av og til at man kan stille spørsmål om prioriteringen. Å ha så ekstremt høye miljøkrav at det forhindrer utnyttelsen av flyplassen har jo også konsekvenser.

- Ligger ikke hovedflyplassen rett og slett på feil sted?

Stemmen er fortsatt like lav, men ansiktet skyer faretruende over:

- Det der er en avsluttet diskusjon! Gardermoen Er En Fantastisk Flyplass!

Nemlig. For utropstegnet er øredøvende!