Tankesmeden
Ingen visste hvor festen skulle være, bare at den kom til å bli spektakulær. Litt av clouet var nettopp dette hemmelige; at man ikke helt visste hva som skulle skje.
Mannen som forteller blir nesten drømmende i blikket. Han tenker tilbake på den gang rundt 1990 da han via en venninne ble invitert på en av de berømte festene til Kristin Clemet & co i Oslo.
- Vi var sikkert 150-200 stykker som møtte opp på det som da var den nedlagte, tomme Vestbane-bygningen. Det var fremdeles lyst ute, men inne i det store rommet var det dunkelt. Vi fikk hvert vårt glass champagne og en rose i hånden.
Rosen var neppe sponset av Arbeiderpartiet. Blant gjestene på festen som så smått tok form på vestbanetomta, dominerte siviløkonomene. Her var etter alle sosioøkonomiske kjennemerker tett med Høyre-sympatisører som nå sto smokingkledde og kjolebehengte og nøt sin champagne til tonene fra et innleid kammermusikkensemble, mens serveringsdamene gikk rundt og sørget for at glassene aldri ble tomme for oppadstigende bobler.
Gjengen som arrangerte festen hadde møtt hverandre i studietiden i Bergen. Clemet studerte sammen med folk som Hans Geelmuyden og Jon Morten Melhus, og havnet etter det hun selv sier i en «ganske festlig gjeng». Selv ble hun generalsekretær for den første UKEN ved NHH, i 1980. 26 år seinere registrerer hun at Geelmuydens sønn Adrian er valgt til sjef for UKEN 2008.
- Skal si tiden går, sier Clemet med sin karakteristiske nesten-hese stemme.
- Jeg lurer på om det var en operaarie der, men er ikke helt sikker, sier han som fikk seg et festminne for livet den gang rundt 1990.
- Men så husker jeg definitivt at Richard Strauss' «Also sprach Zarathustra» kom over anlegget. Samtidig begynte gardinene som hadde dekket vinduene ut mot det som i dag er parkeringsplassen, dramatisk å senke seg.
Inn strømmet stadig mer lys, som fra en omvendt soloppgang, helt til det mørke dekket var borte. Bak de store vinduene kunne festdeltakerne se flere titalls Amcar-biler stå parkert utenfor.
Gjestene ble geleidet ut og tok plass i bilene, før det bar i kolonne opp hele Norges paradegate Karl Johan, gjennom Bygdøy Allé og ut til Sjølyst, der den egentlige festen kunne ta til.
- Vi fikk servert treretters middag ved runde bord. Vi satt der og konverserte. Jeg husker jeg sølte sjokolademousse på borddamen min og følte meg ganske ung, sier vår mann på festen.
Mellom alle talene var det ulike pauseinnslag: En karateoppvisning, en oppvisning i standarddans, og - om ikke minnet spiller vår venn et puss, og har gjort festen enda mer legendarisk enn den egentlig var - en flammesluker.
- Det hele endte med dans og levende storbandmusikk. Alt var veldig voksent, men veldig festlig. Jeg mener å erindre at folk etter hvert var ganske fulle.
- Jeg har latt meg fortelle at dere hadde noen ganske spektakulære fester på begynnelsen av 90-tallet?
- Jeg håper da inderlig jeg har arrangert bra fester siden den gang, sier Kristin Clemet, og virker et lite øyeblikk nesten kokett fornærmet.
- Jeg er en veldig effektiv festskaper. Jeg vet veldig godt hva som skal til for å lage en god fest, slår hun fast.
Hun er sikker. Også her.
Populær dame: Kristin Clemets navn har en tendens til å dukke opp hver gang en ny toppjobb skal besettes i Norge. Nå har det riktig nok variert hvor populært det har framstått å være sjef i et parti som er berømt for å spise sine ledere, men Clemet har flere ganger vært et av navnene som er nevnt som ny leder i Høyre. Og bare den siste tiden er den tidligere arbeids- og administrasjonsministeren (1989-1990) og utdannings- og forskningsministeren (2001-2005), tippet som ny toppsjef i NRK og ny rektor ved BI.
Hun ble ingen av delene. I stedet tok hun over etter Terje Svabø som leder for Norges første liberale tankesmie: Civita.
- «Leder» høres egentlig litt pretensiøst ut, siden det ikke er veldig mye å lede her, sier Clemet og ser seg illustrerende rundt i Civitas uglamorøse møterom i Akersgata i Oslo. Utsikten til bakgården og baksiden av hovedstadens forretningsfasader er på ingen måte egnet til å fortape seg i. Den vil neppe forstyrre noen prinsipiell tankestrøm.
- Vi er tross alt i gründerfasen, og veldig stor kan ikke en norsk tenketank bli. Men jeg håper vi kan vise at vi har livets rett, og litt satser jeg jo på at vi kan vokse. Foreløpig bruker jeg mye av tiden på å planlegge det vi skal gjøre. Planlegge først, så gjennomføre.
Bak «Civita - Senter for næringsliv og samfunn AS», som er det fulle navnet, står tunge næringslivsinteresser som NHO, Rederiforbundet, Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon. I styret sitter, i tillegg til initiativtaker og NHO-sjef Finn Bergesen jr og Rederiforbundets Marianne Lie, tobakkskongen Johan H. Andresen jr og Umoe-grunnlegger Jens Ulltveit-Moe.
- Vi finansieres altså ikke av staten, men av private. Vi kan spørre bedrifter og enkeltpersoner som har penger til overs om de vil bli aksjonærer - selv om dette med aksjeselskap er ren teknikk. Dette dreier seg om gaver, ikke noe man får noen avkastning på.
- Hva skal egentlig norske næringsinteresser med en egen tankesmie?
- Jeg tror de fleste vil si at en tenketank er et positivt fenomen; at det er bra å ha miljøer som bidrar til den offentlige debatten på andre premisser enn de politiske partiene eller lobbyinteresser gjør.
Til alle som nå lurer på hva en tenketank - eller på norsk: en tankesmie - er, her er en kort innføring: Selv om det finnes over 3000 tankesmier på verdensbasis, finnes de knapt i Norge. Fenomenet er bare 40-50 år gammelt, og hadde sitt utspring i USA og Storbritannia, som i dag også har de største og mest kjente, som Brookings Institution og Hoover Institution. I Norge er Civita er den første, og, etter enkeltes mening, den eneste. Er man noe rausere med definisjonene, kan vi ta med Liberalt laboratorium og radikale Manifest.
- Vi er opptatt av ideer og prinsipper, vi tenker langsiktig og kan tidvis også være kontroversielle. Vårt bidrag i samfunnsdebatten ligger i pre-politikken; vi skal komme med våre innspill før vedtakene blir fattet. Vi skal være faglige og saklige, men har altså et tydelig liberalt ståsted, sier Clemet.
Liberal stemme: Akkurat dette med å heve den liberale stemmen i samfunnsdebatten er et viktig poeng for og med Clemet. For når hun tar ordet og priser markedet, kritiserer statlige løsninger og ønsker flere private, mener hun å være en sjelden fugl i den offentlige, norske samtalen, og derfor høyst nødvendig.
- Ingen norske allmennaviser står klart på den liberale siden. 75 prosent av norske journalister sympatiserer med Ap, SV eller RV. Vi lever med en monokultur innenfor presse, akademia og kulturliv der de aller fleste kritiske spørsmål stilles fra venstre. Mange oppfatter i Norge «samfunnskritikk» som det samme som «venstrekritikk», sier Clemet.
Da hun satt i regjering, fikk hun hele tiden venstrekritikk fra pressen: de borgerlige bevilget ikke nok statlige penger, de satte ned skattene for mye. Selv fikk Clemet noen tusen kritiske spørsmål om friskolene.
- Men så fikk vi en rødgrønn regjering, og skulle kanskje forvente at pressen begynte å stille kritiske spørsmål fra høyre. Men det skjer altså ikke. Tvert imot: de kritiske røstene i pressen synes ikke regjeringen er venstredreid nok. Øystein Djupedal har ikke fått ett eneste politisk kritisk spørsmål fra høyre rundt sin håndtering av friskolene. Hvorfor er det ingen som spør ham om det er bra for elevene at han gjør det så vanskelig å etablere friskoler? undrer Clemet.
Siden det norske folk grovt sett fordeler seg 50-50 langs den ideologiske høyre-venstre-aksen, mener Clemet Norge burde hatt et mediebilde som reflekterte dette bedre - som i Danmark og Sverige, bare for å ta noen nærliggende eksempler.
- Når man ser på Carl I. Hagen og Siv Jensens deltakelsesfrekvens i mediedebatten, er ikke det første som slår en at Norge mangler høylytte stemmer fra høyresiden?
- FrP har i mange år vært en ideologisk hybrid som har stått både til høyre og til venstre for Høyre - samtidig. De har for eksempel gått inn på sosialdemokratiske enemerker, og på områder som helse og justis er det jo ingen som slår FrPs krav om økte offentlige utgifter.
I tillegg mener Clemet at FrPs program er ekstremt sentralistisk, og at det offisielt statsskeptiske partiet på flere områder ønsker å gi staten enda større makt.
- Poenget er at det ikke hjelper om man har enkeltpolitikere som målbærer liberale synspunkter om man ikke har alliansepartnere i pressen. Og det mangler vi altså i Norge.
Markedsevangelium: Ifølge deres egne nettsider, er formålet til Civita å «arbeide for økt oppslutning om markedsøkonomien og dens betydning for velferd, frihet og demokrati».
- Det mangler da ikke på oppslutning om markedsøkonomien i verden i dag?
Clemet ler.
- Du har nok et poeng. Markedet er der jo.
Men om markedet og kapitalismen blomstrer, er det ikke nødvendigvis så populært blant dem som tar seg av snakkingen og skrivingen her i landet.
- Jeg tror det er et ønske i næringslivet om å få anerkjennelse som samfunnsbygger. Det blir sagt veldig mye negativt om næringslivet i de snakkende klasser. Hele mitt voksne, politiske liv, har det dominerende budskapet i offentligheten vært at staten er snill, mens det som er privat er slemt.
Det er sånne ting som tenner Kristin Clemet.
- Det irriterer vettet av meg når man reduserer liberale standpunkter til et økonomisk spørsmål. Som om alle liberale mennesker bare var opptatt av penger og materialisme, og ikke like mye av allmenndannelse, kultur eller det sivile samfunn!
Det irriterer henne minst like mye når folk på venstresiden snakker som om de var de eneste som er ansvarlige og moralske mennesker, mens andre tydeligvis ikke er i stand til å håndtere for mye frihet.
- Når SV er så sterkt imot friskoler fordi de mener at de rike, hvite og vellykkede ville flykte fra de offentlige skolene, slik at de fattige og fargede satt igjen med alle de dårlige lærerne: Mener Kristin Halvorsen at hun selv ville gjort det? Neppe. Hun ser på seg selv som et tenkende og moralsk menneske som ikke ville tatt barna under armen og løpt. Men hva er det som får henne til å tro at andre foreldre er mindre moralske enn henne selv, smeller Clemet.
- Du virker litt sår for det der med friskolene?
- Vi tapte den kampen i denne omgang. Men jeg har tenkt å leve lenge.
Da Clemet for ett år siden måtte gå av som utdannings- og forskningsminister, rykket SV inn, både i hennes departement og i Finansdepartementet. Sosialistene i SV er en av Clemets favorittskyteskiver, og når hun nå skal kjempe for økt oppslutning om markedsøkonomien, er et av poengene hennes nettopp at man finner SV-holdninger hos langt flere enn oppslutningen om partiet skulle tilsi.
- SV er jo imot det meste, fra NATO, via globaliseringen, og til markedet. De som er negative til markedet og som vil øke de statlige utgiftene, er i vårt land forbundet med noe godt, mens de som vil ha mindre stat og synes markedet fungerer, er ondskapens ambassadører, liksom. Svært mye av det den rødgrønne regjeringen foretar seg oser av mistillit til private løsninger, sier Clemet.
Slik hun ser det, er det flotte ordet «fellesskap» redusert til «stat» i Norge.
- Men jeg vet ikke egentlig hvorfor SV sitter i den regjeringen. Det er vanskelig å se hva som er deres program. Det eneste programmet kunnskapsministeren så langt har hatt, har vært å avvikle en del kunnskap i og om skolen.
Slagkraft: Skulle vi tro venstresideretorikken og kritikken av egoismen, individualismen og materialismen som dominerer i samfunnet i dag, virker det kanskje litt merkelig at høyresiden - i den grad høyresiden står for slike verdier - ikke har større oppslutning og større slagkraft.
Mye av skylda for at høyresiden har tapt mye av den offentlige debatten og valget, legger ideologen Clemet på høyresiden selv. Så lenge Berlinmuren sto, var det bare å peke på alternativet på den andre siden når man skulle argumentere for kapitalisme, fritt marked, frihet og demokrati. Etter murens fall har venstresidens mange tale- og skriveføre vært langt flinkere til å begrunne sine kapitalismekritiske standpunkter enn høyresiden har vært til å forsvare og forklare sine standpunkter.
- Vi har en ganske tydelig venstreside som dominerer den offentlige samtalen. De skriver bøker om at markedet er dumt og globaliseringen er fæl. Bent Sofus Tranøy, for eksempel, har jo utløst en haug med positive aviskommentarer og lederartikler med sin temmelig uvitenskapelige og unyanserte bok om markedet.
Men selv om den snakkende klassen måtte være aldri så kritisk til næringslivet og til markedslogikken, så går altså næringslivet og verdiskapingen så det suser.
- Det er jo et tegn på at argumentene deres ikke er all verden når man ser hvor liten gjennomslagskraft markedskritikerne har i praksis. Det tok bare tre uker fra SV flyttet inn i regjeringskontorene til de var moralsk og politisk konkurs. Nå er de kjøpt opp av embetsverket, og så viser det seg at det de har hevdet i 20 år i opposisjon ikke betyr noen verdens ting når det kommer til stykket, sier Clemet. Hun innrømmer at hun synes det er helt fint at Kristin Halvorsen ikke lykkes i å skape sitt sosialistiske Norge.
- Men samtidig blir jeg litt moralsk opprørt. Jeg mener de burde bedt om unnskyldning, og sagt at de ikke mente alt det de sa mens de var i opposisjon, ler Clemet.
Liberalkonservativ: I tillegg til å være en umåtelig populær person i all verdens styrer, råd og jobber - hun har en CV som kunne tatt pusten fra en blåhval - har hun stadig blitt kalt inn nettopp når man trenger skikkelig refleksjon og grunngiving av liberalkonservative standpunkter, som i Høyres programkomité.
- Hvordan ble du så god til å grunngi slike spørsmål?
- Jeg er ikke noe spesielt flink til å grunngi ..., bryter Clemet av og vrir seg brydd i stolen.
- Siden du stadig blir invitert til å sitte i programkomiteer, styrer og råd, må i hvert fall ganske mange mene at du er ganske flink?
- Det hadde nok vært mer rimelig om jeg hadde en humanistisk, samfunnsvitenskapelig eller idémessig bakgrunn. Men jeg har jo ikke det. Jeg er nøyaktig det de beskylder oss for å være: Jeg er en simpel blåruss. Verken mer eller mindre.
- Begynte du på NHH fordi du var så opptatt av bedriftsøkonomi?
Clemet må le igjen.
- Jeg gikk videre fra handelsgym til NHH fordi det gikk så greit å legge på 20 prosent moms. Jeg trodde NHH bare ville være en fortsettelse. Men jeg hadde verken hode eller interesse for alt som foregikk der, selv om jeg trivdes veldig godt.
Clemet kom seg gjennom NHH med et nødskrik. Planen var egentlig å studere mer. Men så kom livet og politikken og tok henne.
Selv om hun siden har tilbrakt det meste av sitt yrkesaktive liv i politikkrelaterte posisjoner, mener ikke Clemet at hennes fremste styrke er at hun har ekstraordinært store kunnskaper eller innsikter rundt prinsipiell politikk.
- Men jeg har engasjement. Og en verbal og resonnerende hjerne. Jeg veldig glad i å sortere argumenter og tenke gjennom hva jeg mener og hvorfor. Det finnes mange som er flinkere tenkere enn meg, men jeg er ganske flink til å administrere denne typen debatter, sier hun - og tenker seg om et lite øyeblikk.
- Men så hadde nok ganske mange av de største tenkerne blitt sittende bak skrivebordet og tenke - uten å få gjort så mye mer. Jeg får ting gjort også.
Engasjert oppvekst: Kristin Clemet vokste opp i et samfunnsengasjert og politisk interessert hjem. Mens Haakon Lie ble berømt og beryktet for måten han drev Arbeiderpartiet på, bygget generalsekretær Fridtjov Clemet opp Høyres partiorganisasjon på mildere, men minst like møysommelig vis.
- Jeg hadde ikke noen tung ideologisk oppvekst. Ingen av foreldrene mine hadde studert ved universitetet. Vi var en veldig alminnelig familie, sier Clemet.
Clemet ble født i 1957 og vokste opp i en tid da barn stemte som sine foreldre, en tid der man var delt i klare klasser, der arbeiderne per definisjon sluttet rekkene bak de røde fanene, mens arbeidsgiverne og de bedrestilte stemte blått.
- Denne forestillingen ble litt forklud-ret av at mine foreldre ikke passet inn i mønsteret. Riktig nok gikk faren min på kontor, men vi var ikke bedrestilt, bodde i blokk og var mer på østkanten enn på vestkanten. Vi hadde ikke spesielt mye penger. Og så var foreldrene mine veldig snille, og passet dårlig med bildet av de slemme som stemte Høyre.
Alt dette tvang den vordende Høyre-ideologen til å tenke desto grundigere gjennom hvor hun selv sto. Og hun gikk grundig til verks. Som tenåring leste Clemet seg gjennom alle partienes prinsippprogrammer for å finne sitt politiske jeg.
- Da jeg kom til de sosialistiske partiprogrammene, så jeg med et halvt øye at jeg ikke var sosialist. De gikk rett ut vinduet.
Arbeiderpartiet mislikte hun også sterkt.
- Jeg syntes den sosialdemokratiske likhetskulturen der alle skulle marsjere i takt, var fryktelig.
Det som derimot virket tiltrekkende på unge Clemet, var den liberalkonservative tanken om likeverd; retten til å være annerledes. Dermed meldte hun seg inn i Høyre. Da var hun 17 år, og hadde allerede vært sterkt politisk engasjert i et par år.
- Siden da har jeg bestemt meg for at om partiet skulle fatte et vedtak jeg måtte være uenig i i en flyplassak eller et veispørsmål, ha en dårlig leder eller dumme seg ut i en debatt, så holder jeg likevel fast ved disse verdiene og dette partiet.
På samme måte lar hun seg ikke dupere av å bli kalt både det ene og det andre av sine meningsmotstandere, fra «markedsliberalist», via «nyliberalist» og «født på solsiden», eller «med sølvskje i munnen» - alt dette grusomme karakteristikker sett fra venstresiden.
- Når folk ikke har flere argumenter, bruker de den typen merkelapper. Kaller man noen en «nyliberalist», trenger man liksom ikke å argumentere mer, for da er alt sagt. I sånne stunder må du vite hvor du står selv og hva som er din egen integritet. Og da står du veldig støtt. Da trenger du ikke bekymre deg for noe som helst.
- Absolutt ingen ting?
- Nei.
- Da er du et fritt menneske, da?
- Nettopp. Og akkurat det er målet. Å bli et fritt menneske som ikke lar seg dukke av slike ting.
Ikke langt fra stammen: Om hun selv vokste opp i et samfunnsengasjert hus, står neppe hennes eget hus tilbake i politisk interesse. Samboeren Michael Tetzschner er leder i Oslo Høyre, og der i gården går de engasjerte diskusjonene så høyt at selv praktikantene som har vært innom det Clemetske hjem har en tendens til å ende opp som brennende samfunnsengasjerte mennesker.
- Det viktigste er å appellere litt til folks samfunnsengasjement, få folk til å bry seg litt. Men hvor de lander politisk, må de finne ut av selv.
- Og barna dine, da? De blir vel gode Høyre-folk?
- Det er bare en av dem som er gammel nok til å ha stemt. Men han tror jeg stemte riktig.
Mannen som forteller blir nesten drømmende i blikket. Han tenker tilbake på den gang rundt 1990 da han via en venninne ble invitert på en av de berømte festene til Kristin Clemet & co i Oslo.
- Vi var sikkert 150-200 stykker som møtte opp på det som da var den nedlagte, tomme Vestbane-bygningen. Det var fremdeles lyst ute, men inne i det store rommet var det dunkelt. Vi fikk hvert vårt glass champagne og en rose i hånden.
Saken fortsetter under annonsen
Rosen var neppe sponset av Arbeiderpartiet. Blant gjestene på festen som så smått tok form på vestbanetomta, dominerte siviløkonomene. Her var etter alle sosioøkonomiske kjennemerker tett med Høyre-sympatisører som nå sto smokingkledde og kjolebehengte og nøt sin champagne til tonene fra et innleid kammermusikkensemble, mens serveringsdamene gikk rundt og sørget for at glassene aldri ble tomme for oppadstigende bobler.
Gjengen som arrangerte festen hadde møtt hverandre i studietiden i Bergen. Clemet studerte sammen med folk som Hans Geelmuyden og Jon Morten Melhus, og havnet etter det hun selv sier i en «ganske festlig gjeng». Selv ble hun generalsekretær for den første UKEN ved NHH, i 1980. 26 år seinere registrerer hun at Geelmuydens sønn Adrian er valgt til sjef for UKEN 2008.
Saken fortsetter under annonsen
- Skal si tiden går, sier Clemet med sin karakteristiske nesten-hese stemme.
- Jeg lurer på om det var en operaarie der, men er ikke helt sikker, sier han som fikk seg et festminne for livet den gang rundt 1990.
Saken fortsetter under annonsen
Inn strømmet stadig mer lys, som fra en omvendt soloppgang, helt til det mørke dekket var borte. Bak de store vinduene kunne festdeltakerne se flere titalls Amcar-biler stå parkert utenfor.
Gjestene ble geleidet ut og tok plass i bilene, før det bar i kolonne opp hele Norges paradegate Karl Johan, gjennom Bygdøy Allé og ut til Sjølyst, der den egentlige festen kunne ta til.
Saken fortsetter under annonsen
- Vi fikk servert treretters middag ved runde bord. Vi satt der og konverserte. Jeg husker jeg sølte sjokolademousse på borddamen min og følte meg ganske ung, sier vår mann på festen.
Mellom alle talene var det ulike pauseinnslag: En karateoppvisning, en oppvisning i standarddans, og - om ikke minnet spiller vår venn et puss, og har gjort festen enda mer legendarisk enn den egentlig var - en flammesluker.
Saken fortsetter under annonsen
- Det hele endte med dans og levende storbandmusikk. Alt var veldig voksent, men veldig festlig. Jeg mener å erindre at folk etter hvert var ganske fulle.
- Jeg har latt meg fortelle at dere hadde noen ganske spektakulære fester på begynnelsen av 90-tallet?
- Jeg håper da inderlig jeg har arrangert bra fester siden den gang, sier Kristin Clemet, og virker et lite øyeblikk nesten kokett fornærmet.
- Jeg er en veldig effektiv festskaper. Jeg vet veldig godt hva som skal til for å lage en god fest, slår hun fast.
Hun er sikker. Også her.
Populær dame: Kristin Clemets navn har en tendens til å dukke opp hver gang en ny toppjobb skal besettes i Norge. Nå har det riktig nok variert hvor populært det har framstått å være sjef i et parti som er berømt for å spise sine ledere, men Clemet har flere ganger vært et av navnene som er nevnt som ny leder i Høyre. Og bare den siste tiden er den tidligere arbeids- og administrasjonsministeren (1989-1990) og utdannings- og forskningsministeren (2001-2005), tippet som ny toppsjef i NRK og ny rektor ved BI.
Hun ble ingen av delene. I stedet tok hun over etter Terje Svabø som leder for Norges første liberale tankesmie: Civita.
- «Leder» høres egentlig litt pretensiøst ut, siden det ikke er veldig mye å lede her, sier Clemet og ser seg illustrerende rundt i Civitas uglamorøse møterom i Akersgata i Oslo. Utsikten til bakgården og baksiden av hovedstadens forretningsfasader er på ingen måte egnet til å fortape seg i. Den vil neppe forstyrre noen prinsipiell tankestrøm.
- Vi er tross alt i gründerfasen, og veldig stor kan ikke en norsk tenketank bli. Men jeg håper vi kan vise at vi har livets rett, og litt satser jeg jo på at vi kan vokse. Foreløpig bruker jeg mye av tiden på å planlegge det vi skal gjøre. Planlegge først, så gjennomføre.
Bak «Civita - Senter for næringsliv og samfunn AS», som er det fulle navnet, står tunge næringslivsinteresser som NHO, Rederiforbundet, Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon. I styret sitter, i tillegg til initiativtaker og NHO-sjef Finn Bergesen jr og Rederiforbundets Marianne Lie, tobakkskongen Johan H. Andresen jr og Umoe-grunnlegger Jens Ulltveit-Moe.
- Vi finansieres altså ikke av staten, men av private. Vi kan spørre bedrifter og enkeltpersoner som har penger til overs om de vil bli aksjonærer - selv om dette med aksjeselskap er ren teknikk. Dette dreier seg om gaver, ikke noe man får noen avkastning på.
- Hva skal egentlig norske næringsinteresser med en egen tankesmie?
- Jeg tror de fleste vil si at en tenketank er et positivt fenomen; at det er bra å ha miljøer som bidrar til den offentlige debatten på andre premisser enn de politiske partiene eller lobbyinteresser gjør.
Til alle som nå lurer på hva en tenketank - eller på norsk: en tankesmie - er, her er en kort innføring: Selv om det finnes over 3000 tankesmier på verdensbasis, finnes de knapt i Norge. Fenomenet er bare 40-50 år gammelt, og hadde sitt utspring i USA og Storbritannia, som i dag også har de største og mest kjente, som Brookings Institution og Hoover Institution. I Norge er Civita er den første, og, etter enkeltes mening, den eneste. Er man noe rausere med definisjonene, kan vi ta med Liberalt laboratorium og radikale Manifest.
- Vi er opptatt av ideer og prinsipper, vi tenker langsiktig og kan tidvis også være kontroversielle. Vårt bidrag i samfunnsdebatten ligger i pre-politikken; vi skal komme med våre innspill før vedtakene blir fattet. Vi skal være faglige og saklige, men har altså et tydelig liberalt ståsted, sier Clemet.
Liberal stemme: Akkurat dette med å heve den liberale stemmen i samfunnsdebatten er et viktig poeng for og med Clemet. For når hun tar ordet og priser markedet, kritiserer statlige løsninger og ønsker flere private, mener hun å være en sjelden fugl i den offentlige, norske samtalen, og derfor høyst nødvendig.
- Ingen norske allmennaviser står klart på den liberale siden. 75 prosent av norske journalister sympatiserer med Ap, SV eller RV. Vi lever med en monokultur innenfor presse, akademia og kulturliv der de aller fleste kritiske spørsmål stilles fra venstre. Mange oppfatter i Norge «samfunnskritikk» som det samme som «venstrekritikk», sier Clemet.
Da hun satt i regjering, fikk hun hele tiden venstrekritikk fra pressen: de borgerlige bevilget ikke nok statlige penger, de satte ned skattene for mye. Selv fikk Clemet noen tusen kritiske spørsmål om friskolene.
- Men så fikk vi en rødgrønn regjering, og skulle kanskje forvente at pressen begynte å stille kritiske spørsmål fra høyre. Men det skjer altså ikke. Tvert imot: de kritiske røstene i pressen synes ikke regjeringen er venstredreid nok. Øystein Djupedal har ikke fått ett eneste politisk kritisk spørsmål fra høyre rundt sin håndtering av friskolene. Hvorfor er det ingen som spør ham om det er bra for elevene at han gjør det så vanskelig å etablere friskoler? undrer Clemet.
Siden det norske folk grovt sett fordeler seg 50-50 langs den ideologiske høyre-venstre-aksen, mener Clemet Norge burde hatt et mediebilde som reflekterte dette bedre - som i Danmark og Sverige, bare for å ta noen nærliggende eksempler.
- Når man ser på Carl I. Hagen og Siv Jensens deltakelsesfrekvens i mediedebatten, er ikke det første som slår en at Norge mangler høylytte stemmer fra høyresiden?
- FrP har i mange år vært en ideologisk hybrid som har stått både til høyre og til venstre for Høyre - samtidig. De har for eksempel gått inn på sosialdemokratiske enemerker, og på områder som helse og justis er det jo ingen som slår FrPs krav om økte offentlige utgifter.
I tillegg mener Clemet at FrPs program er ekstremt sentralistisk, og at det offisielt statsskeptiske partiet på flere områder ønsker å gi staten enda større makt.
- Poenget er at det ikke hjelper om man har enkeltpolitikere som målbærer liberale synspunkter om man ikke har alliansepartnere i pressen. Og det mangler vi altså i Norge.
Markedsevangelium: Ifølge deres egne nettsider, er formålet til Civita å «arbeide for økt oppslutning om markedsøkonomien og dens betydning for velferd, frihet og demokrati».
- Det mangler da ikke på oppslutning om markedsøkonomien i verden i dag?
Clemet ler.
- Du har nok et poeng. Markedet er der jo.
Men om markedet og kapitalismen blomstrer, er det ikke nødvendigvis så populært blant dem som tar seg av snakkingen og skrivingen her i landet.
- Jeg tror det er et ønske i næringslivet om å få anerkjennelse som samfunnsbygger. Det blir sagt veldig mye negativt om næringslivet i de snakkende klasser. Hele mitt voksne, politiske liv, har det dominerende budskapet i offentligheten vært at staten er snill, mens det som er privat er slemt.
Det er sånne ting som tenner Kristin Clemet.
- Det irriterer vettet av meg når man reduserer liberale standpunkter til et økonomisk spørsmål. Som om alle liberale mennesker bare var opptatt av penger og materialisme, og ikke like mye av allmenndannelse, kultur eller det sivile samfunn!
Det irriterer henne minst like mye når folk på venstresiden snakker som om de var de eneste som er ansvarlige og moralske mennesker, mens andre tydeligvis ikke er i stand til å håndtere for mye frihet.
- Når SV er så sterkt imot friskoler fordi de mener at de rike, hvite og vellykkede ville flykte fra de offentlige skolene, slik at de fattige og fargede satt igjen med alle de dårlige lærerne: Mener Kristin Halvorsen at hun selv ville gjort det? Neppe. Hun ser på seg selv som et tenkende og moralsk menneske som ikke ville tatt barna under armen og løpt. Men hva er det som får henne til å tro at andre foreldre er mindre moralske enn henne selv, smeller Clemet.
- Du virker litt sår for det der med friskolene?
- Vi tapte den kampen i denne omgang. Men jeg har tenkt å leve lenge.
Da Clemet for ett år siden måtte gå av som utdannings- og forskningsminister, rykket SV inn, både i hennes departement og i Finansdepartementet. Sosialistene i SV er en av Clemets favorittskyteskiver, og når hun nå skal kjempe for økt oppslutning om markedsøkonomien, er et av poengene hennes nettopp at man finner SV-holdninger hos langt flere enn oppslutningen om partiet skulle tilsi.
- SV er jo imot det meste, fra NATO, via globaliseringen, og til markedet. De som er negative til markedet og som vil øke de statlige utgiftene, er i vårt land forbundet med noe godt, mens de som vil ha mindre stat og synes markedet fungerer, er ondskapens ambassadører, liksom. Svært mye av det den rødgrønne regjeringen foretar seg oser av mistillit til private løsninger, sier Clemet.
Slik hun ser det, er det flotte ordet «fellesskap» redusert til «stat» i Norge.
- Men jeg vet ikke egentlig hvorfor SV sitter i den regjeringen. Det er vanskelig å se hva som er deres program. Det eneste programmet kunnskapsministeren så langt har hatt, har vært å avvikle en del kunnskap i og om skolen.
Slagkraft: Skulle vi tro venstresideretorikken og kritikken av egoismen, individualismen og materialismen som dominerer i samfunnet i dag, virker det kanskje litt merkelig at høyresiden - i den grad høyresiden står for slike verdier - ikke har større oppslutning og større slagkraft.
Mye av skylda for at høyresiden har tapt mye av den offentlige debatten og valget, legger ideologen Clemet på høyresiden selv. Så lenge Berlinmuren sto, var det bare å peke på alternativet på den andre siden når man skulle argumentere for kapitalisme, fritt marked, frihet og demokrati. Etter murens fall har venstresidens mange tale- og skriveføre vært langt flinkere til å begrunne sine kapitalismekritiske standpunkter enn høyresiden har vært til å forsvare og forklare sine standpunkter.
- Vi har en ganske tydelig venstreside som dominerer den offentlige samtalen. De skriver bøker om at markedet er dumt og globaliseringen er fæl. Bent Sofus Tranøy, for eksempel, har jo utløst en haug med positive aviskommentarer og lederartikler med sin temmelig uvitenskapelige og unyanserte bok om markedet.
Men selv om den snakkende klassen måtte være aldri så kritisk til næringslivet og til markedslogikken, så går altså næringslivet og verdiskapingen så det suser.
- Det er jo et tegn på at argumentene deres ikke er all verden når man ser hvor liten gjennomslagskraft markedskritikerne har i praksis. Det tok bare tre uker fra SV flyttet inn i regjeringskontorene til de var moralsk og politisk konkurs. Nå er de kjøpt opp av embetsverket, og så viser det seg at det de har hevdet i 20 år i opposisjon ikke betyr noen verdens ting når det kommer til stykket, sier Clemet. Hun innrømmer at hun synes det er helt fint at Kristin Halvorsen ikke lykkes i å skape sitt sosialistiske Norge.
- Men samtidig blir jeg litt moralsk opprørt. Jeg mener de burde bedt om unnskyldning, og sagt at de ikke mente alt det de sa mens de var i opposisjon, ler Clemet.
Liberalkonservativ: I tillegg til å være en umåtelig populær person i all verdens styrer, råd og jobber - hun har en CV som kunne tatt pusten fra en blåhval - har hun stadig blitt kalt inn nettopp når man trenger skikkelig refleksjon og grunngiving av liberalkonservative standpunkter, som i Høyres programkomité.
- Hvordan ble du så god til å grunngi slike spørsmål?
- Jeg er ikke noe spesielt flink til å grunngi ..., bryter Clemet av og vrir seg brydd i stolen.
- Siden du stadig blir invitert til å sitte i programkomiteer, styrer og råd, må i hvert fall ganske mange mene at du er ganske flink?
- Det hadde nok vært mer rimelig om jeg hadde en humanistisk, samfunnsvitenskapelig eller idémessig bakgrunn. Men jeg har jo ikke det. Jeg er nøyaktig det de beskylder oss for å være: Jeg er en simpel blåruss. Verken mer eller mindre.
- Begynte du på NHH fordi du var så opptatt av bedriftsøkonomi?
Clemet må le igjen.
- Jeg gikk videre fra handelsgym til NHH fordi det gikk så greit å legge på 20 prosent moms. Jeg trodde NHH bare ville være en fortsettelse. Men jeg hadde verken hode eller interesse for alt som foregikk der, selv om jeg trivdes veldig godt.
Clemet kom seg gjennom NHH med et nødskrik. Planen var egentlig å studere mer. Men så kom livet og politikken og tok henne.
Selv om hun siden har tilbrakt det meste av sitt yrkesaktive liv i politikkrelaterte posisjoner, mener ikke Clemet at hennes fremste styrke er at hun har ekstraordinært store kunnskaper eller innsikter rundt prinsipiell politikk.
- Men jeg har engasjement. Og en verbal og resonnerende hjerne. Jeg veldig glad i å sortere argumenter og tenke gjennom hva jeg mener og hvorfor. Det finnes mange som er flinkere tenkere enn meg, men jeg er ganske flink til å administrere denne typen debatter, sier hun - og tenker seg om et lite øyeblikk.
- Men så hadde nok ganske mange av de største tenkerne blitt sittende bak skrivebordet og tenke - uten å få gjort så mye mer. Jeg får ting gjort også.
Engasjert oppvekst: Kristin Clemet vokste opp i et samfunnsengasjert og politisk interessert hjem. Mens Haakon Lie ble berømt og beryktet for måten han drev Arbeiderpartiet på, bygget generalsekretær Fridtjov Clemet opp Høyres partiorganisasjon på mildere, men minst like møysommelig vis.
- Jeg hadde ikke noen tung ideologisk oppvekst. Ingen av foreldrene mine hadde studert ved universitetet. Vi var en veldig alminnelig familie, sier Clemet.
Clemet ble født i 1957 og vokste opp i en tid da barn stemte som sine foreldre, en tid der man var delt i klare klasser, der arbeiderne per definisjon sluttet rekkene bak de røde fanene, mens arbeidsgiverne og de bedrestilte stemte blått.
- Denne forestillingen ble litt forklud-ret av at mine foreldre ikke passet inn i mønsteret. Riktig nok gikk faren min på kontor, men vi var ikke bedrestilt, bodde i blokk og var mer på østkanten enn på vestkanten. Vi hadde ikke spesielt mye penger. Og så var foreldrene mine veldig snille, og passet dårlig med bildet av de slemme som stemte Høyre.
Alt dette tvang den vordende Høyre-ideologen til å tenke desto grundigere gjennom hvor hun selv sto. Og hun gikk grundig til verks. Som tenåring leste Clemet seg gjennom alle partienes prinsippprogrammer for å finne sitt politiske jeg.
- Da jeg kom til de sosialistiske partiprogrammene, så jeg med et halvt øye at jeg ikke var sosialist. De gikk rett ut vinduet.
Arbeiderpartiet mislikte hun også sterkt.
- Jeg syntes den sosialdemokratiske likhetskulturen der alle skulle marsjere i takt, var fryktelig.
Det som derimot virket tiltrekkende på unge Clemet, var den liberalkonservative tanken om likeverd; retten til å være annerledes. Dermed meldte hun seg inn i Høyre. Da var hun 17 år, og hadde allerede vært sterkt politisk engasjert i et par år.
- Siden da har jeg bestemt meg for at om partiet skulle fatte et vedtak jeg måtte være uenig i i en flyplassak eller et veispørsmål, ha en dårlig leder eller dumme seg ut i en debatt, så holder jeg likevel fast ved disse verdiene og dette partiet.
På samme måte lar hun seg ikke dupere av å bli kalt både det ene og det andre av sine meningsmotstandere, fra «markedsliberalist», via «nyliberalist» og «født på solsiden», eller «med sølvskje i munnen» - alt dette grusomme karakteristikker sett fra venstresiden.
- Når folk ikke har flere argumenter, bruker de den typen merkelapper. Kaller man noen en «nyliberalist», trenger man liksom ikke å argumentere mer, for da er alt sagt. I sånne stunder må du vite hvor du står selv og hva som er din egen integritet. Og da står du veldig støtt. Da trenger du ikke bekymre deg for noe som helst.
- Absolutt ingen ting?
- Nei.
- Da er du et fritt menneske, da?
- Nettopp. Og akkurat det er målet. Å bli et fritt menneske som ikke lar seg dukke av slike ting.
Ikke langt fra stammen: Om hun selv vokste opp i et samfunnsengasjert hus, står neppe hennes eget hus tilbake i politisk interesse. Samboeren Michael Tetzschner er leder i Oslo Høyre, og der i gården går de engasjerte diskusjonene så høyt at selv praktikantene som har vært innom det Clemetske hjem har en tendens til å ende opp som brennende samfunnsengasjerte mennesker.
- Det viktigste er å appellere litt til folks samfunnsengasjement, få folk til å bry seg litt. Men hvor de lander politisk, må de finne ut av selv.
- Og barna dine, da? De blir vel gode Høyre-folk?
- Det er bare en av dem som er gammel nok til å ha stemt. Men han tror jeg stemte riktig.
