Status: Den ultimate spaserturen

Problemet er bare at en slik tur, og da snakker vi om selve spaserturen, vil ta om lag tre uker. Pluss reise til og fra Nepal. Pluss buss eller jeep-tur fra hovedstaden Katmandu til Dumre, selve startpunktet for den ultimate spasertur. Med andre ord; de akutte problemene, de som må løses fort, og helst i går, passer nok ikke som mental bagasje mellom Himalayas snødekte topper. Men de mer eksistensielle problemstillingene, de om langsiktige valg her i livet, vil for de fleste ha godt av en «pilegrimstur» i hindu-buddhistisk landskap.

DAGSMARSJER

For det var slik det begynte. «Trekking», som det heter på disse kanter når man tar beina fatt og bagasjen på ryggen, startet i sin moderne form som lange, meditative vandringer i dette virkelighetens «Shangri La». Selve ordet har sin opprinnelse i det afrikaanse ordet trek, et ord som boerne brukte for å beskrive sine egne lange reiser med oksekjerrer på leting etter et nytt hjem i det sørlige Afrika. I Nepal kan du glemme både okser og kjerrer. Det er kun til fots du kommer frem. Og avstandene regnes ikke i kilometer, men i dagsmarsjer.

Selvsagt finnes det noen veier, en «highway» som kommer inn fra India i sør og slynger seg nordover skogkledde åser på godt over 2000 meters høyde. En annen går i retningen øst-vest i den midtre delen av landet, fra Katmandu til Pokhara - byen som ligger nærmest trekking-rutene i Annapurna-massivet. Selv om vi her snakker om hovedveier, er de smale og svingete, og gir på en måte en forsmak på hva som venter utenfor allfarvei. Det tar tid å flytte på seg i et slikt land, og tålmodighet er et nøkkelord selv for den travleste. Men gevinsten, når du kommer ut på stiene, er en spasertur du kan snakke om i årevis.

5000 METER

Selv om et Annapurna-trek ikke i utgangspunktet har en religiøs forankring, for andre enn hinduistiske hellige menn - saduer - som årvisst besøker helligdommer i dette området, er det vanskelig ikke å bli grepet av landskapets storhet. Både Nepals hinduer og buddhister ser på disse fjellene som hellige. Mount Everest heter på nepali Sagarmatha, og betyr «vår mor». Og selv om formen er god, og været førsteklasses, er det ikke av veien med litt hjelp fra høyere makter når man søker naturopplevelser på 5000 meters høyde.

Kort fortalt starter et Annapurna-trek normalt i Dumre, midtveis mellom Katmandu og Pokhara. På veien nordover til Muktinath, en hinduhelligdom ikke så langt fra den tibetanske grensen, står flere av verdens høyeste og vakreste fjell som bautaer langs ruten. Den vakreste og mest fotograferte er Macchapuccare (6994 meter) med sin karakteristiske form som sporen på en fisk. Den mektigste er Annapurna i (8091 meter), uten at det dermed er sagt at de andre Annapurnaene, II, III og IV er særlig mindre imponerende.

THORONG LA

Alle toppene i Annapurna-massivet er populære blant dem som er enda sprekere en trekkerne - fjellklatrerne. Men det kan absolutt være dramatisk nok for en kontorrotte å komme seg over passet ved Thorong La. Det ligger på 5416 meters høyde, og er i godt vær et definitivt høydepunkt på en tre ukers tur. Ved Thorong La er du vel halvveis, og dersom du ikke plages av høydesyke, magesyke, gnagsår eller solbrenthet, er det bare å ta inn alt du føler. For nærmere himmelen kommer du neppe. Og på andre siden – på østsiden av passet, etter Muktinath, kommer du inn på «the trekkers highway» - Nepals mest velbruke sti - nest etter ruten inn til Everest Base Camp lenger øst i Nepal.

Det som et Annapurna-trek har som ikke en tur til Everest Base Camp byr på, er variasjonen i landskapet, folketomheten - det er langt mellom landsbyene, og utsikten til et stort antall av verdens høyeste fjell. Riktignok ikke det høyeste, men dersom du i tillegg til naturopplevelsen, og kicket av å komme så høyt, er opptatt av å ha gjort et klassisk trek, ikke bare en prolog til en klatretur, er Annapurna et uangripelig valg.

Slike naturopplevelser hadde vært umulig uten pionérene, for fortsatt er Nepal et nokså utilgjengelig land. Særlig i disse dager, knapt ett år etter at hele den nepalske kongefamilien, med kongen som reinkarnasjonen av visdomsguden Vishnu, ble brutalt myrdet av en gal kronprins med narkoproblemer og kjærlighetssorg. Den maoistiske geriljaen har utnyttet landets politiske og konstitusjonelle kaos, og sånn sett er det all grunn til å vurdere hvorvidt Nepal er trygt akkurat nå. Men for den som vil det nok, er april og mai perfekte måneder, værmessig, for en tur til fjells.

BORIS OF KATMANDU

Men tilbake til pionerene, de som på 1950- og 60-tallet overtalte gudekongen, først Kong Mahendra, og senere hans sønn, den drepte Kong Birendra, til å åpne deler av landet for utenlandsk turisme og påvirkning. Den første europeer som virkelig så Nepals kommersielle potensial var en russisk eventyrer, kulturentreprenør og hotellvert: Boris Lissanevitsj, verdenskjent som Boris of Katmandu. Han var fikseren som ordnet alt for alle, fjellklatrerne Sir Edmund Hillary og Tenzing Norgay Sherpa, eventyreren og geologen Toni Hagen, og alle zoologene, historikerne, storviltjegerne, forfatterne og journalistene som etter hvert kom til det nyoppdagede «Drømmelandet i Himalaya». Boris var med sitt tidvis svært gode forhold til kongehuset landets suverene vert, ikke minst i forbindelse med dronning Elizabeths besøk i landet i 1961. Han fikset 368 elefanter til en storstilt parade, tusen champagneglass, og passet på at dronningen fikk et glimt både av snøfjellene og en fullvoksen tiger.

Men den som gjorde trekking økonomisk profitabelt, også for landet, var en av Boris’ mange venner. Ikke uventet en offiser i den britiske hæren. Selv om ikke Nepal noen gang har vært kolonialisert hadde britene et godt overblikk over landet, og Jimmy Roberts hadde beskjed fra dronningen om å lære seg alt om Nepal. Det gjorde han. Han lærte seg flere av landets mange språk, han ble kulturekspert, hadde detaljkunnskaper om geografi og topografi. Han brukte all sin tid på å samle opplysninger, klatre i fjellene, kartlegge transportrutene, og i 1965 grunnla han Mountain Travel, landets første trekkingbyrå.

I dag er det hundrevis av trekkingbyråer i Nepal. Mountain Travel eksisterer fortsatt, og det er bare de med misforstått stolthet som forsøker seg i Himalayas fjell uten å ha konsultert ekspertene først.

EKSPERTER

For det er ikke noe nederlag, eller kulturpolitisk problematisk, å leie bærere når målet er Annapurna-massivet. Du må gjerne tro godt om deg selv, din egen lungekapasitet og fysiske styrke, men sekken på 40 kilo eller mer blir garantert tung allerede første dagen. Motbakkene er mange og lange, og du kan ikke konkurrere med sherpaene, eller noen av de andre nepalske etniske gruppene, når det gjelder oksygenopptak og styrke. Og heller ikke i kulturkunnskap. Bruk dem for det de er verd. De vet alt om fjellene, alt om den avskyelige snømannen Yeti, alt om yako-ullens fortreffelighet, og siste nytt om mobildekningen i de mest uveisomme strøk. I tillegg snakker de engelsk, og de med noen år på baken har garantert vært til fjells, virkelig til fjells - på toppen av Everest eller Annapurna eller begge steder, kanskje til og med flere ganger. Da i selskap med klatrere i verdensklassen.

Og får du dem på gli når middagen koker over bålet etter dagens marsj, så har de mang en historie å by på om de store gutta. Hillary, Bonnington og Messner. De kom alle til Nepal som naturelskere, og er i dag oppriktig bekymret over at Nepal forsøples. Utallige klatreekspedisjoner og en halv million trekkere i året setter sine spor. Det er lenge siden det var kontroversielt å si at turismen er i ferd med å ta livet av Nepal. Det gir riktignok penger i kassen, men fjellene har fått mer enn de kan tåle. Husk det mens du nyter utsikten.