Status - 1001 tepper
De ligger der og oser av luksus, proppfulle av gull- og silketråder. Og selvfølgelig tusener på tusener av doble, triple og Gud vet hva for slags knuter.
Jo da. Han har fått det til her i verden. Og er opptatt av at det skal synes.
Jauaren og Rolexen er han trygg på. Matisse, van Gogh og Zorn også. Og teppene vel, de er persiske.
De taler sitt eget språk.
PAZYRYK
Sant nok. Problemet er bare at de taler et språk de færreste forstår. Derfor blir det gjerne pris, antall knuter og hvor vidt de er knyttet i silke eller noe annet som blir avgjørende for hvor «fine» de er. Teppehandler Eva Rødseth i Oslo kan fortelle om kunder som faller pladask for et teppe, men ombestemmer seg straks de får høre prisen.
- Ofte er det ikke dyrt nok, sier hun. Og tillegger et stillferdig fnys:
- Det er jo idiotisk.
Det kan hun si, men å handle tepper er bortimot umulig hvis man ikke har peiling. Da er man nemlig svært ofte prisgitt en teppeselger som tilsynelatende kan sitt fag, men like gjerne kan være en lurendreier som utnytter sin kundes manglende kunnskap. Alternativet er selvfølgelig å stupe ned i teppenes kaotiske verden for å lære. Det tar tid, men kan definitivt bli en opplevelse. For den orientalske teppekunsten er like mystisk og spennende som historiene fra 1001 natt.
Når og hvor - det begynte er det ingen som vet med sikkerhet. Men ved hjelp av gamle tekster har man gjettet seg frem til at teppekunsten var kjent lenge før Kristi fødsel. Den greske historieskriver og feltherre Xenofon kriget mot perserne i 401 f.Kr. Han forteller at perserne «pleier å ligge på myke tepper» det later altså til at både sengekulturen og teppekunsten stammer fra det tidligere Persia nå Iran. Men vi vet lite om hvordan de første teppene ble fremstilt. Kanskje var det bare noen ulltjafser knyttet inn i et vevet tøy? En genial erstatning til saueskinnet som ble både tungt og uhåndterlig når det ble utsatt for sol og fuktighet, i så fall.
Eksakt hvor og når det orientalske knytteteppet ble til vet vi ikke, selv om verdens eldste Pazyryk - ble funnet i en 2500 år gammel høvdinggrav i Sibir i 1949. Mønsteret avslører at teppet trolig er persisk og at det må ha ligget en lang utviklingsperiode forut for et så avansert kunstverk.
ARDEBIL
Takket være den nye, påtvungne religionen i Vest-Asia cirka 700 e. Kr. Islam skjøt teppekunsten fart. For ritualet krevde fem bønner daglig i knestående stilling på et rent underlag: bønneteppet ble til. Og etter hvert som religionen spredte seg ble det bygget moskéer som ble utsmykket med de mest praktfulle tepper. Etter hvert begynte man også å bruke tepper til utsmykking av sine hjem - uansett om det var slott, hytter eller telt. Hver familie skaffet seg sin egen vevstol og kvinner og barn lærte seg vevekunsten. Tepper ble tilvirket i enormt tempo, med stor teknisk dyktighet og all verdens fantasi. I og med at moskéenes tepper ble betraktet som religiøse rekvisitter ble de behandlet med stor respekt. En respekt som smittet over til hjemmets tepper og gjorde dem til verdifulle statussymboler.
Men så ble Persia rammet av krig og okkupasjon. Landet ble plyndret av Djengis Khan, Timur Lenk og en drøss av ulike folkegrupper. Det hemmet ikke bare Persias teppeproduksjon det bidro til å spre teppekunsten for alle vinder.
De første orientalske teppene som ankom Europa var eksempelvis av tyrkisk opprinnelse. Enkle husflidarbeider sammenlignet med de persiske forbildene, men de gjorde likevel suksess i Venezias palasser på 1300-tallet. De persiske teppene kom så smått på 1600-tallet da solkongen sjah Abbas regjerte i Persia. Han hadde stor sans for teppekunsten, kanskje etter sin far Shah Tahmasp som fikk laget det berømte Ardebilteppet som nå henger i Victoria and Albert Museum i London, og anses som et av verdens vakreste. Sønnen ønsket å forsyne Persias statlige palasser og moskéer med verdige tepper. Han innkalte de dyktigste veverne og etablerte kongelige verksteder som laget tepper man aldri før hadde sett maken til. Sjahens sendebud hadde ofte med seg tepper til europeiske hoff som gaver, men det fåtall persiske tepper som fant veien til Europa på den tiden forble i kongelige kretser.
HJERTEBANK
Først på slutten av 1880 fikk europeere flest øye på de orientalske perlene, og siden har populariteten bare økt. Men svært få europeere har kunnskap om teppekunsten. De fleste orientalske knyttetepper omtales som «persiske» og vi tror de er «finere» jo mer silke og jo flere knuter de har. Og selvfølgelig - jo dyrere de er.
Faktum er at orientalske tepper like gjerne kan være fra Tyrkia, Kaukasia, Turkmenistan, Afghanistan - eller et helt annet sted. Og et tyrkisk ushak kan være like «fint» som et persisk saruk, et kaukasisk shirwan eller et turkmensk bokhara. På samme måte som et teppe i ull kan være vel så «fint» som et teppe i silke. Problemet med teppekunsten er at vi, i motsetning til de fleste andre kunstformer, ikke har noen «trygge» navn å forholde oss til. For et teppes navn er ofte tilfeldig - noen har navn etter familien eller landsbyen der de er tilvirket, andre etter byen de er fraktet fra. Bokhara er eksempelvis navnet på en jernbanestasjon i Russiske Sentral-Asia. Vi har også betegnelser som viser til teppets opprinnelige bruksområde eller til spesielle mønstre. Og antall knuter?
- Å bedømme et teppe etter antall knuter er som å bedømme musikk etter antall noter, hevder Eva Rødseth.
- Tepper er en intellektuell sak. Det finnes ingen fasit å forholde seg til. Man må rett og slett ha kunstnerisk sans. Folk som snobber med tepper er på tynn is det er lett å drite seg ut. I og med at teppekunsten er anonym krever den en viss innsikt hos kjøperne, konstaterer teppesamler, teppekjenner, teppeentusiast, reiserådgiver og journalist Jens A. Riisnæs. Som selv har liten sans for silke, snirklemønster og rokokkostil:
- Slike tepper ble laget for å selges. Mønstrene var bestemt på forhånd og teppene ble ofte masseprodusert i byer og landsbyer. Kunstnerisk uekte, fnyser han og fortsetter:
- Nomadeteppene var derimot ikke myntet på salg, men ble til som medgift mellom familier og til bruk i dagliglivet. Nomadene laget mønster etter hukommelsen og etter sine egne sinnsstemninger disse teppene er ekte kunstverk! Men dessverre raskt forsvinnende i og med at nomadekulturen er i ferd med å bli borte.
Det koker altså ned til egen smak, kunstnerisk sans og øye for kvalitet?
- Kjøp et teppe du liker. Til den prisen du kan betale, oppsummerer Rødseth. Og viser meg et silketeppe fra Ispahan med tusenvis av knuter og masse mønster fra 1920. Pris: 95000. Og et enkelt, sydpersisk et i ull fra i fjor: Pris: 15000.
Det siste gir meg hjertebank.
- Da er det det du skal ha, fastslår hun.
For Eva Rødseth skjønner teppenes språk.
Jo da. Han har fått det til her i verden. Og er opptatt av at det skal synes.
Jauaren og Rolexen er han trygg på. Matisse, van Gogh og Zorn også. Og teppene vel, de er persiske.
De taler sitt eget språk.
Saken fortsetter under annonsen
PAZYRYK
Sant nok. Problemet er bare at de taler et språk de færreste forstår. Derfor blir det gjerne pris, antall knuter og hvor vidt de er knyttet i silke eller noe annet som blir avgjørende for hvor «fine» de er. Teppehandler Eva Rødseth i Oslo kan fortelle om kunder som faller pladask for et teppe, men ombestemmer seg straks de får høre prisen.
- Ofte er det ikke dyrt nok, sier hun. Og tillegger et stillferdig fnys:
Saken fortsetter under annonsen
Det kan hun si, men å handle tepper er bortimot umulig hvis man ikke har peiling. Da er man nemlig svært ofte prisgitt en teppeselger som tilsynelatende kan sitt fag, men like gjerne kan være en lurendreier som utnytter sin kundes manglende kunnskap. Alternativet er selvfølgelig å stupe ned i teppenes kaotiske verden for å lære. Det tar tid, men kan definitivt bli en opplevelse. For den orientalske teppekunsten er like mystisk og spennende som historiene fra 1001 natt.
Når og hvor - det begynte er det ingen som vet med sikkerhet. Men ved hjelp av gamle tekster har man gjettet seg frem til at teppekunsten var kjent lenge før Kristi fødsel. Den greske historieskriver og feltherre Xenofon kriget mot perserne i 401 f.Kr. Han forteller at perserne «pleier å ligge på myke tepper» det later altså til at både sengekulturen og teppekunsten stammer fra det tidligere Persia nå Iran. Men vi vet lite om hvordan de første teppene ble fremstilt. Kanskje var det bare noen ulltjafser knyttet inn i et vevet tøy? En genial erstatning til saueskinnet som ble både tungt og uhåndterlig når det ble utsatt for sol og fuktighet, i så fall.
Eksakt hvor og når det orientalske knytteteppet ble til vet vi ikke, selv om verdens eldste Pazyryk - ble funnet i en 2500 år gammel høvdinggrav i Sibir i 1949. Mønsteret avslører at teppet trolig er persisk og at det må ha ligget en lang utviklingsperiode forut for et så avansert kunstverk.
Saken fortsetter under annonsen
ARDEBIL
Takket være den nye, påtvungne religionen i Vest-Asia cirka 700 e. Kr. Islam skjøt teppekunsten fart. For ritualet krevde fem bønner daglig i knestående stilling på et rent underlag: bønneteppet ble til. Og etter hvert som religionen spredte seg ble det bygget moskéer som ble utsmykket med de mest praktfulle tepper. Etter hvert begynte man også å bruke tepper til utsmykking av sine hjem - uansett om det var slott, hytter eller telt. Hver familie skaffet seg sin egen vevstol og kvinner og barn lærte seg vevekunsten. Tepper ble tilvirket i enormt tempo, med stor teknisk dyktighet og all verdens fantasi. I og med at moskéenes tepper ble betraktet som religiøse rekvisitter ble de behandlet med stor respekt. En respekt som smittet over til hjemmets tepper og gjorde dem til verdifulle statussymboler.
Men så ble Persia rammet av krig og okkupasjon. Landet ble plyndret av Djengis Khan, Timur Lenk og en drøss av ulike folkegrupper. Det hemmet ikke bare Persias teppeproduksjon det bidro til å spre teppekunsten for alle vinder.
Saken fortsetter under annonsen
HJERTEBANK
Først på slutten av 1880 fikk europeere flest øye på de orientalske perlene, og siden har populariteten bare økt. Men svært få europeere har kunnskap om teppekunsten. De fleste orientalske knyttetepper omtales som «persiske» og vi tror de er «finere» jo mer silke og jo flere knuter de har. Og selvfølgelig - jo dyrere de er.
Faktum er at orientalske tepper like gjerne kan være fra Tyrkia, Kaukasia, Turkmenistan, Afghanistan - eller et helt annet sted. Og et tyrkisk ushak kan være like «fint» som et persisk saruk, et kaukasisk shirwan eller et turkmensk bokhara. På samme måte som et teppe i ull kan være vel så «fint» som et teppe i silke. Problemet med teppekunsten er at vi, i motsetning til de fleste andre kunstformer, ikke har noen «trygge» navn å forholde oss til. For et teppes navn er ofte tilfeldig - noen har navn etter familien eller landsbyen der de er tilvirket, andre etter byen de er fraktet fra. Bokhara er eksempelvis navnet på en jernbanestasjon i Russiske Sentral-Asia. Vi har også betegnelser som viser til teppets opprinnelige bruksområde eller til spesielle mønstre. Og antall knuter?
Saken fortsetter under annonsen
- Å bedømme et teppe etter antall knuter er som å bedømme musikk etter antall noter, hevder Eva Rødseth.
- Tepper er en intellektuell sak. Det finnes ingen fasit å forholde seg til. Man må rett og slett ha kunstnerisk sans. Folk som snobber med tepper er på tynn is det er lett å drite seg ut. I og med at teppekunsten er anonym krever den en viss innsikt hos kjøperne, konstaterer teppesamler, teppekjenner, teppeentusiast, reiserådgiver og journalist Jens A. Riisnæs. Som selv har liten sans for silke, snirklemønster og rokokkostil:
- Slike tepper ble laget for å selges. Mønstrene var bestemt på forhånd og teppene ble ofte masseprodusert i byer og landsbyer. Kunstnerisk uekte, fnyser han og fortsetter:
- Nomadeteppene var derimot ikke myntet på salg, men ble til som medgift mellom familier og til bruk i dagliglivet. Nomadene laget mønster etter hukommelsen og etter sine egne sinnsstemninger disse teppene er ekte kunstverk! Men dessverre raskt forsvinnende i og med at nomadekulturen er i ferd med å bli borte.
Det koker altså ned til egen smak, kunstnerisk sans og øye for kvalitet?
- Kjøp et teppe du liker. Til den prisen du kan betale, oppsummerer Rødseth. Og viser meg et silketeppe fra Ispahan med tusenvis av knuter og masse mønster fra 1920. Pris: 95000. Og et enkelt, sydpersisk et i ull fra i fjor: Pris: 15000.
Det siste gir meg hjertebank.
- Da er det det du skal ha, fastslår hun.
For Eva Rødseth skjønner teppenes språk.
