Snobber nedover

Det vanligste er å klatre oppover på karrierestigen - både lønns- og prestisjemessig. Men stadig flere tar et oppgjør med seg selv, karrierejaget og spør seg om de egentlig trenger alle pengene de tjener og om de har et meningsfylt arbeid. De velger den motsatte veien, og går frivillig ned flere hundre tusen i årslønn, forlater prestisjefylte jobber og risikerer anseelsen for å kunne se seg selv og sine barn i øynene.
Det finnes eksempler på at siviløkonomer blir sykepleiere, advokater blir nødhjelpsarbeidere og leger blir kunst- og musikkstudenter. Trolig er det ikke tilfeldig at flere velger å jobbe i mer idealistiske og humanistiske organisasjoner og foreninger når de bytter karriere. Men hvem er disse menneskene? Er de rene idealister, mennesker med altfor mange penger og for store hus som vil bøte på dårlig samvittighet, eller er de mennesker som følger sitt hjerte - også i arbeidslivet?
- Den viktigste forklaringen på at folk klatrer nedover er nok at det moderne arbeidslivet er såpass hektisk og stiller såpass sterke krav at mange føler at de får nok og møter veggen, sier arbeidslivsforsker Robert Salomon. - Egentlig burde vi ha mange flere mekanismer som oppfordret folk til å klatre nedover i tide. Det burde være sosialt akseptabelt, sier han.
Ikke alle som har byttet fra seg fin tittel og stor lønningspose ønsker å snakke med Økonomisk Rapport om hvorfor de forlot en prestisjejobb og fulgte sitt hjerte til blant annet veldedige organisasjoner. Flere har møtt negative reaksjoner fra venner og familie som spør om jobbskiftet er en slags pensjonering. En mann som tok steget fra næringslivet til en humanitær organisasjon, sier at han frykter at hans valg skal bli brukt mot ham senere dersom han ønsker seg tilbake til den bransjen han kom fra.

MENINGSFYLT ARBEIDSLIV

Informasjonskonsulent i Frelsesarmeen, Trude Totland, har tidligere arbeidet med forskning, kultur og utdanning før hennes innstilling til egen deltakelse i arbeidslivet forandret seg. Hun ville ha et meningsfylt arbeid der hun kunne gjøre noe for andre. For fem år siden falt valget på Frelsesarmeen.
- Tidligere tenkte også jeg at det skulle «gå oppover» i yrkeskarrieren. Man hadde jo lært at man skulle bli til noe. Utviklingsoptimismen rådet, både lønnsmessig og prestisjemessig ble det ventet at man beveget seg oppover, sier Totland fra 6. etasje i Frelsesarmeens hovedkontor i Oslo sentrum. Hun sier at hun er født på solsiden og har hatt det godt i livet, også materielt. Hun er utdannet fra Universitetet i Oslo med hovedfag i medievitenskap. En dag var det nok. Hun hadde alt hun trengte og satte spørsmålstegn ved det materielle jaget i samfunnet. Et stort hus betyr ikke noe for lykken eller hvordan folk ser på deg. I lengden må man ha et arbeid som er givende.
- Jeg søkte etter noe annet. Jeg ville ha et meningsfylt arbeid, sier Trude Totland. - Her i Frelsesarmeen møter folk oss med høy tillit. Folks blikk på oss gjør at det er verdt å jobbe her. Vi har Norges befolkning i ryggen. Det føles meningsfylt.
Det var ikke bare lønnsmessig Trude Totland fikk en «negativ reaksjon» da hun byttet jobb. - En venninne sa at hun ikke ville snakke om min nye jobb. Hun synes at det var rart at jeg aksepterte betingelsene og et kristent fellesskap. Men de fleste forstår og støtter min beslutning. Totland legger ikke skjul på at det var en overgang og at hun har forandret seg mye i den nye jobben.
Det er mange mennesker som tenker på å skaffe seg noe mer meningsfylt å fylle arbeidsdagen med. Men veien fra å ville det, til å gjøre det, er for de fleste ufattelig lang og kronglete. Men forskere mener at det ligger prestisje i å følge sitt hjerte også. De menneskene som tør å gå ned i lønn og få en annen tittel, beundres i det skjulte av kolleger og omgivelser som ikke har mot eller økonomi til å gjøre det samme.

FORELSKET I NY JOBB

Politisk rådgiver for SV på Stortinget, Kalle Hesstvedt, har fulgt sitt hjerte i yrkeslivet flere ganger. Han er utdannet skipsingeniør og de ti første årene jobbet han som prosjektingeniør i Kværner. I mange år trivdes han ikke på jobben. I 1989 reiste han til Romania med resultatet av en innsamlingsaksjon. Dagen etter diktatoren Ceausescus død kjørte han inn i landet. Etter dette besøket ba han om tre måneders permisjon fra Kværner for å være representant for Helsingfors-komitéen i Romania. - Jeg så en annen verden der. Jeg oppdaget at folk ikke levde et A4-liv. Da jeg kom tilbake var det umulig å fortsette jobben i Kværner. Jeg tenkte: Hvorfor sitter jeg her med den kjedelige jobben og ser årene forsvinne?
Da jeg så annonsen fra Greenpeace søkte jeg og fikk jobben som kampanjeleder. - Det var en jobb etter mitt hjerte. Det var som en forelskelse. Plutselig var jeg med på å dra i gang samarbeid om klimaspørsmål og reiste verden rundt i jobben min. Da jeg jobbet i Kværner snakket jeg aldri om jobben på fritiden. I Greenpeace boblet jeg over med informasjon overfor familie og venner, sier Kalle Hesstvedt. At han gikk ned i lønn, gjorde ingenting.
- Jeg tror mange var misunnelige på meg. Det var nok flere som tenkte at de også burde gjøre noe med livet sitt, sier han. - Jeg har aldri vært opptatt av om jobben gir prestisje eller ikke. Jeg er opptatt av hvordan jeg har det. Det er et privilegium å ha muligheten til å ta andre hensyn enn å tjene nok penger til smør på brødet.
Etter ni år skar «kjærlighetsforholdet» til Greenpeace seg, og for Kalle Hesstvedt var det uaktuelt å gå tilbake til Kværner. Til jobben som politisk rådgiver kom han i 1999 uten politisk erfaring, men med bagasjen full av erfaring fra arbeid med politiske saker som han brant for.
- Livet er veldig langt. Jeg tilhører den generasjonen som kommer etter gullklokkegenerasjonen - de som hadde samme jobb hele livet. Det livet vi har i dag gir oss mulighet til å skifte kurs underveis. Jeg ser at det går an å ha flere karrierer på vei mot pensjonisttilværelsen. Men det er så altfor lett å falle til ro i det samme mønsteret. For meg er det viktig å tilføre nye ting i livet.

FÅR BRUK FOR KUNNSKAPEN

Tidligere Jeopardy!-general Jens Brun-Pedersen snobbet helt klart nedover lønnsmessig da han forlot TV 2 for å bli informasjonssjef i Human-Etisk Forbund i 1998. Han vinket farvel til flere hundre tusen kroner og en profilert TV-jobb for å jobbe i forbundet. - Jeg må være såpass ærlig å si at en av årsakene til jobbskiftet er at journalistyrket ikke har bruk for menn over 40 år. I tillegg har jeg i løpet av et helt liv som allround journalist fått vite lite om veldig mye. Jobben i Human-Etisk Forbund gir meg en anledning til å fordype meg på ett felt, og det er tilfredsstillende. For meg er dette en form for idealistisk arbeid. Jeg slåss for en minoritet og for økt bevissthet for menneskerettigheter i det prektige Norge. Jeg har sett mye urettferdighet og skjevheter i samfunnet. I denne jobben kan jeg bruke noe av den kunnskapen og det idealistiske engasjementet jeg har opparbeidet meg. Samtidig er det begrenset hvor lenge en journalist orker og finner det meningsfullt å «løpe etter brann- og politibiler». Jens Brun-Pedersen sier at hans omgivelser har forholdt seg høflig tause til hans jobbytte. - Jeg hadde nok kanskje ventet reaksjoner. Men hva de sier bak ryggen min aner jeg jo ikke.

PENSJONERING FRA NÆRINGSLIVET?

Etter vel fem år som viseadministrerende direktør i NHO tok Gro Brækken fatt på jobben som ny generalsekretær i Redd Barna i 1999.
- Fem år i NHO er lang tid i en slik jobb og jeg hadde allerede tenkt å søke nye utfordringer. Spørsmålet var om jeg skulle gå tilbake til en lederjobb i næringslivet eller gjøre noe annet. Etter 24 år i næringslivet og mange krevende lederoppgaver hadde jeg ikke lenger et behov for å bevise noe for meg selv eller andre. Styrelederverv i Flyktningerådet hadde gitt meg innblikk i en verden som var helt ny for meg: Engasjerte og interesserte ansatte og vanskelige, men viktige utfordringer. Og så var plutselig lederjobben i Redd Barna ledig, sier den tidligere sivilingeniøren og bankdirektøren.
- Hva slags reaksjoner fikk du på jobbskiftet?
- Jeg har fått mange reaksjoner. Alle hyggelige, men svært forskjellige i sitt budskap. Alt fra «modig» og «spennende» til indirekte om dette er en slags pensjonering fra stresslivet/næringslivet.
Gro Brækken mener at hun har oppnådd mye positivt gjennom sitt jobbskifte, selv om hun nå har både lavere lønn og enda mindre fritid enn før. Forpliktelsen og motivasjonen til å oppnå resultater for barn er svært sterk hos alle som arbeider her, og det setter sitt preg på organisasjonen. For mange er arbeidet for barn blitt både en jobb og en livsstil. Selv om jeg reiser en god del og arbeider mye, merker jeg at barna mine liker at jeg har en jobb som dette.

MANNEN PÅ PLAKATEN

Etter 26 år i bank følte hovedkasserer i Strømmen Sparebank Odd Hegre behov for å gjøre noe helt annet. Nå er han trikkefører og fronter Oslo Sporveiers sjarmoffensiv på jakt etter nye vognførere. Bak bildet av den blide trikkeføreren som henger i alle Oslos trikker og baner for å lokke flere til å begynne i «drømmejobben», er det en historie fra virkeligheten. «Jeg har ikke angret en dag på at jeg sluttet som bankmann og begynte å kjøre Oslotrikken,» hevder Odd Hegre på plakaten. For to år siden hadde han ordnet arbeidstid, fri hver lørdag og søndag, og jobbet sjelden eller aldri en time etter klokken 16.00. Men plutselig sa det stopp, han var så lei at noe måtte gjøres før det var for sent. - Dessuten ble jeg helt nummen i kjaken og plaget med stikninger i hodet av å sitte foran PC-skjermen hele dagen, forteller 56-åringen til Aftenposten. Og «noe» ble gjort. - Naboen min på Skjetten sa at trikkefører er tingen for meg, sier Hegre, som aldri har vært spesielt trikkefrelst.

- MANGE MØTER VEGGEN

- Vi har ingen dokumentasjon på omfanget av klatring nedover og heller ikke særlig om begrunnelser bortsett fra de tilfeller der folk er tvunget til det ved for eksempel oppsigelser, sier direktør ved Arbeidsforskningsinstituttet, Robert Salomon. - Et gammelt psykologisk jobbkrav er at jobben skal være meningsfull og at man kan identifisere seg med jobbens produkter og tjenester. De fleste har en fabelaktig evne til nettopp det, men enkelte stopper opp og spør seg om det er meningsfullt å produsere for eksempel ødeleggelsesvåpen, bh-er for åtteåringer, stadig mer snertne biler som forurenser mer, drive en type medievirksomhet som ikke konsentrerer seg om vesentlig saker. Dette er altså en forklaring, men ikke veldig sterk.
- Den viktigste forklaringen er nok at det moderne arbeidslivet er såpass hektisk og stiller såpass sterke krav at mange føler at de får nok og møter veggen. Stress, utbrenthet, mangel på restitusjon er noen stikkord. I arbeidsmiljøundersøkelser vi har foretatt rapporterer folk mer og mer om dette. Det gjelder mest arbeidstakere over 45 år, men nylig er det kommet spredte historier om ungdom som møter tilsvarende symptomer, sier Robert Salomon. - Svært mange av dem som klatrer nedover forlater arbeidslivet for godt. Det siste er et stort problem i en tid med mangel på arbeidskraft. Egentlig burde vi ha mange flere mekanismer som oppfordret folk til å klatre nedover i tide. Det burde være sosialt akseptabelt, og det burde også være økonomiske mekanismer som sikret at man ikke tapte for mye på slik klatring. Da tenker jeg særlig på hvordan pensjonsberegninger kan være et hinder.