Riksmekleren
Du har kanskje ikke tenkt over det. Men fastsettelsen av lønns- og arbeidsvilkår i norsk arbeidsliv foregår på en måte som sprenger de fleste arbeidstidsbestemmelser, og som ville fått selv det mest liberale verneombud til å stenge bedriften og sende alle hjem.
- Nei, jeg regner ikke med å gå ned fem kilo, sier riksmeklingsmann Svein Longva og smiler i det grå skjegget.
- Er det en særlig forsvarlig metode at lønnsoppgjøret til hundretusenvis av nordmenn blir forhandlet fram av folk som nesten er bevisstløse av søvn- og matmangel?
- Nattemekling er ikke så hyppig som man tror. Det normale er at vi blir ferdige ikke så lenge etter midnatt, sier Longva. Vår nye riksmeklingsmann er en nøktern mann. Etter nesten 40 år i Statistisk sentralbyrå vet faktafantasten at det normale tross alt er det mest normale.
Longvas forgjenger, den brettseilende sambaentusiasten og evigbrune saksofonisten Reidar Webster, pleide spøkefullt å regne et gjennomsnittlig hovedoppgjør til et vekttap på fem kilo. Men her sitter hans etterfølger, langt blekere og dessverre uten å beherske noe som helst instrument, på sitt romslige kontor i Oslo sentrum, og sier at i verste fall kan det motsatte skje. I verste fall kan han gå opp noen kilo før hovedtariffoppgjøret 2006 er i havn.
- Når det står på som verst, er det ikke sikkert jeg får mosjonert som vanlig.
- Noe organisert?
- Ikke med noen bestemt sport. Jeg gjør bare det folk i min alder bør gjøre: går på ski og på Friskis og svettis når det er vinter. Og så sykler jeg en del i sommerhalvåret.
Det er 12 kilometer fra kontoret i Oslo sentrum og hjem til Furuset og Groruddalen. 12 kilometer nedoverbakke når Longva og kona sykler til jobb. 12 kilometer oppoverbakke når de sykler hjem igjen.
Vårnøtter: For oss som ikke vet bedre, kan jobben som riksmeklingsmann virke som arbeidslivets svar på Roald Øyen. Akkurat på samme måte som Øyen popper fram med nøttene sine hver gang det blir jul eller påske, dukker plutselig riksmeklingsmannen opp noen korte, hektiske uker (annen)hver vår. Og så blir han tilsynelatende borte igjen til neste gang sola begynner å varme. Så feil kan man altså ta.
- Mekling foregår hele året. I fjor var det 90 lokale meklinger og 15 sentrale. Og to streiker, sier Longva. Det finnes flere meklingsmenn her i landet. Men han er den eneste Riksmeklingsmannen, den eneste fulltidsansatte.
- Men min jobb er ikke bare å være mekler. Jeg skal administrere og styre hele prosessen; hvem som kommer når og hvem som mekler hva. Sammenhengen faller mye på meg.
Longva må være noe av det nærmeste man kommer definisjonen av stabil arbeidskraft. Da han begynte i sin nye jobb som riksmeklingsmann 1. januar i fjor, hadde han jobbet i Statistisk sentralbyrå siden 1968. Vi skal komme tilbake til det. Men først må vi finne ut av hvordan dette meklingsregimet fungerer.
Longva har på en måte allerede vært gjennom et tariffoppgjør. Men fjorårets mellomoppgjør er for blåbær å regne mot et skikkelig hovedoppgjør. De pleier å være langt mer kompliserte og konfliktfylte, langt mer omfattende å forhandle og få i land. For to år siden endte 120 forhandlinger på riksmeklingsmannens pult, i år regner Longva med 100.
- Man mekler mer i Norge enn andre steder, men de aller fleste ordner tross alt seg selv. Det er ofte de litt større som kommer til mekling. Og de landsomfattende, sier Longva, før han legger til:
- Og så de mer kranglevorne.
- Er det noen som går igjen som ekstra kranglete?
- Det finnes ikke noen oversikt. Men ofte er det de samme som kommer igjen - noe som like gjerne har med at det er de som har de mest kompliserte forhandlingene, sier Longva.
Longvas metode: Det finnes fagforeningsfolk som blir som sjetteklassinger som har fått lov til å være kjempelenge oppe på leirskole når de snakker om de siste, dramatiske rundene i et knallhardt lønnsoppgjør. Ikke Svein Longva. Han deltar ikke i mytologiseringen, maler ikke med bred pensel og overdramatiserer ikke. Det lengste han strekker seg, er å innrømme at det finnes noen eksempler på at forhandlingene har trukket ut, ja.
- De gangene gjenstår det som regel bare noen få, viktige spørsmål, sier Longva, som likevel innrømmer å kjenne tilfeller der forhandlingene har rullet og gått i 48 timer sammenhengende.
- Det kan man jo si er på kanten. Det er ikke noen god regel å holde på for lenge. Man risikerer tabber.
- Hva kjennetegner en god mekler i dette spillet?
- Nei, det er ikke så lett å si, egentlig. Meklere er forskjellige, det samme er konfliktene og personene i partene. Hver mekling har sin egen dynamikk, selv med samme meklingsmann.
- Hva er din metode?
- Nei, sier Longva, og drar litt på det: - Jeg har en slags rytme. Det bør være en viss fasthet i måten det jobbes på, man må unngå uventede ting eller misforståelser. Man må skape forutsigbarhet, visse ting må være tydeliggjort, en del regler må praktiseres strengt.
Meklingsmannen kommer inn i prosessen først når forhandlingspartene har kjørt seg fast og gitt opp. Noe man selvsagt kan diskutere om de gjør for lett, siden de vet at en mislykket forhandling i første omgang ikke ender i noen konflikt, med de kostnadene og belastningene det ville medført. I stedet kommer partene til profesjonell hjelp på Longvas kontor. Men mens partene har snakket om problemstillingene i årevis, må meklingsmannen sette seg inn i kompliserte problemstillinger på veldig kort tid.
- Det forutsetter at meklingsmannen er i stand til å få tillit fra begge parter, at man oppnår full fortrolighet, sier Longva.
Og så har meklingsmannen monopol på hva som skal meldes utad. Det er derfor det er Longva vi får se på TV hver gang det blir midnatt og hele Norge lurer på om det blir streik i morgen.
- Er partene så sinte på hverandre som vi får inntrykk av, eller er det mest spill og forhandlingstaktikk når de rasler som verst med sablene?
- En konflikt er kostbar og kan ramme ganske tungt, så det er ikke mye skuespill når det kommer til det punktet. Partene kan drive skuespill i den forstand at man prøver å framstå som den tøffe, men det er i så fall overfor den andre parten, og ikke for galleriet. Dette er ikke noe regissert teaterstykke der slutten er skrevet på forhånd.
Ingen fasit: Dermed kan ingen si hva som blir fasiten på et lønnsoppgjør før det er over. Så langt i årets oppgjør har noen forhandlinger og meklinger kommet i land, mens noen har endt i streik - noe 30 000 flypassasjerer fikk oppleve rett før påske. Så mangler det heller ikke på viktige prinsipielle spørsmål å strides om i årets tariffoppgjør: sosial dumping, obligatorisk tjenestepensjon, profil og afp.
- Hva synes du om afp?
Longva vrir seg nesten umerkelig.
- Nei, nå sitter vi midt i en mekling der det er et helt sentralt tema, så jeg har ikke noen mening om afp. Men jeg ser jo at det er viktig.
- Jeg mente afp for din egen del. Du var 61 da du ble riksmeklingsmann og hvis du hadde fortsatt ett år til i SSB kunne du gått av med afp i stedet for å begynne i ny jobb.
- Ja. Men jeg syntes ikke afp var så aktuelt, sier Longva og tar seg til øynene. Det har vært fullt kjør gjennom hele uka, ikke rart man blir trøtt når det nærmer seg helg. Han tenker seg litt om.
- Jeg synes det er spennende å jobbe. Men det er mitt valg. Jeg skjønner at andre har lyst til å slutte, sier han.
En tapt aktuar: Det sto mellom å bli aktuar eller å studere sosialøkonomi da Longva nærmet seg slutten på landsgymnaset hjemme i Volda.
- Hva er en aktuar?
- Ethvert forsikringsselskap må ha en aktuar. Det er en som beregner sannsynligheter og premier innen forsikring, en som driver med forsikringsmatematikk.
- Og dette drømte du om som tenåring?
- Nei. Men jeg var interessert i matematikk.
Sunnmørsbygda Volda er ikke det første man tenker på når man hører riksmeklingsmannen snakke. R-ene hans veksler mellom en tydelig skarring og å nesten bli borte i enkelte av ordene hans. Fonetisk kalles sistnevnte retroflekse konsonanter, som når r-en nesten smelter sammen med n-en i «barn». Det finnes bare ett sted i Norge som både har skarre-r og retroflekser i dialekten, og det er ikke Volda, men Frogner i Oslo. Longva høres ut som han har vokst opp på Oslos beste vestkant - med sørlandsk barnepike og det hele. Men selv om han tilbrakte sine første barneår på nettopp Frogner i hovedstaden, var det Volda som ble hjemme for unge Longva.
- Vi flyttet til Volda da jeg var sju. Jeg hadde med meg en slags Oslo-dialekt. Mor snakket bokmål, far nynorsk. Så det ble litt blandet språklig for min del.
Slik endte Longvas yngre søster som nynorsktalende, den eldre broren som bokmåltalende - og mellomstemann Svein et sted midt i mellom.
- Men r-ene mine kommer ikke fra Frogner. De kommer fra Florø, kurreskarrer Longva. Familien bodde nemlig et halvår i Florø før de kom til Volda. Det var det halvåret Longva begynte på barneskolen. Og i Florø skarrer de altså.
Nå har Longva plutselig fått vann på mølla:
- Min oldefar, sier Longva og fester hånda under kjaken, - kom som skreppekar fra Voss til Florø. Skreppa hans står på bymuseet den dag i dag, som tydelig bevis. De som slo seg til i Florø handlet mye med bergensere, som dro med seg en slags merkelig r. Slik ble Florø en liten enklave med skarre-r. Men den sprer seg nå. R-en sprer seg i Sunnfjord, sier riksmeklingsmannen, løfter hodet opp fra håndflaten og ser oppriktig lykkelig ut.
Så tar han seg inn igjen.
- Men det er nå så. Det var et sidespor, sier han og legger hendene tilbake i fanget.
Men det er ikke gjort i en håndvending å få toget tilbake på hovedsporet igjen:
- Det sies at skarre-r-en sprer seg i hele Europa. Men den vil nok visstnok aldri omfatte sunnmøringer. De har en språklig sperre jeg ikke husker. Men dette må du ikke gjengi. Det høres ut som jeg blander meg i et fagfelt jeg ikke har peiling på. Det er sikkert feil. Jeg vil ikke blande meg borti andre fag. Det er nok amatører i verden.
Longva kommer fra en kultur, fra et hjørne i triangelet SSB, Norges Bank og Finansdepartementet, så langt unna tabloid kjendiseri og cirkakunnskap som det er mulig å komme i Norge. I disse kretsene er det en dyd å holde seg til det man kan noe om, ikke uttale seg i utrengsmål, og ikke si noe man har ikke har faglig dekning for. En av grunnene til at Longva ble en populær sjef i SSB, var at han profilerte Byrået så godt. Det er ikke mange som har klart å ta denne karen i feil.
- Det er viktig at noen institusjoner har sånne roller. At man er uavhenhig, ordentlig og seriøs og ikke del av et spill, sier Longva. Han mener at om man kan noe om ett felt, gir ikke det basis for å uttale seg om hva som helst. Selv om det til tider kan virke sånn.
- Jeg har hatt den skremmende opplevelsen å høre folk uttale seg om temaer jeg selv kan noe om, og merket meg hvor upresist det blir. Da tenker jeg at dette må gjelde for alle de feltene jeg ikke kan noe om også, sier Longva.
- Du liker ikke synsere?
- Jeg er veldig skeptisk til de som uttaler seg om veldig mye i det offentlige rom.
Raspeball og sjakk: Men dette var altså en digresjon. Egentlig skulle vi snakke om tenåringen som drømte om å bli aktuar eller sosialøkonom.
- Jeg var interessert i matematikk. Men samtidig var jeg samfunnsorientert, forklarer Longva. Han hadde en matematikklærer på gymnaset som var veldig klar på at unge Longva burde satse på sosialøkonomi, der han ville få muligheten til å anvende både matematikk og statistikk på samfunnet.
Dermed ble det slik. Longva flyttet til hovedstaden som 18-åring. Og siden de som først hadde kommet inn i Volda ofte var skoleflinke folk, møtte Longva mange av sine klassekamerater igjen i Oslo. Her vanket de sammen i foreningen Sunnmøringen, spiste raspeball hver torsdag, spilte bordtennis og sjakk.
- Jeg syntes studietida var veldig bra, også sosialt, sier Longva. Han var med i styret i Studentersamfunnet også, i den radikale fløyen, men har problemer med å huske om Daniel Heradstveit eller Helge Hveem var formann
- Husker jeg så dårlig? Uff. Nei, var det Hveem som var leder, han var en veldig trivelig fyr.
- Du skal ha klisterhjerne. Men nå glipper det?
- Uff, ja, nå må jeg skjerpe meg. Du må ikke skrive dette. Det er pinlig. Men Harald Berntsen satt i mitt styre. Det husker jeg. Han var fargerik allerede da.
Longva husker heller ikke lenger hva spesialoppgaven han leverte på Universitetet het. Men han husker hva den handlet om.
- Jeg estimerte en produktfunksjon for celluloseproduksjon, basert på informasjon fra enkeltbedrifter.
- Fordi du var så opptatt av cellulose?
- Nei, det var jo statistikken og økonometrien som var det interessante, svarer Longva og holder et kort, men effektivt, foredrag om konjunkturer og sysselsetting innenfor celluloseproduksjonen i Norge på midten av 60-tallet.
Og dermed er vi altså tilbake til dette med lang og stabil arbeidskraft. For unge Longva kom inn i Byrået, som SSB heter i det finanspolitiske triangel, allerede som student, i 1966. Og der ble han værende som forsker. Han avanserte via forskningssjef til administrerende direktør i 1991. Avansementet var ikke helt ukontroversielt i SSB, men murringen rundt lederskiftet ga seg ganske raskt. Da Longva hadde sin siste arbeidsdag i Byrået for snart halvannet år siden, hadde han lenge vært en populær og respektert sjef.
- Jeg kan kanskje nevne at min første ikke-forskningsjobb i SSB var å være med i det første tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene, i 1968. Så jeg kom tidlig med i inntektspolitiske sammenhenger, sier Longva og humrer.
Nå er altså de 900 medarbeiderne i SSB byttet ut med 900 kvadratmeter møtelokaler og to medarbeidere hos riksmeklingsmannen. Når vi er på besøk, står lokalene tomme. Det er knapt folk her. Helt stille.
- Er det ikke ensomt og kjedelig her?
- Ikke kjedelig, men annerledes. Men det var på tide å bytte litt. På en måte gikk det forbausende raskt å venne seg til dette her, svarer Longva.
Familiemann: - Vil du ha kaffe, spør plutselig riksmeklingsmannen. Vi har snakket i snart en time. Kaffekanna og kjeksen som ble båret inn av sekretæren har så langt stått urørt.
- Ja, takk.
Longva skjenker kaffe. Foreløpig går det bra.
De mange årene i lang og tro tjeneste for tallenes tale, førte til at Longva for to år siden ble ridder av første klasse i Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
- Litt spesielt for en republikaner å bli slått til ridder av kongen?
- Jeg har ikke tenkt så mye over det kongelige aspektet i det. Jeg tenkte like mye på ordenen som en slags heder for institusjonen. Det var like mye en anerkjennelse av funksjonen som personen, sier Longva og høres oppriktig, ikke-sunnmørsk beskjeden ut.
Viktigere for livet hans var det nok at han også møtte sin nåværende kone Hanne Finstad i Byrået. Hun hadde tre barn fra før, det samme hadde han. Nå har de i tillegg tre barnebarn.
- Du lever et moderne familieliv med mine, dine og våre barn og barnebarn?
- Ja, i noen grad, sier Longva fraværende. Han har kommet i konflikt med kaffekanna, som plutselig har blitt gjenstridig som en forbannet fagforeningsleder. Riksmeklingsmannen prøver å mekle, trykker og skrur. Det ender med at kaffen spruter, kanna mister hodet. Toppen blir liggende på bordet i en pøl av brunt blod.
- Nei, de er jo våre alle sammen, sier meklingsmannen og tørker seg på hendene. Vi tenker på barna som våre.
I tørrdokk: - Hvor mange småbåter har du, egentlig?
- Det er for det første viktig å understreke at båtene er veldig små. Og at noen av dem ligger nærmest permanent på land. Men hvor mange? Nå er det vel, eh ...
Svein Longva begynner å tenke og telle.
- En, to, tre ... så har vi solgt én. Ja, nei, ja. Jo. Det er vel fire ... nei. Jo ... det er ikke mer enn fire?
- Er ikke fire mange?
- Jo, men dette er alt fra joller til en 14 fots Kragerøterne i tre. Det er ikke akkurat snakk om båter i den forstand, sier Longva og kroer seg som en katt i stolen. Det er akkurat som om han gleder seg til sommeren. Riksmeklingsmannen er veldig glad i å fiske med snøre. I sjøen.
- Du samler på hytter også?
- Det er vel også overdrevet. Hyttene er også små. Vi har to på fjellet overfor Rjukan, men de ligger 30-40 meter fra hverandre.
I tillegg har Longva 38 kvadratmeter på Lindøya i Oslofjorden. Der pleier han og kona å bo en god del av sommerhalvåret. Pluss at svigermor har hytte i Kragerø. Men dette er visst mer et familiested, og havn for Kragerøterna, som krever sitt av puss og stell.
- Vi oppholder oss stort sett i Norge om sommeren. Mye på fjellet om vinteren og litt på høsten. Og så Lindøya og Kragerø i sommerferiene.
Men før Longva kan sette seg til der på fjorden og dra småsei, må altså tariffoppgjøret dras i havn. Og der vil vi neppe se ham så brun som hans forgjenger var. Reidar Webster framsto så sommerbrun på tv, hver gang det ble vår og lønnsoppgør, at det gikk rykter om at han hadde vært i solarium i forkant av lønnsoppgjørene.
- Jeg vet ikke om det er sant at han gikk i solarium. Webster er en utendørsmann.
- Du har ikke bestilt solariumstimer?
- Nei, jeg har nok ikke ambisjoner om å være brun på tv, sier Longva.
- Jeg tåler ikke så mye sol. Jeg holder meg helst i skyggen.
Fakta om Svein Longva (62)
Sivil status: Gift, tre + tre barn, tre barnebarn
Utdanning: Utdannet samfunnsøkonom. Tidligere administrerende direktør i SSB
Aktuell: Riksmeklingsmann i sitt første hovedtariffoppgjør.
- Nei, jeg regner ikke med å gå ned fem kilo, sier riksmeklingsmann Svein Longva og smiler i det grå skjegget.
- Er det en særlig forsvarlig metode at lønnsoppgjøret til hundretusenvis av nordmenn blir forhandlet fram av folk som nesten er bevisstløse av søvn- og matmangel?
Saken fortsetter under annonsen
- Nattemekling er ikke så hyppig som man tror. Det normale er at vi blir ferdige ikke så lenge etter midnatt, sier Longva. Vår nye riksmeklingsmann er en nøktern mann. Etter nesten 40 år i Statistisk sentralbyrå vet faktafantasten at det normale tross alt er det mest normale.
Longvas forgjenger, den brettseilende sambaentusiasten og evigbrune saksofonisten Reidar Webster, pleide spøkefullt å regne et gjennomsnittlig hovedoppgjør til et vekttap på fem kilo. Men her sitter hans etterfølger, langt blekere og dessverre uten å beherske noe som helst instrument, på sitt romslige kontor i Oslo sentrum, og sier at i verste fall kan det motsatte skje. I verste fall kan han gå opp noen kilo før hovedtariffoppgjøret 2006 er i havn.
Saken fortsetter under annonsen
- Når det står på som verst, er det ikke sikkert jeg får mosjonert som vanlig.
- Noe organisert?
Saken fortsetter under annonsen
Det er 12 kilometer fra kontoret i Oslo sentrum og hjem til Furuset og Groruddalen. 12 kilometer nedoverbakke når Longva og kona sykler til jobb. 12 kilometer oppoverbakke når de sykler hjem igjen.
Vårnøtter: For oss som ikke vet bedre, kan jobben som riksmeklingsmann virke som arbeidslivets svar på Roald Øyen. Akkurat på samme måte som Øyen popper fram med nøttene sine hver gang det blir jul eller påske, dukker plutselig riksmeklingsmannen opp noen korte, hektiske uker (annen)hver vår. Og så blir han tilsynelatende borte igjen til neste gang sola begynner å varme. Så feil kan man altså ta.
Saken fortsetter under annonsen
- Mekling foregår hele året. I fjor var det 90 lokale meklinger og 15 sentrale. Og to streiker, sier Longva. Det finnes flere meklingsmenn her i landet. Men han er den eneste Riksmeklingsmannen, den eneste fulltidsansatte.
- Men min jobb er ikke bare å være mekler. Jeg skal administrere og styre hele prosessen; hvem som kommer når og hvem som mekler hva. Sammenhengen faller mye på meg.
Saken fortsetter under annonsen
Longva må være noe av det nærmeste man kommer definisjonen av stabil arbeidskraft. Da han begynte i sin nye jobb som riksmeklingsmann 1. januar i fjor, hadde han jobbet i Statistisk sentralbyrå siden 1968. Vi skal komme tilbake til det. Men først må vi finne ut av hvordan dette meklingsregimet fungerer.
Longva har på en måte allerede vært gjennom et tariffoppgjør. Men fjorårets mellomoppgjør er for blåbær å regne mot et skikkelig hovedoppgjør. De pleier å være langt mer kompliserte og konfliktfylte, langt mer omfattende å forhandle og få i land. For to år siden endte 120 forhandlinger på riksmeklingsmannens pult, i år regner Longva med 100.
- Man mekler mer i Norge enn andre steder, men de aller fleste ordner tross alt seg selv. Det er ofte de litt større som kommer til mekling. Og de landsomfattende, sier Longva, før han legger til:
- Og så de mer kranglevorne.
- Er det noen som går igjen som ekstra kranglete?
- Det finnes ikke noen oversikt. Men ofte er det de samme som kommer igjen - noe som like gjerne har med at det er de som har de mest kompliserte forhandlingene, sier Longva.
Longvas metode: Det finnes fagforeningsfolk som blir som sjetteklassinger som har fått lov til å være kjempelenge oppe på leirskole når de snakker om de siste, dramatiske rundene i et knallhardt lønnsoppgjør. Ikke Svein Longva. Han deltar ikke i mytologiseringen, maler ikke med bred pensel og overdramatiserer ikke. Det lengste han strekker seg, er å innrømme at det finnes noen eksempler på at forhandlingene har trukket ut, ja.
- De gangene gjenstår det som regel bare noen få, viktige spørsmål, sier Longva, som likevel innrømmer å kjenne tilfeller der forhandlingene har rullet og gått i 48 timer sammenhengende.
- Det kan man jo si er på kanten. Det er ikke noen god regel å holde på for lenge. Man risikerer tabber.
- Hva kjennetegner en god mekler i dette spillet?
- Nei, det er ikke så lett å si, egentlig. Meklere er forskjellige, det samme er konfliktene og personene i partene. Hver mekling har sin egen dynamikk, selv med samme meklingsmann.
- Hva er din metode?
- Nei, sier Longva, og drar litt på det: - Jeg har en slags rytme. Det bør være en viss fasthet i måten det jobbes på, man må unngå uventede ting eller misforståelser. Man må skape forutsigbarhet, visse ting må være tydeliggjort, en del regler må praktiseres strengt.
Meklingsmannen kommer inn i prosessen først når forhandlingspartene har kjørt seg fast og gitt opp. Noe man selvsagt kan diskutere om de gjør for lett, siden de vet at en mislykket forhandling i første omgang ikke ender i noen konflikt, med de kostnadene og belastningene det ville medført. I stedet kommer partene til profesjonell hjelp på Longvas kontor. Men mens partene har snakket om problemstillingene i årevis, må meklingsmannen sette seg inn i kompliserte problemstillinger på veldig kort tid.
- Det forutsetter at meklingsmannen er i stand til å få tillit fra begge parter, at man oppnår full fortrolighet, sier Longva.
Og så har meklingsmannen monopol på hva som skal meldes utad. Det er derfor det er Longva vi får se på TV hver gang det blir midnatt og hele Norge lurer på om det blir streik i morgen.
- Er partene så sinte på hverandre som vi får inntrykk av, eller er det mest spill og forhandlingstaktikk når de rasler som verst med sablene?
- En konflikt er kostbar og kan ramme ganske tungt, så det er ikke mye skuespill når det kommer til det punktet. Partene kan drive skuespill i den forstand at man prøver å framstå som den tøffe, men det er i så fall overfor den andre parten, og ikke for galleriet. Dette er ikke noe regissert teaterstykke der slutten er skrevet på forhånd.
Ingen fasit: Dermed kan ingen si hva som blir fasiten på et lønnsoppgjør før det er over. Så langt i årets oppgjør har noen forhandlinger og meklinger kommet i land, mens noen har endt i streik - noe 30 000 flypassasjerer fikk oppleve rett før påske. Så mangler det heller ikke på viktige prinsipielle spørsmål å strides om i årets tariffoppgjør: sosial dumping, obligatorisk tjenestepensjon, profil og afp.
- Hva synes du om afp?
Longva vrir seg nesten umerkelig.
- Nei, nå sitter vi midt i en mekling der det er et helt sentralt tema, så jeg har ikke noen mening om afp. Men jeg ser jo at det er viktig.
- Jeg mente afp for din egen del. Du var 61 da du ble riksmeklingsmann og hvis du hadde fortsatt ett år til i SSB kunne du gått av med afp i stedet for å begynne i ny jobb.
- Ja. Men jeg syntes ikke afp var så aktuelt, sier Longva og tar seg til øynene. Det har vært fullt kjør gjennom hele uka, ikke rart man blir trøtt når det nærmer seg helg. Han tenker seg litt om.
- Jeg synes det er spennende å jobbe. Men det er mitt valg. Jeg skjønner at andre har lyst til å slutte, sier han.
En tapt aktuar: Det sto mellom å bli aktuar eller å studere sosialøkonomi da Longva nærmet seg slutten på landsgymnaset hjemme i Volda.
- Hva er en aktuar?
- Ethvert forsikringsselskap må ha en aktuar. Det er en som beregner sannsynligheter og premier innen forsikring, en som driver med forsikringsmatematikk.
- Og dette drømte du om som tenåring?
- Nei. Men jeg var interessert i matematikk.
Sunnmørsbygda Volda er ikke det første man tenker på når man hører riksmeklingsmannen snakke. R-ene hans veksler mellom en tydelig skarring og å nesten bli borte i enkelte av ordene hans. Fonetisk kalles sistnevnte retroflekse konsonanter, som når r-en nesten smelter sammen med n-en i «barn». Det finnes bare ett sted i Norge som både har skarre-r og retroflekser i dialekten, og det er ikke Volda, men Frogner i Oslo. Longva høres ut som han har vokst opp på Oslos beste vestkant - med sørlandsk barnepike og det hele. Men selv om han tilbrakte sine første barneår på nettopp Frogner i hovedstaden, var det Volda som ble hjemme for unge Longva.
- Vi flyttet til Volda da jeg var sju. Jeg hadde med meg en slags Oslo-dialekt. Mor snakket bokmål, far nynorsk. Så det ble litt blandet språklig for min del.
Slik endte Longvas yngre søster som nynorsktalende, den eldre broren som bokmåltalende - og mellomstemann Svein et sted midt i mellom.
- Men r-ene mine kommer ikke fra Frogner. De kommer fra Florø, kurreskarrer Longva. Familien bodde nemlig et halvår i Florø før de kom til Volda. Det var det halvåret Longva begynte på barneskolen. Og i Florø skarrer de altså.
Nå har Longva plutselig fått vann på mølla:
- Min oldefar, sier Longva og fester hånda under kjaken, - kom som skreppekar fra Voss til Florø. Skreppa hans står på bymuseet den dag i dag, som tydelig bevis. De som slo seg til i Florø handlet mye med bergensere, som dro med seg en slags merkelig r. Slik ble Florø en liten enklave med skarre-r. Men den sprer seg nå. R-en sprer seg i Sunnfjord, sier riksmeklingsmannen, løfter hodet opp fra håndflaten og ser oppriktig lykkelig ut.
Så tar han seg inn igjen.
- Men det er nå så. Det var et sidespor, sier han og legger hendene tilbake i fanget.
Men det er ikke gjort i en håndvending å få toget tilbake på hovedsporet igjen:
- Det sies at skarre-r-en sprer seg i hele Europa. Men den vil nok visstnok aldri omfatte sunnmøringer. De har en språklig sperre jeg ikke husker. Men dette må du ikke gjengi. Det høres ut som jeg blander meg i et fagfelt jeg ikke har peiling på. Det er sikkert feil. Jeg vil ikke blande meg borti andre fag. Det er nok amatører i verden.
Longva kommer fra en kultur, fra et hjørne i triangelet SSB, Norges Bank og Finansdepartementet, så langt unna tabloid kjendiseri og cirkakunnskap som det er mulig å komme i Norge. I disse kretsene er det en dyd å holde seg til det man kan noe om, ikke uttale seg i utrengsmål, og ikke si noe man har ikke har faglig dekning for. En av grunnene til at Longva ble en populær sjef i SSB, var at han profilerte Byrået så godt. Det er ikke mange som har klart å ta denne karen i feil.
- Det er viktig at noen institusjoner har sånne roller. At man er uavhenhig, ordentlig og seriøs og ikke del av et spill, sier Longva. Han mener at om man kan noe om ett felt, gir ikke det basis for å uttale seg om hva som helst. Selv om det til tider kan virke sånn.
- Jeg har hatt den skremmende opplevelsen å høre folk uttale seg om temaer jeg selv kan noe om, og merket meg hvor upresist det blir. Da tenker jeg at dette må gjelde for alle de feltene jeg ikke kan noe om også, sier Longva.
- Du liker ikke synsere?
- Jeg er veldig skeptisk til de som uttaler seg om veldig mye i det offentlige rom.
Raspeball og sjakk: Men dette var altså en digresjon. Egentlig skulle vi snakke om tenåringen som drømte om å bli aktuar eller sosialøkonom.
- Jeg var interessert i matematikk. Men samtidig var jeg samfunnsorientert, forklarer Longva. Han hadde en matematikklærer på gymnaset som var veldig klar på at unge Longva burde satse på sosialøkonomi, der han ville få muligheten til å anvende både matematikk og statistikk på samfunnet.
Dermed ble det slik. Longva flyttet til hovedstaden som 18-åring. Og siden de som først hadde kommet inn i Volda ofte var skoleflinke folk, møtte Longva mange av sine klassekamerater igjen i Oslo. Her vanket de sammen i foreningen Sunnmøringen, spiste raspeball hver torsdag, spilte bordtennis og sjakk.
- Jeg syntes studietida var veldig bra, også sosialt, sier Longva. Han var med i styret i Studentersamfunnet også, i den radikale fløyen, men har problemer med å huske om Daniel Heradstveit eller Helge Hveem var formann
- Husker jeg så dårlig? Uff. Nei, var det Hveem som var leder, han var en veldig trivelig fyr.
- Du skal ha klisterhjerne. Men nå glipper det?
- Uff, ja, nå må jeg skjerpe meg. Du må ikke skrive dette. Det er pinlig. Men Harald Berntsen satt i mitt styre. Det husker jeg. Han var fargerik allerede da.
Longva husker heller ikke lenger hva spesialoppgaven han leverte på Universitetet het. Men han husker hva den handlet om.
- Jeg estimerte en produktfunksjon for celluloseproduksjon, basert på informasjon fra enkeltbedrifter.
- Fordi du var så opptatt av cellulose?
- Nei, det var jo statistikken og økonometrien som var det interessante, svarer Longva og holder et kort, men effektivt, foredrag om konjunkturer og sysselsetting innenfor celluloseproduksjonen i Norge på midten av 60-tallet.
Og dermed er vi altså tilbake til dette med lang og stabil arbeidskraft. For unge Longva kom inn i Byrået, som SSB heter i det finanspolitiske triangel, allerede som student, i 1966. Og der ble han værende som forsker. Han avanserte via forskningssjef til administrerende direktør i 1991. Avansementet var ikke helt ukontroversielt i SSB, men murringen rundt lederskiftet ga seg ganske raskt. Da Longva hadde sin siste arbeidsdag i Byrået for snart halvannet år siden, hadde han lenge vært en populær og respektert sjef.
- Jeg kan kanskje nevne at min første ikke-forskningsjobb i SSB var å være med i det første tekniske beregningsutvalg for inntektsoppgjørene, i 1968. Så jeg kom tidlig med i inntektspolitiske sammenhenger, sier Longva og humrer.
Nå er altså de 900 medarbeiderne i SSB byttet ut med 900 kvadratmeter møtelokaler og to medarbeidere hos riksmeklingsmannen. Når vi er på besøk, står lokalene tomme. Det er knapt folk her. Helt stille.
- Er det ikke ensomt og kjedelig her?
- Ikke kjedelig, men annerledes. Men det var på tide å bytte litt. På en måte gikk det forbausende raskt å venne seg til dette her, svarer Longva.
Familiemann: - Vil du ha kaffe, spør plutselig riksmeklingsmannen. Vi har snakket i snart en time. Kaffekanna og kjeksen som ble båret inn av sekretæren har så langt stått urørt.
- Ja, takk.
Longva skjenker kaffe. Foreløpig går det bra.
De mange årene i lang og tro tjeneste for tallenes tale, førte til at Longva for to år siden ble ridder av første klasse i Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
- Litt spesielt for en republikaner å bli slått til ridder av kongen?
- Jeg har ikke tenkt så mye over det kongelige aspektet i det. Jeg tenkte like mye på ordenen som en slags heder for institusjonen. Det var like mye en anerkjennelse av funksjonen som personen, sier Longva og høres oppriktig, ikke-sunnmørsk beskjeden ut.
Viktigere for livet hans var det nok at han også møtte sin nåværende kone Hanne Finstad i Byrået. Hun hadde tre barn fra før, det samme hadde han. Nå har de i tillegg tre barnebarn.
- Du lever et moderne familieliv med mine, dine og våre barn og barnebarn?
- Ja, i noen grad, sier Longva fraværende. Han har kommet i konflikt med kaffekanna, som plutselig har blitt gjenstridig som en forbannet fagforeningsleder. Riksmeklingsmannen prøver å mekle, trykker og skrur. Det ender med at kaffen spruter, kanna mister hodet. Toppen blir liggende på bordet i en pøl av brunt blod.
- Nei, de er jo våre alle sammen, sier meklingsmannen og tørker seg på hendene. Vi tenker på barna som våre.
I tørrdokk: - Hvor mange småbåter har du, egentlig?
- Det er for det første viktig å understreke at båtene er veldig små. Og at noen av dem ligger nærmest permanent på land. Men hvor mange? Nå er det vel, eh ...
Svein Longva begynner å tenke og telle.
- En, to, tre ... så har vi solgt én. Ja, nei, ja. Jo. Det er vel fire ... nei. Jo ... det er ikke mer enn fire?
- Er ikke fire mange?
- Jo, men dette er alt fra joller til en 14 fots Kragerøterne i tre. Det er ikke akkurat snakk om båter i den forstand, sier Longva og kroer seg som en katt i stolen. Det er akkurat som om han gleder seg til sommeren. Riksmeklingsmannen er veldig glad i å fiske med snøre. I sjøen.
- Du samler på hytter også?
- Det er vel også overdrevet. Hyttene er også små. Vi har to på fjellet overfor Rjukan, men de ligger 30-40 meter fra hverandre.
I tillegg har Longva 38 kvadratmeter på Lindøya i Oslofjorden. Der pleier han og kona å bo en god del av sommerhalvåret. Pluss at svigermor har hytte i Kragerø. Men dette er visst mer et familiested, og havn for Kragerøterna, som krever sitt av puss og stell.
- Vi oppholder oss stort sett i Norge om sommeren. Mye på fjellet om vinteren og litt på høsten. Og så Lindøya og Kragerø i sommerferiene.
Men før Longva kan sette seg til der på fjorden og dra småsei, må altså tariffoppgjøret dras i havn. Og der vil vi neppe se ham så brun som hans forgjenger var. Reidar Webster framsto så sommerbrun på tv, hver gang det ble vår og lønnsoppgør, at det gikk rykter om at han hadde vært i solarium i forkant av lønnsoppgjørene.
- Jeg vet ikke om det er sant at han gikk i solarium. Webster er en utendørsmann.
- Du har ikke bestilt solariumstimer?
- Nei, jeg har nok ikke ambisjoner om å være brun på tv, sier Longva.
- Jeg tåler ikke så mye sol. Jeg holder meg helst i skyggen.
Fakta om Svein Longva (62)
Sivil status: Gift, tre + tre barn, tre barnebarn
Utdanning: Utdannet samfunnsøkonom. Tidligere administrerende direktør i SSB
Aktuell: Riksmeklingsmann i sitt første hovedtariffoppgjør.
